Intervju

m/Mohamed El Khatib

& Israel Galván

Tittelen er ofte det første gløttet inn i en forestilling. Hva har tittelen deres å si? 

Mohamed El Khatib: Denne tittelen er et manifest (en programerklæring) i seg selv. Den åpner for en rekke muligheter. Den er helt klart ambivalent: Det er ingenting naturlig i det å plassere disse to ved siden av hverandre, Israel og Mohamed. For vår del skyldes det en tilfeldighet, det er rett og slett fornavnene våre. Men sett fra utsiden har de unektelig en religiøs og geopolitisk tyngde, og dermed en forventning, til og med et løfte i seg, som ikke kan løses ved sorgløs økumenikk. For oss var det også gjennom disse to navnene som fedrene våre valgte til oss, at vi møttes første gang. De er en fruktbar kombinasjon som åpner uante horisonter, og som også omfatter våre andalusiske og arabiske røtter. Vi har arvet en rik felles historie, både kulturelt og intellektuelt. Det har vært arabisktalende folk i Andalusia i flere århundrer, og det sporet lar seg ikke utslette. 

Hva er det som forbinder dere, og som førte til at dere jobber sammen? 

Israel Galván: Alt vi gjør stammer fra møtet mellom oss, fra deling av våre respektive verdener, og fra den felles grunnen vi fant gjennom samtaler som begynte i Paris i desember 2023. Den første tiden var jeg tilfeldigvis i rehabilitering etter et avrevet korsbånd, en typisk fotballskade. Temaet kropp og rehabilitering flettet seg inn i møtet. 

M. E. K: Paradokset i forbindelsen mellom oss ligger i avrevne ligamenter. Jeg rev også av leddbåndet i begge knær, først i høyre, så i venstre. Vi har ikke ligamenter lenger, men i møtet kan vi skape nye sammen.  Mitt forhold til kropp er formet av fotball, en fysisk sport med høy intensitet som krever disiplin og omsorg for kroppen. Det jeg ser i store fotballspillere, ser jeg også i store dansere, og jeg ser det i Israel. Både fotball og flamenco er folkekjær praksis, begge med en egen folklore og evne til å skape inderlige forbindelser mellom folk. De er ekte kulturuttrykk, populære og fulle av liv, som både skaper sterkt sosialt mangfold og øyeblikk av fest og stor glede. 

I. G.: Jeg er glad for å dele scene med en tidligere fotballspiller. Når vi fremfører forestillingen, vil jeg kunne si at jeg skal spille og kanskje et kort øyeblikk endelig tillate meg å føle meg som en fotballspiller. 

Du sa at samtaler er kjernen i samarbeidet deres. Hva dreier disse samtalene seg om? 

I. G.:  Samtalene er velgjørende for meg, fordi det å snakke krever stor anstrengelse. Jeg ser diskusjonene våre som en slags dokumentardans. Jeg er i ferd med å oppdage taledans. Vi deler udefinerbare og intime ting, spesielt barndomsminner. For eksempel ville faren min at jeg skulle danse, mens jeg drømte om å bli fotballspiller. Mohameds far ville at han skulle bli fotballspiller, men han endte med å vie seg til teater. Jeg gikk til slutt med på å danse, men på min egen måte. Det å prate med Mohamed får meg til å huske de små familiehistoriene som har skapt min reise som danser. Dette er historier som blir værende i oss, i kroppens arkiv, og i mitt tilfelle uttrykkes de gjennom dansen. Takket være Mohameds tilstedeværelse, er jeg blitt klar over at kroppen min kan være stille, men at den også kan lage en masse lyd. Det går opp for meg nå at jeg faktisk lager lyd. For første gang er jeg klar over at med det navnet jeg har, blir dansen min virkelig en perkusjon som kan oppfattes som aggressiv i dagens sammenheng, den kan være en bombe. Tå- og hælslagene av min zapateo blir som små kriger. 

M. E. K.: Kafka dukket også opp i samtalene våre, Brevet til faren, selvfølgelig, men også Rapport til et akademi og Forvandlingen, som Israel satte opp. Begrepet parabel har drevet frem refleksjonene, og også ideen om de to fortapte sønnene vi er ... Dette dobbeltportrettet, på hver sin side av Middelhavet, vil til syvende og sist ikke resultere i en danseforestilling eller et teaterstykke, men heller i en offentlig skisse av en mikrohistorie om to liv som er forskjellige, men likevel underlig sammenflettet. I bakgrunnen ligger familienes religiøse arv, rotfestet i Bibelen for den ene og i Koranen for den andre. Denne arven gir næring til historiene våre, som begge har en allestedsnærværende farsfigur. For min del, som har viet nesten alt jeg har laget til moren min, og til og med nylig gått så langt som til å bygge et Grand Palais til henne, var det på tide å vende oppmerksomheten mot faren. 

I. G.: Problemet vi sto overfor, var hvordan vi skulle få disse spørsmålene til å snakke sammen ved å plassere dem i en kulturhistorie. Tross forskjellige tradisjoner og religioner er det en rytmisk glede i både flamenco og i arabisk musikk, en rytmisk transe som utgjør et annet språk det er mulig å dele. 

Livserfaringene deres ligger i hjertet av samtalene. Hvilken rolle spiller dokumentarmaterialet? 

M. E. K.: Det er en ambivalens mellom dans og selve dokumentarideen: Hvordan kan disse to språkene møtes? Et arkiv betraktes som regel som skrevet eller videofilmet materiale, men Israel og jeg har prøvde å gjenopprette arkivene for våre egne liv på scenen. Minnet om en koreografi er et arkiv. Hvordan kan vi gjøre den tanken gjeldende? Hvordan kan vi sette en historie i bevegelse ved å ta den ut av familiemausoleet? Dette er noen av spørsmålene vi stilte hverandre. Til slutt må det sies at fedrene våre tok en god del plass i diskusjonene. Publikum vil raskt skjønne hvorfor ...  

I. G.: For meg er det et paradigmeskifte. Jeg danser ting jeg pleide å gjøre da jeg var tre eller fire år gammel. Til dette stykket minte faren min meg på det jeg hadde glemt. Det er dette som danner basen i denne dokumentardansen. Med Mohamed har jeg lært å veve forbindelser mellom mine egne minner, men også å flette dem sammen med hans. Det er disse «nye ligamentene» som holder dem samlet.

Hvordan ser dere for dere møtet med salen i Cloître des Carmes? 

M. E. K.: Vi ville ha et sted som var mettet av religiøsitet, som ville føre til en dobbelt synd mot både loven og faderen, nemlig å spille teater, og å spille det i et kloster. Det er antagelig det beste stedet å ta et oppgjør med «fader vår» ... At det skulle tjene som ramme rundt dialogen mellom Israel og Mohamed forekom oss å være en god idé, for å ta en ny titt på vår jødisk-islamske-kristne arv. Heldigvis ble dette klosteret grunnlagt av tiggermunker, noe som burde berolige faren min. Jeg har ennå ikke fortalt ham at jeg skal opptre i et kloster, men bortsett fra at jeg snur ryggen til Israel og opptrer vendt mot Mekka, vet jeg ikke hva han ellers vil vente av meg ...  

Intervju ved Victoria Mariani i februar 2025. Oversatt av Eve-Marie Lund, MNO