Live Chat Support Software
Av Anders Beyer
Lengselen etter det sublime

Temaet for neste års festspill er lengsel. I dette essayet byr festspilldirektøren på en personlig erfaring om lengsel og viser at mye av den kunsten vi holder av ønsker å vise oss veien frem til en tilstand der tiden opphører og du bare er.

Anders Beyer. Foto: Hans Jørgen Brun
Anders Beyer. Foto: Hans Jørgen Brun

Av Anders Beyer

Allerede på perrongen fornemmer vi at det hvite vinterlandskapet ikke vil omfavne oss blidt denne dagen. Vinden uler, og det er lett snødrev. Et skilt meddeler at vi befinner oss nøyaktig 1222 meter over havets overflate. Det er Bergensbanens høyestliggende stasjon Finse. På dette stedet stiller naturen seg generøst til skue i all sin majestetiske storhet. I disse omgivelsene kan, og må, vi forsone oss med vår egen litenhet og forgjengelighet, for i et slikt storslått landskap oppleves mennesket uunngåelig som noe smått og ubetydelig.

Her, i disse traktene oppe under himmelen, er vi langt borte fra det mylderet av stemmer vi vanligvis omgis av, her holder internettet opp å virke, her, langt fra by og allfarvei, kan man i lykkelige øyeblikk finne frem til seg selv. På en god dag kan man til og med høre stillheten – den beste musikken som eksisterer.

Å legge ut på tur i fjellet er en fysisk anstrengelse, og kan undertiden være utmattende, men å gå på fjelltur kan også være en jakt på intensivert og meningsfull livsutfoldelse. Caspar David Friedrich og J.C. Dahl, for tiden utstillingsaktuell i Bergen, er blant de mange kunstnere som har gått i fjellet, og deres malerier fremkaller det uutgrunnelige i naturens landskap. I musikkens verden er Carl Maria von Webers og Edvard Griegs akustiske lerreter gode eksempler på hvordan kunsten virker i samklang med naturen. Uten naturen, som åpner musikken for oss, ville kunsten deres vært utenkelig.

Konsentret til stede

På dansk går man ikke i naturen; man vandrer. Du kan ikke vandre i en by, uansett hvor stor den er; du spaserer. Du kan heller ikke gå deg helt vill i en by, med alle de teknologiske muligheter som byr seg frem på din mobil og det finnes alltid noen å spørre eller et tog eller en buss å hoppe på.

Når du er ute i fri og vill natur, får du massert fysiske og mentale muskler, du kan være alene og stemme sinnet til umiddelbare opplevelser og etter hvert føle deg nær, til og med ett med, landskapet. Da opplever du deg nesten som utenfor tiden. Dette er en erfaring jeg innrømmer at jeg selv søker både i livet og i, eller gjennom, kunsten.

Det er en tilstand av nærvær jeg opplever når jeg dykker i huler og grotter eller er alene på havet i en liten båt, eller, som nevnt, når jeg befinner meg i fjellet. Da lever jeg helt og holdent på naturens premisser, og er tvunget til å stenge alle uvedkommende tanker ute for å konsentrere meg om å være til stede her og nå.

Det berusede skipet

Disse tanker om frihetsfølelse og det å gå inn og ut av tiden trengte seg på i bevisstheten ved ankomsten til Finse denne kalde vinterdagen. Tankene om å befinne seg i naturens vold skulle vise seg å være profetiske. Vinden kom snikende, og tiltok gradvis i styrke til det var stiv kuling. Midtveis i den normalt lite strabasiøse løypen min turkamerat og jeg hadde valgt, ble vi til to kjempende skikkelser som knapt kunne skimte neste kvist i sporet. Det var skjebnesvangert, for i uvær er løypekvistene på samme tid livline og peilemerker i ulendt fjellterreng. Etter flere timer på ski med hylende vind og tett snødrev var vi utmattet og søkte ly ved en liten hytte som var avlåst og delvis begravd av snø. Lange istapper hang fra taket og skapte et særegent klokkespill, som under andre omstendigheter kunne ha fremstått som et perkusjonsinstrument for lekelystne hender.

