First we take Berlin

Norge er verdens, eller et av verdens beste land å bo og leve i, ifølge flere uavhengige målinger. Mye av årsaken finnes i velstandsutviklingen, skapt i kombinasjonen av utdanningsnivå, råvaretilgang og markedsadgang. Velstanden har utviklet seg raskt, på mange måter raskere enn den kulturelle utviklingen. Sammenlignet med andre samfunn vil mange beskrive nordmenns levesett som ganske enkelt, lite sofistikert og ganske tradisjonsbundet.

Inntil nylig. Middelklassen blir større og rikere. Vi ser tydeligere konturene av «det nye Norge». Et Norge der handlinger og prioriteringer er annerledes enn tidligere. Der tradisjoner viker for nybrott og utforskning.

Dette kommer blant annet til uttrykk gjennom hverdagslige prioriteringer blant annet knyttet til mat. Flere har mulighet til, og velger å drikke kostbar kaffe, gjerne single estate fra Kenya, kjøper belgisk øl på flaske, velger olivenolje med omhu, og betaler gladelig over 50 kroner for et godt og sunt brød.

Norge er det land i Nord-Europa med flest kaffebarer pr. innbygger. Og vi har både verdensmestre i kokkekunst og i barista. Oslo er den byen i Europa med flest konserter pr. innbygger, og det finnes knapt et småsted over 200 innbyggere som ikke har sin egen festival.

For middelklassen er kulturell infrastruktur, kreativitet, innovasjon, urbanitet og ikke minst kulturell selvutfoldelse viktig. Det er ikke tilfeldig, at Norwegian nettopp har åpnet en direkterute mellom Bergen og New York. På få år er nordmenn blitt globetrottere, og det faktum endrer radikalt utsynet vårt, og dermed måten å oppleve og forstå kunst og kultur på.

Vi er på samme tid blitt langt mer selektive og altetende. Selektive og dermed kvalitetsbevisste i forhold til konsum i bredeste forstand. Altetende i den forstand, at man ikke definerer seg i forhold til en bestemt interessegruppe eller kunstmenighet. Flere har nese for kvalitet og forlanger og forventer kvalitet uansett om det handler om vin, bøker, reiser til fjerne land, nytelse av kaffe eller konsertopplevelser.

Det nye Norge er et utforskende og uredd land, der en god del av dagens unge ikke ser grenser for hva som kan oppnås. På flere områder er vi i ferd med å gå i front, utvikle nytt i stedet for å kopiere formler fra andre steder i verden. Dette finnes både innen FoU -miljøene, næringsutviklingen og i kulturlivet. Norge omtales som en nasjon der man i musikk og kulturlivet er uredd for å blande sjangre. Vi tør å sette sammen på nytt, gjerne jazz, klassisk og elektronika i ett.

Vi nyter våre internasjonale suksesser. Vi trenger dem. For å bekrefte vår formel: Den lille, men velutviklede nasjonen som innoverer og skaper nytt. Enten det er teknologiutvikling til subsea, kreftforskning, Magnus Carlsen, restauranten Maaemo, Henie Onstad Kunstsenter eller Leif Ove Andsnes.

Og denne utviklingen vil fortsette. All logikk tilsier økt norsk satsing på kompetansekrevende yrker. Det er kun gjennom disse at nasjonen kan opprettholde sin konkurransekraft.

Som en konsekvens av dette vil vi få tilført stadig mer internasjonal arbeidskraft med erfaringer fra bl.a. London, Berlin, Stockholm, København, Paris, New York og Houston, som igjen vil videreutvikle det nye norske. Forventningene til hva det vil si å leve i dynamiske og skapende samfunn vil bare øke.

Det er i dette landet - i denne byen og i denne tiden kunst- og kulturinstitusjonene i Bergen skal finne sin plass og virke. De skal bygge broer til fortiden men også utforske ny grunn. Det handler om aktualitet. Om å ha en finger på pulsen.

Vestlandet og Bergen har talenter på en rekke felter, og disse talentene vil trekke til oss internasjonal oppmerksomhet. Vi har grunn til å ha høye ambisjoner. Å forløse det store potensialet vil kreve at vi ser nytt og ikke i for stor grad bindes av tradisjoner og til tradisjonelle måter å samarbeide på. Designere, arkitekter, byplanleggere, vitenskapsfolk o.a. kan skape nye, kreative rom.

Det er forsket mye på kulturlivets bidrag til å skape attraktive samfunn. De kreative flokker seg sammen i byer og regioner som tilbyr plass og muligheter, hevder amerikanske Richard Florida i «Who’s your city». Florida understreker viktigheten av de faktorer som gjør samfunn «smart and vibrant».

