Leif Ove Andsnes

og Bergen

I 2027 blir Andsnes den første musikeren som har vært festspillmusiker mer enn én gang – nøyaktig tretti år etter første gangen, i 1997.   

Andsnes er mer enn en suksesshistorie for byen Bergen, Norge og Norden. Han er en gigant blant pianister, og hans tolkninger og kunnskap er etterspurt av grunner som har lite med geografi å gjøre. Som global utøver har Andsnes en tilhengerskare over hele verden, og et publikum som blir belønnet med tillit og dialog. 

Andsnes har igjen og igjen vist sin sjeldne evne til å nå inn i hjertet og sjelen av et musikkverk, fra perlene i Den første Wienerskolen og til høydepunktene i senromantikken. Den velformede enkelheten og den gjennomskinnelige klarheten i spillet har fornyet musikken til Mozart og Beethoven, og han har mestret og temmet de mest fingersnublende verk av Rachmaninoff. Hans konsertinnspillinger av alle tre komponister nevnes ofte som moderne referanser. 

Unikt i Festspillenes historie

Som skapende kunstner kombinerer Andsnes dyp tålmodighet med hvileløs søken. Som pianist har han en konstant trang til å revurdere, sier festspilldirektør Lars Petter Hagen, som inviterte ham som festspillmusiker for andre gang.  «Leif Ove søker alltid nye veier, både i tolkning og til nye innsikter i musikken, og leter etter nye metoder som kan hjelpe ham i prosessen,» sier Hagen. «Denne tørsten etter fornyelse gjør ham verdig til å være vår festspillmusiker for andre gang, noe som er unikt i Festspillenes historie.» 

Ved siden av å løfte pianomusikk som sjelden spilles, av Jean Sibelius og Geirr Tveitt – og bestille nye verk av noen av vår tids fremste komponister, som Bent Sørensen og Ørjan Matre – har Andsnes begynt å revolusjonere sin egen tilnærming til musikk fra tidligere århundrer, ved stadig oftere å spille på det som omtales som «originalinstrumenter».  

Instrumenter fra da musikken ble skrevet

I to konserter under Festspillene i 2027, vil han spille på unike pianoinstrumenter som representerte det nyeste innen teknologi fra tiden da denne musikken ble skrevet. Hva slags nytt lys kan disse instrumentene kaste over det som lenge har kjennetegnet spillestilen hans: subtiliteten, introspeksjonen, drivet og energien? 

Når han nå vender tilbake til Griegs pianokonsert, denne gangen sammen med et av verdens beste orkestre på originalinstrumenter, Orchestre Révolutionnaire et Romantique, spiller Andsnes på et Steinway-piano fra 1881 som er fraktet fra Belgia spesielt for anledningen. Med en helt annerledes mekanisme og resonans, kombinert med de nøye utvalgte eller rekonstruerte instrumentene til Orchestre Révolutionnaire et Romantique, ligger det an til en helt spesiell fremføring, både når det gjelder tilnærming og klang. 

Det å høre et verk som Griegs pianokonsert spilt med teknologien det var skapt for, blir ofte sammenlignet med å se stor malerkunst restaurert. Andsnes’ sterke forhold til komposisjonen kombineres med hans nåtidige musikalske tenkesett, og vil sette et mesterverk vi trodde vi kjente inn i en ny kontekst. 

Andsnes og hammerklaveret

Andsnes har spilt på 1800-tallspianoer tidligere. Konserten med Chiaroscuro-kvartetten under Festspillene i Bergen i 2027 vil imidlertid bli hans første hele konsert på gamle instrumenter. Pianisten har fattet interesse for hammerklaver, et instrument som ble utviklet mot slutten av den klassisistiske perioden, og som forvandlet måten komponister skrev for dette instrumentet på. Andsnes slutter seg til kvartetten, som også spiller på originalinstrumenter, i kvintetter av Luigi Boccherini.  

Andsnes eier et hammerklaver og beskriver det å spille Boccherinis kammermusikk på dette instrumentet som sin «guilty pleasure». Pianokvintettene til den italienske komponisten er fantastiske, men glemte juveler i kammermusikkrepertoaret – elegante, raffinerte musikalske samtaler. Vi kan vente oss den samme krystallklare musikalske poesien og følelsesmessige dybden som Andsnes har tilført Mozart og Beethoven, nå rettet mot Boccherinis musikk.

Å arbeide med neste generasjon 

Hvis Bergen føler et eierskap til Andsnes, gjengjeldes det av hans sterke tilknytning til byen og alvoret han går inn i arbeidet med neste generasjon pianister. Rollen som festspillmusiker blir for alvor befestet når han, sammen med en lang rekke pianister og pianostudenter fra byen, tar del i en stafettfremføring av Erik Saties legendariske, modernistiske pianoodyssé Vexations.  

Vexations har mange funksjoner. Kanskje mer enn noe annet stykke for piano åpner den for felles refleksjon, der tankene til musikere, byens innbyggere og tilreisende kan eksistere side om side uten å uttrykkes. Vexations fungerer spesielt godt som en høytidelig utforskning av et rom og det utvidede fellesskapet omkring det. I den forstand utgjør verket en passende anledning for oss til å reflektere over hvilken betydning en kunstner som Leif Ove Andsnes har for denne byen – og for verden utenfor den.