Live Chat Support Software
Tettere på
Rossinis Roma

For den unge Rossini er møtet med Romas tarvelige teater, strenge sensur og enda strengere publikum brutalt.

Roma er kanskje den evige stad med en fortid som verden sentrum – men det kan være vanskelig å se i 1816. Turen inn til byen gir en indikasjon på hva som venter; det øde landskapet er spekket med landeveisrøvere, selv om de langs veien inn kan se de makabre bevisene på byens harde rettferdighet på dette området – lange påler med avkuttede armer og bein fra sine mindre heldige kolleger.

Inne i selve byen fortsetter det triste synet. De gamle romerske ruiner ligger halvt overgrodd, saueflokker og griser roter rundt i jorden på Forum Romanum, og Colloseum er nå bare stedet hvor romerne ganske gratis kan hente steinblokker til sine nye hus. Roma er ufattelig skittent, og om sommeren florerer malaria i den stekende varmen i de falleferdige slumområdenes smale gater. Likevel strømmer studenter, kunstnere og turister til fra hele Europa. Noen av de blir til og med boende, som den danske skulptøren Bertel Thorvaldsen, som har hatt sitt atelier her i byen i 19 år.

Gioachino Rossini er 23 år når han ankommer Roma høsten 1815 for å jobbe på Teatro Valle. Han er allerede erfaren i operafaget, og har de siste fem årene jobbet seg frem til en posisjon som en av de mest etterspurte komponistene i Napoli, Venezia, Milano og Roma. For Rossini er det en stor opplevelse å se teateret, for det var her hans første opera – skrevet da han var kun 14 år – ble uroppført. Det skjedde riktignok først for fire år siden, men da var Rossini travelt opptatt med å sette opp nye operaer i Ferrara og Venezia. Nå står han for første gang i Teatro Valle, hvor han dels skal stå for en produksjon av Tyrkeren i Italia, som han året før skrev til La Scala i Milano, og delvis skal skrive en helt ny opera til teateret. Han er neppe imponert. 

Standarden på scenen og i orkestergraven er ufattelig dårlig. Musikerne er amatører; de spiller i teateret om kvelden og jobber som gullsmeder, snekkere eller murere om dagen – og Rossini vet ikke om han skal være mest sint for at hans barber spiller klarinett i orkesteret, eller over at hans klarinettist også er hans barber. Den franske komponisten Hector Berlioz besøker Roma noen år senere, hvor forholdene åpenbart ikke er blitt så mye bedre:

Det er verre enn noen kan forestille seg – det er mangel på både musikere og på enhver fornemmelse for musikk. De får fiolinistene i orkesteret spiller helt etter deres egne hoder, og de begynner og slutter når de har lyst.

For mange italienske teatergjester i de fine logene er det langt på vei likegyldig hva som skjer på scenen. De kommer for å bli sett og for å møte andre med samme sosiale status, og mange har kjøpt en loge for en hel sesong. Kanskje hører de etter på premieren, men etter et par forestillinger drukner mye av sangen og musikken i generell støy. Oppe på galleriet sitter andre grupper, som til gjengjeld er fanatiske tilhengere eller motstandere av en bestemt komponist eller sanger. Noen av dem har en ytterst profesjonell holdning til begivenhetene på scenen; de er betalt av kunstnerne selv eller av operaledelsen for enten å ytre seg positivt om de betalende eller bue konkurrentene ut. Slagsmål er ikke uvanlig, og publikum oppfører seg mange steder nærmest som om de var på en sportskamp 200 år senere. Politiet er i salen hver eneste kveld. Den tyske komponisten Louis Spohr besøker Italia i de årene:

 De populære ariene er det eneste som tiltrekker seg publikums oppmerksomhet. Under ouverturen og resitativene er støyen i huset så kraftig at man knapt kan høre musikken. Det blir spilt kort i de fleste losjer, og det blir snakket høylytt overalt. Men oppmerksomhet er kanskje også for mye forlangt av mennesker som allerede har hørt samme opera 30 eller 40 ganger, og som utelukkende er i teateret av sosiale grunner.