Kling klang. Kling klang. De ustemte isstavenes metalliske og monotone klanger blandet seg med kakofoniske lyder fra naturen. For det følsomme øre høres denne naturens musikk ut som en mektig komposisjon, der vinden piper og hvisler og uler, vilt og skremmende, men også sørgmodig og gjentakende som melodiene til Schuberts lirekassemann, der han i ensomhet går fra landsby til landsby på sin musikalske vinterreise. Vinterens iskulde lukker den reisende inne i en krystallinsk kappe, som han ikke kan komme ut av. 

Stormen i fjellet raser øredøvende, landskapets isnende hvithet blir altoppslukende, og gradvis blir de to altfor dristige skiløpernes dømmekraft svekket. Hyttens vindfang yter ikke tilstrekkelig beskyttelse. Den ene skibindingen fryser til is, og jeg kan ikke få støvelen nedi og klikke den fast. Jeg forsøker å gå på én ski, men melkesyreopphopning får den aktive lårmuskelen til å stivne, og etter kort tid kan jeg knapt røre meg. Min turkamerat og jeg beslutter å skille lag, for at han alene skal ta seg ned til Finse og hente hjelp.

I isolasjon blir det snart umulig for meg å avgjøre hva som er opp og ned. Jeg begynner å se bilder som ikke finnes. Hytten velter over ende, vender seg fortvilet på hodet og seiler nedover i det store, hvite intet som et beruset skip som har fått for mye å drikke og er i ferd med å avslutte en reise som kanskje en gang hadde et klart mål, men det er lenge siden. Skipet «Håp» blir brakt ut av kurs, fortsetter ut i tomheten, oppgir all motstand og ender seilasen i uvisshetens kulde. Skroget knirker skremmende i dypet, og lydene maner frem en synkende katedral med vannorgelets brusende toner av lengsel og avskjed.

Dødens landskap

Slik må hovedpersonen i Poes roman Arthur Gordon Pym ha hatt det. Han drar ut på en sjøreise for å komme seg vekk fra familiens satte borgerlighet. Da skipet nærmer seg Antarktis, støvregner det i mange dager, tettere og tettere, askeaktig; til sist er det som et vannfall fra himmelen.

Det romantiske landskapet er lengselens og dødens landskap. Vinterreisen hos Schubert inngår i en lang tradisjon for beskrivelser av sjøreiser og ekspedisjoner. Noen av disse reisene dreier seg ikke engang om å nå et mål, men om tidens formålsløshet, den uendelige tid, malstrømmen, som det stedet hvor skipet går under. Ikke underlig at Poe i sin novelle Ned i malstrømmen lar historien foregå i Norge. I Moskstraumen ved Lofoten kan man oppleve det fascinerende og fryktinngytende naturfenomenet. I slikt farvann lengter man ikke etter skipskatastrofer og plutselig død, man forsøker å kjempe imot, for rett og slett å overleve og komme trygt på land.

Caspar David Friedrich fremstiller skipskatastrofer i sine malerier fra 1820-årene, senere gjør Richard Wagner det musikalsk i Den flyvende hollender. Denne tradisjonen fortsetter frem til Rimbauds dikt Le bateau ivre, Det berusede skip, hvor den druknedes undergang samtidig er en forløsning.

På sporet av det sublime

Disse mesterverkene fra kunsthistorien, som handler om å befinne seg ved livets grense, løper hulter til bulter gjennom mitt hode inne i vindfanget til den lille fjellhytten ikke så veldig langt fra Finse. Aldri har jeg følt meg så alene, og aldri har jeg følt meg så i live. Jeg begynte å tenke rasjonelt og fant en øks, men kunne ikke få meg til å slå døren inn til selve hytten. Jeg kløyvde ved og danset samba i noen timer for å holde varmen. Aldri har jeg danset så mye i mitt liv; det var ikke et skjønt skue, snarere et absurd teaterstykke uten publikum.

Det blir mørkt, og tilbake er kun den øredøvende lyden av naturens elementer som raser utenfor. Jeg blir helt konsentrert og rolig, og er merkelig nok ikke redd, av den enkle grunn at det nå bare er min overlevelse det handler om. På en måte er jeg som et dyr. På en annen måte er jeg et menneske som opplever noe sublimt, noe grenseløst, noe mye større enn meg selv, noe jeg går opp i.

