Hvor går din grense?

«Grenser, jeg har aldri sett en. Men jeg har hørt at de finnes i tankene til visse mennesker», sa Thor Heyerdahl en gang.

Norge har en stolt tradisjon for å fostre mennesker som klarer å forestille seg at verden kan se helt annerledes ut. Det er kunstnere, vitenskapsfolk, globetrottere, politikere, fantaster, lykkejegere og andre høytflygende personligheter som drives av en kreativ og visjonær impuls, og som på fremtidens vegne utformer radikale bud for en ny tid. De satte, og setter fortsatt, bølger av enorme endringer i gang.

Ikke sjelden blir disse menneskene først oppfattet som landsbyidioter og beskyldes for å ikke evne å tenke følgestrengt etter en masterplan. De kritiseres som naive eller som farlige når de legger frem ideene sine. Som et samfunn i evig forandring og utvikling trenger vi disse nye tankene, som innbyr til reise i drømmelandskaper uten grenser. Vi trenger uhindrede tanker, som både forholder seg til den virkelige verden og det levende liv, men som også lekende føyer seg til drømmens og bevissthetens lyriske sprang og uregelmessige rytme.

Mye av det vi i dag tar for gitt, var en gang noens utopi.  Vi lever i en tid der utopiske forestillinger ofte blir ansett som upraktiske og utdaterte. Det er naivt, sies det, å fantasere om en verden som er grunnleggende annerledes enn den vi lever i nå. Vi snakker om samfunnet vi kjenner som det eneste mulige.

Vi snakker om det som er, og hvordan det kan tilpasses og justeres. Vi snakker ikke så mye om hva det kunne være. Derfor har vi nå – mer enn noen gang, bruk for kunstnernes idé om hvordan verden kan være annerledes. Kunstnerne har en egen sensibilitet overfor verden. De har en egen evne til å sanse verden i kraft av en sterkere empatisk beredskap, som fører til en dyp forståelse for menneskene og deres lidelser.

Kunstnerne har frihet til å tenke i helt nye baner, med hemningsløse, irrasjonelle, provoserende og tankevekkende ideer. Kanskje kan disse tankene være med på å rette opp tapet av grunnleggende verdier knyttet til etikk, empati og nestekjærlighet i samfunnet.

Tiden er inne for å stille de umulige spørsmålene og tørre å ta imot alle de svarene vi får. Hva er egentlig verdien av fellesskap, som knytter oss sammen som mennesker, som naboer, som venner, i lokalmiljøer, som vel som på nett? Hva er verdien av kjærlighet, av vennskap, av arbeid, av sex, av utdanning, av eierskap til all verdens ting i et galopperende forbrukersamfunn som hyller vekst som parameter for lykke?

Disse spørsmålene har direkte sammenheng med det globale - og særlig det europeiske - skjebnefellesskapet. Verden kommer til oss ved at mennesker krysser grenser, både frivillig og ufrivillig. Det hevdes at 60 millioner mennesker er på flukt i verden i dag. 700.000 flyktninger krysset Middelhavet i 2015 – minst 4000 av dem druknet på veien.  Grenser brytes ned og nye settes opp. Det europeiske hus er i krise økonomisk, sosialt og sikkerhetsmessig, og drømmen om et stort europeisk fellesskap er erstattet av kaos, både på kartet og i hodene våre.

Har vi et sosialt ansvar på tvers av landegrensene for flyktningstrømmene? Har vi et ansvar for å støtte svakere økonomier, for å sikre stabilitet og bidra til et samfunn som er båret av demokratiske prinsipper?

Ja visst, det nordiske sinnelaget og våre grunnleggende verdier blir i økende grad utfordret - på godt og vondt. Men er ikke frykt og fremmedfiendtlighet en minst like stor trussel, både for utviklingen av det internasjonale samfunnet og for vårt lille land? Det finnes alt for mange eksempler på at kollektiv redsel resulterer i vrengte trusselbilder, hat og vold.

Måten vi forholder oss til verden på, bunner ofte i at vi setter grenser mellom «dem» og «oss». Samtidig begrenser vi oss selv. Hvordan angriper vi frykt og likegyldighet, og hva skal til for å bryte egne mønstre og grenser?

Vi ser en sterkere politisk polarisering og at flere støtter en restriktiv nasjonal linje. Det har blitt mer legitimt å argumentere for å «verne om sine egne, sin egen kultur». Grensekontroll og innoverblikk kan også overføres på menneskers måte å forholde seg til samfunnet og seg selv på. Hvilke avgrensninger foretar vi, og hvordan begrenser det oss? Kunst overskrider grenser og gir oss i de beste tilfellene nye perspektiver på det eksisterende og utvider mulighetsrommet for refleksjon og selvransakelse.

Festspillene ønsker å speile verden i kunsten og har i 2016 en rekke produksjoner som tematiserer grenser i ordets videste forstand. Et eksempel er åpningsforestillingen «Powaqqatsi - Life in transformation» av komponisten Philip Glass og regissøren Godfrey Reggio, en kultfilm fra 1988 som skildrer hvordan samfunn i den tredje verden utbyttes av de rike landene. Powaqqatsi er betegnelsen på en eksistens som forbruker andres livskraft for selv å overleve. Sterke og vakre skildringer fra arbeid og tradisjoner i afrikanske, latinamerikanske og asiatiske samfunn kontrasteres med virkelighetsbeskrivelser fra vestlige storbyer.

Andre eksempler er forestillingen «Kjære Europa», der skuespillerne bruker sine egne liv i et forsøk på å forstå krisen ved Middelhavet. Eller forestillingen «Fugit», som er en fortelling om flukt, en hyllest til alle som har hatt mot til å forlate det unødvendige, forlate det kjente og flytte videre i håp om en bedre verden.

Publikum kan også oppleve tematikken utspille seg i Arnold Schönbergs grenseoverskridende musikk, fra tonalitet til atonalitet, slik vi skildrer den i det psykologiske monodramaet «Verklärte Nacht – Erwartung».

«Limits» er en turnerende Cirkus Cirkör-forestilling som graver dypere i temaet grenser. Via sirkuset undersøkes og eksponeres personlige grenser i form av risiko, smerte og kroppens begrensninger. Limits er en oppfordring til å strekke seg utenfor hverdagens beskyttende boble. Til å ikke trygt og beskyttet observere omverdenen, men strekke seg ut i det ukjente og flytte grensene. Det er vanskelig å overskride grenser uten øyeblikk av kaos og uorden … men noe får oss til å ville gjøre det likevel.

Debattprogrammet samler forskjellige tråder i det tematiske flettverket, og forhåpentlig får publikum gjennom kunstopplevelsene og ordskiftet lyst til selv å utfordre egne grenser, snu opp-ned på vedtatte regler og slik åpne for ny forståelse av vår forunderlige verden.

Publisert i BT 17.02.2016