Rossinis nye opera heter Torvaldo e Dorliska, og den har premiere 26. desember – åpningen av karnevalsesongen. De store byene sør for alpene – de med mange teatre – har opptil tre operasesonger i året som varer et par måneder hver: Den viktigste er karnevalssesongen, som varer fra 2. juledag til fasten. Senere kommer påskesesongen, og til slutt høstsesongen, som varer til advent. I hver sesong må et operahus med respekt for seg selv sette opp minst én nyskrevet opera. Publikum krever hele tiden nye verk, og helst skrevet av de kjente komponistene. Men suksessen er absolutt ikke garantert bare fordi man heter Rossini og ryktet om en usedvanlig begavet ung maestro har løpt i forveien. Etter premieren på Torvaldo e Dorliska sender Rossini et brev til sin mor med en tegning av en flaske (på italiensk: fiasco) – hans sedvanlige tegn til henne, når han ikke orker å beskrive en dårlig premiere.

Allerede før premieren på Torvaldo e Dorliska får Rossini en henvendelse fra et konkurrerende teater i byen, Teatro della torre Argentina. Teateret er eid av den fornemme familien Cesarini, og det er hertugen selv som prøver seg som impresario. Det er en vanskelig bransje, hvor kun svært få kan få tingene til å henge sammen. Det går da heller ikke bra for teateret, og alt står og faller med det neste bestillingsverket. Normalt spiller Argentina-teateret veldig seriøse operaer, men nå må det skje noe; hertug Cesarini satser på en komisk opera, og Rossini skriver under på kontrakten:

Signor Duca Sforza-Cesarini engasjerer signor Maestro Gioachino Rossini for den kommende karnevalsesong i 1816; overnevnte Rossini lover og forplikter seg til å komponere en opera buffa, som vil bli oppført i nevnte sesong på det angitte teater, til den libretto som vil bli gitt ham av nevnte impresario, enten denne librettoen er gammel eller ny. Maestro Rossini forplikter seg til å levere sitt [klaver]partitur i midten av januar måned og justere det etter sangernes stemmer, ytterligere forplikte seg til – såfremt det er nødvendig – å foreta alle de forandringer som måtte ønskes enten av hensyn til musikkens gode fremførelse eller sangernes behag og oppfordringer. Likeså lover og forplikter Maestro Rossini seg til å være til stede i Roma ikke senere enn i slutten av desember i år, og å levere første akt av operaen fullstendig ferdig til kopisten 20. januar 1816. Denne dato, 20. januar, bestemmes for at prøvene skal kunne bli holdt i rett tid og operaen oppført når det ønskes av impresarioen, siden første forestilling er planlagt til 5. februar. Likeså skal Maestro Rossini levere andre akt til kopisten når det ønskes, for at operaen kan gå i scene til den nevnte tid. I motsatt fall vil Maestro Rossini utsette seg for å komme til å lide hele skaden, fordi det bør være slik og ikke annerledes. Maestro Rossini skal videre etter vanlig skikk være forpliktet til at dirigere sin opera og personlig lede alle sang- og orkesterprøver så ofte det er nødvendig, enten de holdes i teatret eller et annet sted, alt etter impresarioens bestemmelse. Han forplikter seg særlig til å være til stede ved de tre første oppførelser, som vil følge umiddelbart etter hverandre, og lede fremførelsen fra klaviaturet, fordi det bør være slik og ikke annerledes. Til vederlag for arbeidet forplikter impresarioen seg til å betale Maestro Rossini 400 romerske scudi, så snart de tre første forestillingene har funnet sted.

Teatro Argentina er større en Teatro Valle, men like ynkelig og skittent. Mange bryr seg nemlig ikke med å gå lenger enn like ut i gangen når de skal late vannet:

Teatrene i Roma er mørke, skitne og usle i sine utsmykninger. Men enda verre er det at de er så motbydelige for alle sanser, så frastøtende i deres helhet, at det er umulig å beskrive i detalj. Det må være nok å fremheve at korridorene i Teatro Argentina viser romernes ekle manerer med større kraft enn mange bøker fulle av ord.

Slik beskriver en britisk turist toalett-vanene i teateret hvor Rossinis nye opera skal ha premiere. Året før har publikum ellers sendt en klage til bystyret over de elendige forhold i Roms teater, men de får bare et flåsete og arrogant svar; Roma er kirkenes by – ikke teatrenes! Roms kulturliv blir styrt med en hard hånd av paven, som absolutt ikke bryr seg om den slags verdslig underholdning – og faktisk er byens teatre slett ikke anerkjent som annet enn midlertidige bygninger av kirkens myndigheter. Teatrene er derfor bygget av tre, og kan kun beskrives som helsefarlige brannfeller.