Men plutselig står han der, den norske kjempen, to meter høy med rødt fullskjegg. «Jeg hører du har problemer, kan jeg hjelpe deg?». Jeg bøyer meg mot skikkelsen og tror først at jeg har møtt den avskyelige snømannen Bigfoot, men etter noen sekunder ser jeg ut av hallusinasjonene og gjenkjenner ansiktet til et vennligsinnet menneske av kjøtt og blod. Jeg kan ikke finne ord for min takknemlighet og forsøker å si så lite som mulig, men jeg vet jo at på et eller annet tidspunkt vil språket mitt avsløre at jeg ikke er helt innfødt, og at jeg dermed med rette kan utsettes for alle vittighetene om dansker i den snøkledde norske fjellheimen.

Jeg søker eksistensens yttergrense, men jeg liker ikke å miste kontrollen og trenge hjelp til å overleve. Denne gangen var det det som skjedde, og lykkeligvis var min turkamerat kommet seg ned til Finse. En rystende opplevelse hadde vi begge hatt, og besynderlig nok var vi enige om at vi ikke ville ha vært den foruten.

I så ekstreme situasjoner kan ikke kunsten bringe oss. Men også den kan imøtekomme vår lengsel etter sublime erfaringer der vår opparbeidede trygghet blir satt ut av spill. Vi søker gjentakelse og forutsigelighet. Men vi søker også det motsatte: farer, overraskelser, uforutsigelighet. Uten dette spenningsforholdet blir livet noe de fleste ikke vil at det skal være: kjedelig, fattig på dypere mening.

En redigert versjon av denne teksten ble først publisert i papirutgaven av Bergens Tidende 23. desember 2018.

Del
FaceBook
Twitter
Mail


Kalender
22. mai - 05. juni 2019
M
T
O
T
F
L
S

13
14
15
16
17
18
19

20
21


6
7
8
9

10
11
12
13
14
15
16



Samarbeidspartnere

Bergens Tidende

Kulturavisen

Steinway Piano Gallery Oslo

Leverer Boston flygel til Festspillkontoret

07000 Bergen Taxi

Festspilltaxi, ring 07000

Ekaterina Mohn

Festspillambassadør

Hordaland fylkeskommune

Offentlig støttespiller

Grieg Foundation

Festspillambassadør

Bergen kommune

Offentlig støttespiller

Handelshøyskolen BI

Tyngden du trenger

Norsk kulturråd

Offentlig støttespiller

Tom C. Steckmest v/Wallem Steckmest & Co

Festspillambassadør

Per Gunnar Strømberg Rasmussen v/Strømberg Gruppen

Festspillambassadør

Espen Galtung Døsvig v/EGD

Festspillambassadør

Equinor Morgendagens Helter

Vi støtter Morgendagens Helter

Atea

IT-drift

Yvonne og Bjarne Rieber

Festspillambassadører

Terje Lønne

Festspillambassadør

Birgitte Friele

Festspillkonsul


Kalender
22. mai - 05. juni 2019
M
T
O
T
F
L
S

13
14
15
16
17
18
19

20
21


6
7
8
9

10
11
12
13
14
15
16



Samarbeidspartnere

Atea

IT-drift

Grieg Foundation

Festspillambassadør

Terje Lønne

Festspillambassadør

Tom C. Steckmest v/Wallem Steckmest & Co

Festspillambassadør

Birgitte Friele

Festspillkonsul

Bergens Tidende

Kulturavisen

07000 Bergen Taxi

Festspilltaxi, ring 07000

Per Gunnar Strømberg Rasmussen v/Strømberg Gruppen

Festspillambassadør

Hordaland fylkeskommune

Offentlig støttespiller

Equinor Morgendagens Helter

Vi støtter Morgendagens Helter

Handelshøyskolen BI

Tyngden du trenger

Yvonne og Bjarne Rieber

Festspillambassadører

Bergen kommune

Offentlig støttespiller

Espen Galtung Døsvig v/EGD

Festspillambassadør

Steinway Piano Gallery Oslo

Leverer Boston flygel til Festspillkontoret

Norsk kulturråd

Offentlig støttespiller

Ekaterina Mohn

Festspillambassadør


<