Flere turbulente år for scenekunsten? Bring it on!

Det er krig mellom fattig og rik og mellom mann og kvinne.Det er krig mellom dem som mener det er krig og dem som mener det ikke er det.

Ethvert kunstnerisk utsagn av varig verdi er alltid litt klokere enn sin skaper, eller blir det med tiden. Slik for eksempel Leonard Cohens nesten femti år gamle «There is a War» (1974) så presist skildrer konfliktlinjene i vår egen offentlighet, på så mange måter et karikert 70-tall.

Velkjent er også art by accident: Når omstendigheter og aktører langt utenfor skapernes kontroll og fantasi – privatliv, naturkatastrofer, guddommelig og/eller politisk inngripen, statsråders partnere – kupper scenen så til de grader at selve det kunstneriske utgangspunktet havner helt i skyggen av sine egne uplanlagte konsekvenser.

«Populistene»

I kommentaren «Det vonde teateråret» 28. desember 2019 mener Aftenpostens teateranmelder, med utgangspunkt i fjorårets store norske totalkunst-happening Ways of Seeing, at «den alternative teaterscenen er på mange måter blitt en ideologikamp som (...) vil fortsette i 2020».

Som representant for «populistene» som aldri må få «kvele» (den alternative scenekunsten) fremheves det anonyme Facebook-fenomenet Sløseriombudsmannen (SOM), en selvoppnevnt vaktbikkje mot uvettig bruk av skattepenger.

Hen har på et par år samlet på seg snart 50.000 entusiastiske følgere (drøyt 15.000 flere enn for eksempel en høyprofilert samfunnsdebattant som Kjetil Rolness eller regjeringspartiet Venstre) og en voksende posisjon som talerør for folkelig misnøye.

Hen formidles også, med kulturbriller sett, av «grumsete» nasjonale og internasjonale medier som Nettavisen, Russlands statlige nyhetsbyrå Sputniknews og de innvandringskritiske nettstedene Resett og Document.

Ett av Sløseriombudsmannens foretrukne mobbeobjekter (og kanskje comic relief) er den rundhåndede norske kulturpolitikken, ofte eksemplifisert gjennom korte videoklipp fra Kulturrådstøttede samtidsdansforestillinger eller, som nå nylig, Ibsen-regissører som spruter maling ut av rumpa.

Legitim og viktig

En nesten tvangsmessig gjenganger i det statsfinansierte kulturlivets åpnings- og innvielsestaler er at kunsten skal «utfordre», «tøye grensene», «sette spørsmålstegn» og så videre. Dette er, som alle involverte egentlig vet, kun en glorifisert variant av «sparke inn åpne dører».

I et enestående egalitært og liberalt samfunn som det norske er både sex, drugs, rock 'n' roll og generell maktkritikk i (scene)kunsten i høyden liksom-kontroversielt.

Greit nok det, men at det nødvendigvis må helfinansieres med skattemidler, særlig i en tid med Vipps, Kickstarter og gig-økonomi, er langt fra like opplagt i hvert enkelt tilfelle.

Dette mener vi er en helt legitim og viktig problemstilling som har en selvsagt plass i enhver granskning og selvgranskning som ethvert miljø som trues av sin egen overmetthet og forkalkning, burde ønske velkommen. Å dikte er, som Ibsen jo skrev, å holde dommedag over oss selv.

Alle kan delta

Vi vil gjerne samarbeide om å utforske nettverkene som har interesse av å gjøre Norge til et mer sløsete samfunn.

Derfor inviterer og utfordrer vi herved vi både «folket» og «eliten» til å delta i sceneforestillingen Sløserikommisjonen, der vi sammen vil gå dette samfunnsfenomenet – og ikke minst oss selv – nøyere etter i sømmene.

Alle er velkomne, på scenen in real life eller bak tastaturet in real time. Dialog er den nye konfrontasjon!

Møtes vi til dugnad på Festspillene i Bergen i mai? 

Teksten ble først publisert på Aftenposten.no 9. januar 2019.