På grunn av pavestyret er sensuren i Roma strengere enn andre steder. På alle Europas teatre er det helt normalt at sensuren skal sjekke nye verker for oppfordringer til opprør mot de stedlige makthaverne, fornærmelser mot kirken og alminnelig usømmelighet – men ingen steder er man så strenge som i Rom. En ny libretto skal leveres inn i ikke mindre enn 41 eksemplar til de tre sensurkontor (et for moralske saker, et for kirkelige og et for politiske). Nok til at teatrene må bruke en hel hær av skrivere – for det er fortsatt 122 år til kopimaskinens oppfinnelse.

Hertug Cesarini har opprinnelig engasjert librettisten Jacopo Ferretti til å skrive teksten til den nye operaen, men Cesarini tror ikke på hans evne til en kassasuksess. Han kan ikke tillate seg å gamble med sitt teaters fremtid, og han tviler også på at sensuren vil godkjenne historien. Kalenderen skriver nå 17. januar, og med kun litt over to uker til den planlagte premiere kan man ikke kaste bort tiden. Det bil nok være bedre å velge et tema som sensorene allerede har godkjent.

Valget faller til slutt på Beaumarchais’ komedie Barberen i Sevilla. Den er allerede i 1782 blitt omsatt til opera av komponisten Giovanni Paisiello, og i den utgaven er det en av de få eldre operaer som publikum ikke vil slippe. Librettisten til Torvaldo e Dorliska, Cesare Sterbini, blir innleid til å skrive en ny libretto over den gamle historien. Det er slett ikke uvanlig å bruke de samme historiene igjen og igjen, og foruten Paisiellos ultrapopulære utgave har minst fem andre komponister allerede brukt Beaumarchais’ skuespill som grunnlag for en opera.

Den 25. januar leverer Sterbini teksten til første akt, og kun fire dager senere følger andre akt. Rossini kan gå i gang, og allerede 6. februar leverer han første akt av operaen til noteskriverne, som så kan gå i gang med å lage noter til sangerne. Dagen etter dør hertug Cesarini av en lungebetennelse som han har fått av å sitte i sitt egen iskalde teater. Han blir kun 44 år, men det er ikke tid til å sørge lenge; alt for mye penger står på spill. Hans enke og en agent tar over ledelsen av Teatro Argentina, og arbeidet med den nye operaen går videre.

Barberen i Sevilla blir skapt, komponert, øvd, iscenesatt og prøvd på bare 24 dager, og det er ikke uvanlig for verken Rossini eller hans kolleger, som ofte jobber døgnet rundt, når de først har hørt de sangerne de har til rådighet. Rossini er en praktisk mann, og han vet at hans sjanser for suksess er større hvis han skriver partier som passer godt for hver sanger, og som viser hans eller hennes fortrinn. Derfor kunne han – og mange av hans kolleger – aldri drømme om å skrive en opera uten først å høre de aktuelle sangerne, selv om det gjør ukene frem til en premiere svært hektiske.

Ikke rart da at mange komponister ofte gjenbruker en god arie, et vellykket ensemble eller en flott ouverture fra en opera som ellers har blitt en fiasko. Det er enkelt og fristende å unngå bryderiet med å finne på ny musikk, når man nå saktens kan slippe unna med å bruke en god arie fra en mer eller mindre glemt opera fra forrige sesong i en by langt unna. Ouverturen til Barberen i Sevilla er til og med dobbelt gjenbruk; Rossini tar simpelthen en ouverture han allerede hadde skrevet i 1813 til operaen Aureliano in Palmira, og også brukte to år senere til operaen Elisabetta, regina d’Inghilterra i 1815.

Rossini har gode sangere til rådighet, for Cesarini visste at uten berømte og populære stjerner på scenen ville det bli vanskelig å sikre en suksess. Men berømte sangere koster mye penger, og den spanske tenoren Manuel Garcia får tre ganger så mye for å synge Almavivas parti som Rossini får for å komponere hele operaen. Orkesteret er også mye bedre enn amatørlaget på Teatro Valle, og Rossini vet hvordan man utnytter en gruppe dyktige musikere. Han har fått tilnavnet il tedeschino (den lille tysker) fordi han har lært mye om orkestrering ved å studere operaer av Mozart og Haydn. Det betyr at han bruker blåsere og slagverket mye mer enn sine italienske forgjengere – og i mange konservative italieneres ører hører resultatet ut som bråkete kaos som utelukkende har til formål å drukne sangernes innsats.

