Ta grep om den klassiske musikken!

Jeg har ofte skrevet og snakket om fremtiden for klassisk musikk — det er mitt spesialfelt. Jeg kan til og med kanskje kalle det min profesjon, en noe uvanlig en vil jeg hevde — siden det ikke er så mange som har fremtidens musikk som fulltids beskjeftigelse.

Og siden jeg har arbeidet hardt med dette i mange år, vet jeg ganske mye om hva som rører seg innen det klassiske musikkfeltet akkurat nå. Jeg vil si at vi i dag forbereder oss for fremtiden, fordi det er så mange endringer på gang. Klassiske musikere, spesielt de yngre, holder konserter utenfor de tradisjonelle scenene og presenterer seg i klubber hvor ellers pop og jazz holder til. I USA har orkestre, til og med noen av de største, beveget seg ut av konserthusene og opptrer på nye arenaer i nærområdene. Ny musikk spilles oftere enn før, og tiltrekker seg et yngre publikum. Og på musikkutdanningene i USA har de begynt å vektlegge entreprenørskap, slik at studentene kan skape nye typer karrierer innen klassisk musikk. Det kan for eksempel innebære og produsere egne konserter for et publikum som ikke oppsøker klassisk musikk i de tradisjonelle formene.

Jeg vet at lignende ting også skjer andre steder i verden.  Samtidig fremføres klassisk musikk som det alltid har vært gjort — ofte med stor suksess og med fortidens pomp og prakt.

Men det er ett problem. Hvis du går på disse konsertene og ser rundt deg, oppdager du at det nesten bare er eldre mennesker rundt deg. Det i seg selv er ikke noe problem — for eldre menensker er et godt publikum. De har som oftest ikke ansvar for barn og har råd til å betale for konsertbillettene. Men det eldre publikum er ikke bærekraftig. De blir eldre og færre. Yngre folk deltar ikke, selv om de også blir eldre.  Innen klassisk musikk har vi altså en generasjonskløft. Mange eldre deler den klassiske musikkulturen, de yngre gjør det ikke.

Så hva er riktig? For å kunne svare på dette, må vi først ta et tilbakeblikk. I før, i 1960-årene og tidligere, fantes ikke dette gapet. Amerikanske studier viser at det klassiske musikkpublikummet den gang hadde en       gjennomsnittsalder på maks 35 år (noe som betyr at halvparten av publikum var yngre enn det). Og det var også tilfelle i andre land. Rundt 1930, bare for å gi et anekdotisk eksempel, dirigerte Toscani i Wien, og da han forlot byen, sto det store folkemasser langs jernbanesporet for å vinke farvel. Tror vi at de som møtte opp var i 60- eller 70-årene? Nei, dette må ha vært yngre personer.

Så hva har skjedd? Hvorfor oppsto plutselig generasjonskløften? På 60-tallet festet en ny bevissthet seg. Vi vet alle hva det var. Livet ble mer åpent, mer spontant og mer uformelt. Folk begynte å tenke i nye baner. Popkultur ble kunst. Men klassisk musikk gikk ikke gjennom noen endringer, og fremdeles er det bare så vidt vi aner dem. Vi fortsetter å spille kjente og elskede mesterverk. Som for folk som vokser opp nå, oppleves som et pust fra fortiden.

Hva kan vi gjøre med det? Ved å gjøre de endringer som skulle vært gjort for lenge siden. Museum viser fremdeles Rembrandt. Teater fremfører fortsatt Ibsen. Men de gjør det på nye måter og i dagens kontekst.

Derfor er det klassiske musikkfeltet nå i forandring. Flere arbeider nå med å ta innover seg samtiden, og bruker den nye energien til å presentere klassisk musikk på nye måter. Det er dette alle innenfor den klassiske musikken må gjøre. Vi kan snakke til publikum, bruke klær som hører til nåtiden, stoppe å være så formelle, og kort og godt føle oss, og oppføre oss, som en del av kulturen rundt oss. Da kan vi med nyvunnet begeistring gi konserter som et ungt, kunstinteressert publikum umulig kan motstå.     

Greg Sandow deltar i samtalen Klassisk i krise fredag 31. mai på Litteraturhuset i Bergen sammen med dirigent Rolf Gupta og redaksjonsleder for klassisk musikk i NRK radio, Ragnhild Veire.