Skaper en felles historie om å være menneske

– Kom nærmere og se på vinduene, stolene, lampene. Det er som om vi er i en by, vi er sammen, men kjenner hverandre ikke, sier scenograf Silje Kise, og setter en liten pappeske foran de tolv medvirkende i Folkets festspillscene.

Det er workshop, og første utgave av scenemodellen presenteres. Inni pappesken er det tolv ulike lamper og tolv ulike stoler. Lyset skal tennes i vinduer som henger på veggene. Kanskje blir det seende slik ut, stedet hvor deler av livshistoriene deres skal settes sammen til en symfoni. Og kanskje blir det helt annerledes. Det er ennå tid til å prøve ut nye ting, fortelle om flere opplevelser, bli trygg på seg selv og hverandre.

Under fjorårets festspill satt regissør og skuespiller, Vibeke Flesland Havre, i en campingvogn på Festplassen. Utenfor, på gresset, var det solstoler og inne var det vafler og videokamera. Her samlet hun inn historier fra byens innbyggere, og de som ønsket det ble vurdert for Folkets festspillscene. Prosjektet ble også omtalt på radio og sosiale medier, og mange meldte sin interesse. Etter flere samlinger er en gruppe på tolv valgt ut til den første forestillingen. Den har fått navnet Det var en gang et menneske og har urpremiere på Den Nationale Scene 29. mai.

– Tungegymnastikk gir god diksjon og dere blir bedre til å kline. Kom igjen, plant føttene i bakken og se for dere at det gror røtter ut fra dem og ned i jordens kjerne. Kjenn på stødigheten. Bli kvitt selvbevisstheten, sier regissør Vibeke og alle lukker øyene.

Bak Folkets festspillscene ligger et ønske om å skape scenekunst som tar utgangspunkt i de virkelige historiene. Prosjektet, som er et samarbeid med Den Nationale Scene, bygger på erfaringer fra tyske og danske borgerscener hvor mennesker med ulik bakgrunn medvirker i, og utvikler forestillinger. De skal ikke være skuespillere, men være seg selv på scenen.

– Det hadde ikke vært samme ekle følelse i kroppen om jeg hadde latet som, sier historieforteller Vibeke Koehler (34), som har satt seg til rette på scenen med en bunke av sine egne regnskapsbilag.

De tolv er i gang med en aktivitet de ikke liker. Det er en øvelse for å kjenne på følelser og uttrykke dem uten å spille teater. Én skrubber med dobørsten, én vasker gulv, en kutter fisk og én sitter i hjørnet og planlegger. Like etter skal de gå over til å gjøre noe de liker, og klemmer og frukt deles. Noen hopper tau, én komponerer musikk og to danser vals. Aktørene kommer tett på hverandre mens de leter frem forestillingens uttrykk.– Da jeg hørte om prosjektet på NRK radio, ble jeg så nysgjerrig. Tenk på alle livshistoriene. Det vi bærer på. Alle har en historie som andre kan lære av, og det er modige folk som vil dele. Det er sterkt å høre på de andre fortelle, og jeg tror det blir en forestilling som vil treffe mange, sier Sidsel Haugland (76), som har bakgrunn både fra medisin og radiojournalistikk.

Responsen fra familie og venner har vært overveldende, og det er mange som vil komme å se henne på Lille Scene. Hjertet dunker litt ekstra når hun tenker på premieren, og de ukentlige workshopene hvor de medvirkende får ulike utfordringer har vært krevende, innrømmer Sidsel.

– Det er likevel en fantastisk mulighet til å bli kjent med helt forskjellige folk, som man aldri ville ha truffet i andre sammenhenger, sier hun.Historieforteller Cecilie Bartnes (41) er enig.

– Mange går rundt og føler seg alene om ting de har opplevd, men når folk åpner seg, skjønner man at flere deler lignende erfaringer. Men det er sjelden man snakker om hvem man er, var og vil være til vanlig, kanskje selv ikke med de nærmeste.

I tiden frem mot Festspillene har gruppen ukentlige prøver. De medvirkende jobber med ulike øvelser på gulvet, mens regissør Vibeke, og de andre i teamet, bl.a. fra Den Nationale Scene, noterer underveis. Målet er at de enkelte historiene skal bli en større fortelling om det å være menneske.– Prosessen er til for de medvirkende, men selve forestillingen er til for publikum. Min erfaring er at dersom prosessen er inspirerende for de medvirkende, så blir resultatet inspirerende for publikum, sier Vibeke.

«Jeg er sykepleier. Jeg har dødsangst. Det henger vel sammen på et vis. Jeg trener på Sats Elexia. Jeg føler meg naken uten øredobbene mine».

«Jeg var kjæreste med en svaksynt jente som syntes det var vanskelig å sminke seg. Jeg lærte meg å sminke henne. Det var fint, det likte jeg».

«Jeg elsker å sitte i kø, for da er jeg på en måte en del av noe» .