Premieren blir satt til 20. februar. Men allerede på forhånd er det en del av publikum som har bestemt at den nye operaen skal bli en fiasko. Det er den fløyen som holder fast på at en oppkomling som den unge Rossini ikke skal bry seg om å røre ved en historie som Barberen i Sevilla, som de mener tilhører den forgudede Paisiello. Rossini og Sterbini har ellers prøvd å gyte olje på bølgene, delvis ved ikke å gi operaen den gamle og kjente tittelen, men derimot kalle den Almaviva ossia L’inutile precauzione (Almaviva eller den nytteløse forholdsregel), og delvis ved å skrive et forord i den trykte libretto, som alle har kjøpt på forhånd:

For å imøtegå enhver beskyldning om rivalisering med den udødelige mester Paisiello har Maestro Rossini bestemt at teksten er blitt satt i nye vers, og at det er tilføyet flere nye situasjoner og musikalske numre. Dette er dessuten nødvendig for å imøtekomme den moderne smak, som har endret seg mye siden den berømte Paisiello skrev sin musikk.

Ordene fungerer som et rødt flagg i øynene på de konservative Paisiello-tilhengerne. Som ventet går det galt. Rossini har iført seg en ny fargerik jakke i spansk stil, som han selv er veldig stolt over – men publikum skriker av latter og gjør narr av han, da han går inn i orkestergraven og setter seg ved cembaloen for å slå an til ouverturen. Den er det ingen som hører noe av, for den drukner fullstendig i bråket.

Bedre går det ikke når tenoren Garcia kommer inn for å synge sin serenade foran Rosinas balkong. Han har ikke fått stemt sin gitar, og publikum roper etter å få lov til å høre primadonnaen Geltrude Righetti-Giorgi isteden. Og uhellene fortsetter; en katt sniker seg plutselig inn på scenen og insisterer høylytt på å ta del i operaen, Don Basilio faller pladask på scenen og blør neseblod – og gruppen av Paisiello-tilhengere blant publikum benytter for øvrig enhver sjanse til å forstyrre forestillingen. Geltrude Righetti-Giorgi synger Rosina, og hun forteller om den fatale kvelden:

Det er umulig å beskrive de fornærmelsene som haglet ned over Rossini, som satt uforstyrret ved sin cembalo og så ut til å tenke: «Tilgi dem, Apollo, for de vet ikke hva de gjør». Han forlot teatret som om han var en upåvirket tilskuer til det hele. Jeg gikk senere til hans hus for å trøste han, men han sov allerede trygt.

Rossini vet at han har skrevet en opera som fortjener bedre – og neste dag skriver han til sin mor:

I kveld ble min opera oppført og buet ut. Det er de mest merkverdige ting som skjer her i byen. Jeg kan ærlig si deg at min opera tross alt dette er meget fin, og folk gleder seg allerede til neste oppførelse, hvor man kanskje vil kunne høre musikken – noe som var umulig i går. Fra begynnelse til slutt druknet alt i bråk.

Rossini reviderer partituret og sletter avsnittene som ikke har virket etter hensikten. Han sykemelder seg, så han ikke selv trenger å dirigere forestillingen. Men nå har romerne rast fra seg, og til den andre oppførelsen sitter de helt stille og lytter. Ved den tredje forestillingen er suksessen enda større, og Rossini forsetter brevet til sin mor:

Nå kan jeg skrive at min opera ved den andre oppførelsen og alle de påfølgende kveldene ble jublet med stor entusiasme, og jeg måtte frem på scenen 5-6 ganger for å ta imot den voldsomme hyllest. Jeg gråt av lykke.

Rossini tør nå omsider å kalle operaen Barberen i Sevilla, og det varer ikke lenge før den er enda mer populær enn Paisiellos versjon. I løpet av de neste ti årene når den verden rundt, med premierer så langt borte som i Dublin, New York, Baltimore, Buenos Aires, St. Petersburg, Riga – og også i København, hvor den settes opp på Det Kongelige Teater i 1822.

