Ekstraordinære festspill i et ekstraordinært år

Med like deler angst og håp kaster tradisjonsrike festivaler på kontinentet håndkledet inn i ringen og sier «Vi ses forhåpentligvis til neste år!» Avlysninger, utsettelser, mulige konkurser og desperate nødrop har preget kunsten og kulturen siden pandemien for alvor inntok vår del av verden, og befolkningen higer i stigende grad etter kulturopplevelser som ikke handler om å sjekke ut enda en avkrok av Netflix.  

Ingen vet med sikkerhet når vi kan være sammen på en måte som minner om det kulturelle fellesskapet vi hadde før sykdommen la verden i dvale. Selv når krisen offisielt avblåses, kan menneskeheten være så merket og skremt at våre kollektive adferdsmønstre vil være forandret i en hel generasjon. Nå er det grunn til å gjøre seg grundige overveielser om hvordan kulturlivet ikke bare kan bestå, men trives og vokse i vår nye virkelighet.  

I denne historiske situasjonen skapes det nye rom for de kreative kreftene som ser krisen som en begynnelse på noe som i beste fall kan bli bedre enn det som fantes fra før. Vi har nå mulighet for refleksjon, nærhet til familie og barn, til å redefinere «leirbålet» og tenke over hva det er som driver oss frem i en verden som ser ut til å løpe løpsk.  

Kanskje er det farvel til mye vi kjenner i dag. Det skal et visst mot til for å ikke være lettere pessimistisk på fremtidens vegne for tiden. Men det ligner også en kjedelig vestlig vane: Allerede da antikkens rene doriske toneart ble utmanøvrert av den sanselige joniske, var konservative grekere bekymret for musikkens fremtid. Vi skal fortsatt bruke kunst og kultur som et redskap for å navigere i vår egen samtid, som det limet som binder oss sammen som samfunn og som bidrar til at vi kan ta fornuftige, demokratiske beslutninger om rett og vrang. 

Da vi planla årets festspill med det overordnede temaet bevegelse, hadde vi naturligvis ikke forutsett at det ordet ville få en nærmest profetisk betydning. Jeg forberedte freidig festtaler om betydningen av å la seg bevege og reiser gjennom tid og rom, og så ordene visne bort da flyplasser og grenser ble lukket. Samtidig ble meningsinnholdet forsterket. For kunsten vil være i bevegelse, den vil bevege, og begrensninger kan være en kraftig kreativ ansporing. En populær teori er at William Shakespeare skrev «King Lear» i karantene i et pestherjet London, og det tok heller ikke mange timene fra Norge stengte ned til den første stuekonserten var på nett.  

Stiftelsen Festspillene i Bergen har som formål å organisere kunstneriske arrangementer på høyt nasjonalt og internasjonalt nivå innenfor et bestemt tidsrom, og en målsetting om å være den fremste norske manifestasjonen i sitt slag, med internasjonal gjennomslagskraft. Hva betyr dette når kulturarrangementer er forbudt, reisevirksomhet frarådet og mennesker ikke kan møtes? En avlysning ble selvsagt utredet og diskutert, men i hjertet – og med samstemte anbefalinger fra stat og styre i hodet – var det å sette en strek over Festspillene i Bergen 2020 aldri et aktuelt alternativ.  

En av Festspillene i Bergens største oppgaver er å ta vare på arvesølvet innen musikk, kunst og kultur. Vi gjør det ikke ved å la det glimre inne i glasskapet, men gjennom å stadig dekke til nye festbord. Invitasjoner og meny endrer seg for hvert festspill, og i år finner festen sted hjemme hos deg, meg og alle, enten vi bor i Bergenhus, Brooklyn eller Beijing.  

Med utgangspunkt i vårt opprinnelige program og rådende påbud og anbefalinger, har vi skapt et nytt Festspillene i Bergen 2020, sammen med en rekke gode samarbeidspartnere. Den klassiske kunstmusikken og arenaer som Grieghallen, Håkonshallen og KODEs komponisthjem, hjemmene til Edvard Grieg og Ole Bull, er kjernen og rammen for over 60 ulike programposter. Det blir strømminger av nye konserter og forestillinger, gjensyn med enkeltarrangement fra de to siste årene og et uteprogram med lang festspillhistorie.  

Med årets festspill ønsker vi å lage en manifestasjon av de beste norske utøverne som formidler internasjonal kunst. Vi ønsker å være inkluderende, også overfor kunstinstitusjoner og festivaler som hadde stengt ned eller avlyst årets utgave. Vi ønsker å gi artister og kulturarbeidere oppdrag, og slik bidra til å holde hjulene i gang i vår prøvede sektor. Men mest av alt ønsker vi å gi publikum musikken og arrangementene de hadde gledet seg til, og forhåpentligvis også åpne et vindu for noen som ikke tidligere har besøkt Festspillene.  

Festspillene i Bergen har jobbet med langsiktige strategier for å gi kunstnerisk innhold lengre levetid på digitale plattformer. I år har vi tatt store sprang fremover, selv om programmet vi nå lanserer ikke sprenger grenser for hva man kan gjøre med teknologi. Det vi til gjengjeld med dårlig skjult stolthet presenterer, er et festspill med et omfang og et kunstnerisk mangfold som gjør at vårt store nasjonale og internasjonale publikum, fra første parkett i stuen, kan oppleve det overflødighetshorn av tilbud som til alle tider har vært et adelsmerke for Festspillene i Bergen. Akkurat nå er vi faktisk blant de største i vår klasse på det digitale markedet, også i internasjonal målestokk.  

Det er kunsten og kulturen som definerer hvem vi her og som i høy grad binder oss sammen. Nå må vi finne nye måter å søke sammen, og forhåpentligvis få ny innsikt på veien. Schönberg fulgte sin 12-tonerekke, men komponerte som før. Alt er forandret, og alt er likt. Målet er fortsatt å unngå at vi som mennesker blir redusert til kolonner og tall i det regnskapet som aldri vil være i stand til å gjøre rede for det som egentlig gjør livet verdt å leve: Skjønnheten. Fellesskapet. Kjærligheten.

En redigert utgave av denne teksten ble først publisert i Bergens Tidende 10. mai 2020.