Dusj deg glad!

De har stått der så lenge at du sikkert ikke legger merke til dem. 28,6 millioner mennesker passerte dem i 2019. Jeg snakker om lyddusjinstallasjonene på Oslo lufthavn Gardermoen. Nei, jeg spøker ikke: Helt siden åpningen av flyplassen i 1998 har reisende kunnet gå under 11 forskjellige dusjer på Gardermoen.

Hva i all verden skal dette være godt for?, tenker du kanskje. Det kan jeg gjerne fortelle deg: Dusjinstallasjonene er der fordi vi skal ha kunst i det offentlige rom, sånn er det bare. Og det skal selvsagt bevilges penger til slike og andre offentlige kunstprosjekter. Tilretteleggelsen av dette foretas av en statlig etat under Kulturdepartementet som heter KORO. Det er KORO som forvalter og formidler kunst til offentlige bygg og andre offentlige arenaer.

Slik har det seg at det nå finnes kunstverk tilgjengelig for det allmenne publikum på omkring tusen steder i Norge. Når du for eksempel ankommer terminalen på Bergen lufthavn, er det også et kunstverk som møter deg utenfor: et lysende neonskilt med bynavnet med et spørsmålstegn etter, «Bergen?». Det er et 5,5 meter høyt og 2,5 tonn tungt verk av kunstneren Ragnar Kjartansson. Han ville lage et verk som sa noe om den melankolien man kan føle som et moderne menneske konstant på reise, fra flyplass til flyplass, fra by til by, og aldri riktig til stede noe sted.

Et mentalt frikvarter

Det kommer neppe til å være 28,6 millioner mennesker som går ut og inn av Gardermoen i 2020. Av en velkjent grunn. De reisende som nå kan nyte den luksus å oppholde seg på flyplassen i splendid isolation, kan dermed oppleve dette herlige bygget i ro og mak: lyst, vennlig, med vakre materialer, smakfull innretning og tiltalende arkitektur. Bygningen er et sted der man har lyst til å være en stund for riktig å sanse materialer som tre og krom – og observere mennesker på vei til nye destinasjoner.

Der er en helt egen stemning på en flyplass. Brian Eno var en av de mange kunstnerne som ikke behøvde et offentlig oppdrag for å skape et verk som tok opp i seg denne stemningen: Music for Airports fra 1978. Verket utviklet seg til en serie lydinstallasjoner omtalt som ambient music. Eno ønsket selv at musikken skulle kunne «induce calm and a space to think.»

Noe tilsvarende ville man at lyddusjene på Gardermoen skulle gjøre. Altså noe i retning av å skape et friminutt i en turbulent hverdag og bli vasket positiv. Så neste gang du er så heldig å oppholde deg på Gardermoen og har bruk for en pause, en stund til å lade de mentale batteriene, så kan du ta ta deg en lyddusj. Små piktogrammer (som skiltene heter) opplyser om plassering av toaletter, informasjon, bagasjevogner og altså «lydforfriskning» i en av de 11 lyddusjene.

De er plassert i både utenriks- og innenrikshallen, ved jernbanestasjonen, ved bagasjeutleveringen og i ankomsthallen. Dusjinstallasjonene er ment som et tilbud i det sosiale rom, som et mentalt fristed hvor ingen kan forstyrre, sjenere, skubbe, spørre om veien. Ved å gå inn under dusjkranen og aktivere lyden, signaliserer man det samme som mange gjør når de snakker i mobiltelefonen: Trå ikke inn i sirkelen jeg nå har skapt omkring meg.

Men mens det ofte kan være irriterende når en person plutselig tar en mobiltelefon opp av lommen og skaper et privat rom midt på et offentlig sted, virker det ikke helt på samme måten når et annet menneske tar seg en lyddusj. Det er med et smil man betrakter den som slik stiller seg utenfor, for seg selv, inne i sitt private rom, midt iblant folk som haster forbi, til og fra. Den som tar en lyddusj inngår som en del av installasjonen og blir en man kan, og gjerne får, iaktta utenfra.

Se glad ut!

Disse Interactive Sound Refreshment Stations, som de offisielt heter, er skapt av svenskene Anna Karin Rynander og Per-Olof Sandberg. Disse to har bedt 11 kunstnere om å skape lyd til de ulike dusjene, blant andre Ailo Gaup, Jan Grønli, Kristin Günther, Jan Vincents Johannessen, Cecilie Ore, Monica Kristensen Solås og Claes Thunberg. I sistnevntes Babbling Baby kan man høre gråt og tilfreds smatting fra en baby. Fra Ailo Gaups Healing Words strømmer det ut hypnotiserende ord uttalt med inntrengende stemme.

Når du hører en pludrende baby, kommer du kanskje til å tenke på at du selv har familie og barn som venter på deg, når du er ferdig med å være en viktig og betydningsfull reisende. Gråten er veien til hjertet, og du får kanskje en følelse av vemod og lengsel etter det nære.

På et grunnleggende plan handler lyddusjene om å skape en positiv atmosfære. Kunstnerne selv sier i en tegning om prosjektet: «Feel great! Look happy! Stay calm and positive!» Når de dusjende hører denne vennlige oppfordringen, ønsker de som står bak prosjektet at de tenker: «I feel strong, happy and positive.»

Mens tidligere tiders konseptkunstnere – for eksempel Marcel Duchamp – hadde til hensikt å underminere etablerte forestillinger om kunst og stille spørsmål ved hele kunstinstitusjonen, er den typen konseptkunst vi opplever på Gardermoen langt mer ufarlig. Det den gjør, er å gripe inn i det offentlige rom og stille spørsmål ved vårt forhold til virkeligheten. Det dreier seg om kunst som endrer vår relasjon til rommet og til andre mennesker.

Jeg tror for min del at det nå er viktig å reaktivere og videreutvikle lyddusj-konseptet på Gardermoen. Det var noe nytt da det ble realisert, men det er lenge siden, og et problem med offentlig kunst er ofte at vi etter en stund slutter å legge merke til den. Den blir en del av interiøret, rett og slett.

Større estetisk frihet

Skaperne av lyddusjene kaller installasjonene «interaktive». Det må sies å være litt upresist, for de dusjende har ingen innvirkning på det som skjer, og det er avgjort på forhånd at de skal slappe av og tenke positivt. Det eneste de reisende som går under dusjen kan bestemme, er tidspunktet for når lyden skal settes i gang.

Denne situasjonen gjør prosjektet både harmløst og en smule forutsigelig, da det er umulig å «kuppe» det programmerte opplegget gjennom reell interaksjon. Et radikalt gemytt ville kreve mer spenning og utfordring i dusjen. For eksempel kunne man forestille seg at minst én av de elleve dusjene inneholdt ekte, rennende vann, så den dusjende fikk oppleve den pirrende usikkerheten om hva som ville komme ut av akkurat den dusjkuppelen hun eller han står under.

Jeg drømmer om at Gardermoens ledelse ber det norsk-tyske kunsterparet Vegard Vinge og Ida Müller eller det norsk-danske kunstnerparet Elmgreen & Dragset om å skape noe omkring lyddusjinstallasjonene. Det er jeg temmelig sikker på kunne bli morsomt og tankevekkende.

Men inntil videre kan du trygt gå i lyddusjen på Gardermoen, glemme hverdagen og koronaen, bli minnet om at det stadig eksisterer barn i denne verden, få vasket vekk negativ tenkning og høre beroligende stemmer. Sist jeg var der, fikk jeg lyst til å nynne «Raindrops keep falling on my head».

Denne teksten ble først publisert på ballade.no 9. september 2020.