Barberen i Sevilla er en av de meget få operaer fra midten av 1800-tallet som har vært på operahus over hele verden uavbrutt siden urpremieren. Men den er på flere måter unntaket fra regelen; den er også en av de siste virkelig suksessrike komiske operaer. Det italienske publikums smak er sakte men sikkert på vei til å endre seg; de er lei av halvdårlige forviklingskomedier med det vanlige karikerte persongalleriet – de vil se dramaer på scenen; personlige, seriøse operaer med historier som for eksempel de som de sluker rått i Walter Scotts ufattelig populære bøker.

Rossini er også leveringsdyktig i den seriøse og dramatiske sjangeren. Han er allerede på vei videre til neste premiere – denne gangen i Napoli. Han jobber i et kommersielt system, hvor han må selge sine tjenester til høystbydende. Prisen for ikke å skulle være i tjeneste hos en fyrste eller keiser, med den sikkerhet det ga for eksempel en komponist som Haydn få tiår tidligere, er et omflakkende liv som evig reisende fra by til by, alltid å ankomme i siste øyeblikk og være nødt til å jobbe som en gal for å rekke å gjøre partituret ferdig før premieren.

I 1829 trekker Rossini seg som 37-åring tilbake fra det stressende nomadelivet. Innen da har han skrevet 39 operaer, og er på den tiden helt uten sammenligning den mest kjente komponisten i verden – og én av verdens mest berømte personer overhode, kanskje kun overgått av Napoleon. Rossini lever helt frem til 1868, og rekker å oppleve en ny operaverden, hvor det er navn som Verdi og Wagner som fører an … hvor komiske operaer hører til sjeldenhetene, og hvor man ikke lenger skriver en opera på et par uker. Nye vinder blåser både sør og nord for Alpene.

Tekst: Henrik Engelbrecht



Kalender
23. mai - 06. juni 2018
M
T
O
T
F
L
S

14
15
16
17
18
19
20

21
22


7
8
9
10

11
12
13
14
15
16
17



Samarbeidspartnere

Grieg Foundation

Festspillambassadør

Bergens Tidende

Kulturavisen

Handelshøyskolen BI

Tyngden du trenger

07000 Bergen Taxi

Festspilltaxi, ring 07000

Bergen kommune

Offentlig støttespiller

Norsk kulturråd

Offentlig støttespiller

Espen Galtung Døsvig v/EGD

Festspillambassadør

Per Gunnar Strømberg Rasmussen v/Strømberg Gruppen

Festspillambassadør

Statoil Morgendagens Helter

Vi støtter Morgendagens Helter

Terje Lønne

Festspillambassadør

Tom C. Steckmest v/Wallem Steckmest & Co

Festspillambassadør

Birgitte Friele

Festspillkonsul

Atea

IT-drift

Hordaland fylkeskommune

Offentlig støttespiller

Yvonne og Bjarne Rieber

Festspillambassadører

Ekaterina Mohn

Festspillambassadør

Steinway Piano Gallery Oslo

Leverer Boston flygel til Festspillkontoret


Kalender
23. mai - 06. juni 2018
M
T
O
T
F
L
S

14
15
16
17
18
19
20

21
22


7
8
9
10

11
12
13
14
15
16
17



Samarbeidspartnere

Grieg Foundation

Festspillambassadør

Bergens Tidende

Kulturavisen

Handelshøyskolen BI

Tyngden du trenger

07000 Bergen Taxi

Festspilltaxi, ring 07000

Bergen kommune

Offentlig støttespiller

Norsk kulturråd

Offentlig støttespiller

Espen Galtung Døsvig v/EGD

Festspillambassadør

Per Gunnar Strømberg Rasmussen v/Strømberg Gruppen

Festspillambassadør

Statoil Morgendagens Helter

Vi støtter Morgendagens Helter

Terje Lønne

Festspillambassadør

Tom C. Steckmest v/Wallem Steckmest & Co

Festspillambassadør

Birgitte Friele

Festspillkonsul

Atea

IT-drift

Hordaland fylkeskommune

Offentlig støttespiller

Yvonne og Bjarne Rieber

Festspillambassadører

Ekaterina Mohn

Festspillambassadør

Steinway Piano Gallery Oslo

Leverer Boston flygel til Festspillkontoret


<