«Urban Studies», Vol 50, nov. 2013, slår fast at kvaliteten på kulturscenen, sammen med byens innovasjonsklima, er de mest utslagsgivende faktorer for «urban labour migration». «European urban and regional studies» dokumenterer hvordan festivaler benyttes effektivt for å skape opplevelsesrom og i markedsføringen av byer og regioners unike karakter.

Det er veldokumenterte sammenhenger mellom en by eller regions attraktivitet (beholde og tiltrekke innbyggere, talent og kapital mm) og dens kulturtilbud. Eksempelvis har Festspillene alltid blitt assosiert med kvalitet. I fremtiden vil festivalen også i stor grad assosieres med utvikling og nye impulser. Innholdet er under fornying og skal være relevant for flere og ulike målgrupper, et bilde på det nysgjerrige og fremtidsrettede Vestlandet.

Bergen er på en måte en konservativ by. Med familiekrøniker, Hanseatisk kremmerånd, 17. mai-komité, kjegleklubber og Bryggen. Men det finnes også et nytt og kreativt skapende Bergen. Med Lysverket, USF, DesignRegion Bergen, Nordiske Mediedager, Carte Blanche, BIT Teatergarasjen, VilVite, Bergen Kunsthall, Bybanen, Vizrt og T-Michael.

Her finnes noen av verdens ledende marine forsknings- og subsea-miljøer, og her finnes et kreativt og skapende musikk-, dans- og teatermiljø.

Bergen trenger synlige tegn på utvikling og fremskritt. Byen har både glede av sine røtter, men har også et sterkt behov for nye symboler som peker fremover. Festspillene kan sammen med andre av de fremste kulturinstitusjoner være i fremste rekke i denne utvikling.

Vår oppgave er å være enda mere ambisiøse og argumentere enda bedre for at langsiktige investeringer i den beste norske kunsten vil vise Norge som et foregangsland og ledestjerne, særlig på den europeiske stjernehimmelen.

Akkurat nå har vi et åpent vindu for å kunne gjennomføre en slik plan. Både som følge av utviklingen ute og hjemme, men ikke minst fordi Norge har en stor talentmasse som skriker etter internasjonal oppmerksomhet.

Bergens nye kulturstrategi vil være virksom fra 2014 til 2024. Kulturell infrastruktur, en lokal økonomi i vekst og forbedret livskvalitet er viktige faktorer for å oppnå suksess. I denne perioden vil vårt kjernepublikum bli den såkalt kreative klasse, kreative individualister, som ikke ser nevneverdig status i massekonsum, som har en sofistikert livsstil og ønsker å uttrykke eget kreativt talent.

Kulturstrategien må nødvendigvis være en rullerende strategi. Utviklingen går så raskt, at vi ikke kan fremskrive de nåværende forhold bare få år frem i tiden.

I perioden 2014-2024 vil vi oppleve en diskusjon om fortid versus fremtid. Men vi vil også oppleve en ny tid og en ny levemåte. Vi vil se en oppblomstring av avantgardetrender og vi vil se grensesprengende prosjekter, som går på tvers av sjangere, stilarter, lav- og høykultur.

Det skjer allerede: Bjørks mentor var komponisten Karlheinz Stockhausen, Nick Cave arbeider akkurat nå med regissøren Robert Wilson, Elvis Costello synger med Brodsky strykekvartett, Laurie Anderson er interessert i å opptre med Røyksopp (hvis det er tillatt å løfte sløret for fremtidige ambisjoner i Festspillene). I Bergen kan vi bidra til blandede ekteskap, hvor forskjellige kulturer og uttrykk beriker hverandre.

Slik kan man forstette: Bergen vil både ha glede av sine røtter og et behov for nye symboler, som peker fremover. Ser vi på den internasjonale scenen, er den urbane festivalen en særlig populær organisasjonsform for å skape opplevelsesarenaer og for å markedsføre byer.

Festivaler opprettes ofte strategisk med det formål å markedsføre en «unik» by. Edinburgh, Strasbourg, Avignon, Salzburg, Sidney, Stockholm, Berlin, Wien, Reykjavík, Helsingfors...

Bergen har stolte kulturinstitusjoner, som kan løfte den ambisiøse oppgaven i årene som kommer. I den utvikling skal vi ikke benchmarke oss med Oslo. Det er, med all respekt for hovedstaden, uinteressant. Verden er global, og vi skal tørre å sette det vi kan tilby inn i en internasjonal kontekst. Vi har et historisk vindu for å gjøre det akkurat nå, men vi kan ikke gjøre det alene, det er nødvendig med en investeringslyst fra det offentlige og fra private bidragsytere.

Innen kulturlivet må det etableres en ny form for synergi og en ny form for operasjonalitet, hvor vi skal heve oss litt i forhold til individuell posisjonering og se på muligheter i en felles bestrebelse for å nå det sublime.

First we take Berlin.

Denne teksten ble publisert i BT 31. januar 2014.