Dirigenten bak Farinelli

– Det er som popmusikk, sier Christophe Rousset, grunnlegger og dirigent for orkesteret Les Talens Lyriques, som i år feirer sitt 20-årsjubileum. På sitt første besøk til Norge vil Les Talens Lyriques fremføre musikk fra det albumet som gjorde dem kjent for alvor. Barokkensemblet skapte de musikalske kulissene for den karismatiske kastratsangeren Farinelli (1705–1782) i filmen ved samme navn. Filmen, som gikk på kino i 1994, forteller historien om en av verdens mest kjente kastratsangere.

Albumet med filmmusikken solgte mer enn en million eksemplarer og er dermed en av historiens mestselgende klassiske plater.

– Filmens magi skapes gjennom kombinasjonen av en sterk, menneskelig historie støttet opp av svært kraftfull musikk, sier Rousset, som var musikalsk leder og dirigent for Farinelli.

– Da jeg ble involvert, hadde produsentene allerede sine egne ideer om hvilke stykker de ville bruke i filmen. Min jobb ble å gjøre denne musikken interessant og levende for et moderne publikum. Partituret er gripende, og favner mye bredere enn det ‘vanlige’ klassiske publikummet, noe som var en veldig interessant erfaring for oss.

Komponistenes beste verk

Selv om Farinelli-filmen viser publikummere som besvimer og har voldsomme reaksjoner på musikken, forventer ikke Rousset og Les Talens Lyriques en lignende mottakelse.

– Hovedforskjellen ligger i at vi ikke har en kastratsanger med oss på scenen. Kastratene hadde fremmedartede, nesten umenneskelige stemmer. Den overutviklede brystkassen betydde økt stemmekraft, og en kastratsanger kunne tilsynelatende holde en tone i en evighet, sier Rousset.

På film skapte man stemmen til Farinelli ved å mikse sammen en mannlig og kvinnelig sanger. Under Festspillene i Bergen fylles kastratrollen av mezzosopranen Ann Hallenberg. Også Händel foretrakk å bruke kvinnelige sangere når det ikke var noen kastratsanger tilgjengelig.

– På Händels tid anså man ikke kontratenoren som edel eller teknisk god nok. Selv om dagens falsettsangere har svært gode tekniske evner, synes jeg kvinners fleksibilitet er overlegen: Stemmene deres har mer farge, mer kraft. Og når alt kommer til alt er det bare en konvensjon å bruke menn til å spille menn, sier Rousset.

Farinelli, eller Carlo Maria Broschi, var en ordentlig superstjerne og turnerte rundt omkring i Europa, der han gjorde kritikerroste forestillinger for kongelige og sitt hengivne publikum.

– For en slik enestående sanger gjorde alltid komponistene sitt beste – delvis fordi sangerne hadde mye makt på den tiden. Hvis han eller hun ikke likte en arie, kunne sangeren simpelthen refusere den, eller kreve at den ble skrevet om. Vårt ønske er ikke å gjøre publikum hysteriske eller få dem til å besvime – vi vil bare spille denne fantastiske og delvis ukjente musikken, sier Rousset med et smil.

En arkeolog i musikkens verden

I 1991 grunnla han Les Talens Lyriques (“de lyriske talentene”) for å kunne utforske slike ukjente repertoarer, med spesielt fokus på den napolitanske musikken som påvirket hele Europa. Sammen med Les Talens Lyriques har Christophe Rousset lett etter – og funnet – verk av glemte komponister fra det 17. og 18. århundre – komponister som arbeidet samtidig med Mozart og Händel og som ofte var svært vellykkede og berømte i sin egen tid.

– Jeg liker å gå på biblioteker og åpne gamle bøker. Hvis jeg er heldig, kan jeg finne fantastisk musikk som ingen har hørt i vår tid. På en måte er det vel litt som å dra til en arkeologisk utgravning og finne en gresk vase. Det er kjempespennende, sier Rousset, som gjennom sine ekspedisjoner inn i musikkhistorien har oppfylt sin barndomsdrøm om å bli arkeolog.

I motsetning til gamle tekster, malerier og gjenstander, må musikk fremføres for å oppleves. Av alle Les Talens Lyriques’ prestasjoner er Christophe Rousset mest stolt av deres mange innspillinger av musikk ingen har hørt siden 1800-tallet.

– Et verk på papir er dødt. Det blir først tilgjengelig når det blir spilt inn.

Å gjøre livet vakrere

Veien frem mot å bli musiker og dirigent var ikke helt opplagt for Christophe Rousset. Det var ingen musikere i familien, men bestemoren hadde et piano som han forsøkte seg litt på som barn. Senere oppdaget han tilfeldigvis en cembalo-klasse i hjembyen i Sør-Frankrike.   – Jeg synes det var utrolig at noen kunne skape noe så vidunderlig med disse små stykkene av tre, og ble forelsket i instrumentet fra første stund. Cembaloen ble min tidsmaskin, og tok meg med tilbake til hoffet i Versailles, sier Rousset.

Selv etter at han ble profesjonell musiker hadde han ikke noe ønske om å dirigere inntil en lærer nærmest dyttet ham foran et ensemble.

– Den første gangen jeg dirigerte var totalt katastrofe. Orkesteret sa rett og slett at de ikke ønsket å spille med meg.

Men det som kunne ha forblitt en svært dårlig dag på jobben utviklet seg istedet til en livslang lidenskap: 

– Som musiker er paletten din relativt snever. Å oppdage orkesteret var som å gå fra svart/hvitt til technicolour for meg, sier Rousset.

I dag er Les Talens Lyriques’ grunnlegger anerkjent for sine tekniske ferdigheter og lidenskapelige ekspertise. Han beskriver seg selv som svært oppriktig og hardtarbeidende – i så stor grad at han iblant gjør livet til musikerne sine så vanskelig at han får dårlig samvittighet.

– Men når vi oppnår skjønnhet, tenker jeg ikke så mye på det lenger. Det er et stort privilegium å få lov å gjøre livet vakrere for andre, sier Rousset.