Hvordan ser kulturlivet ut etter pandemien?

Kulturlivets mange ildsjeler danser på line for tiden, med daglige feberredninger som følge av siste lockdown. Etter måneder med tålmodighet og vennlig tone i dialogen med offentlige myndigheter, vises antydninger til sivil ulydighet. En overskrift i BT formidler holdningen i klartekst: «Kom i teatret hvis du tør. Vi spiller for flere enn det anbefales».

Akkumulert frustrasjon kan føre til at flere blir mer aggressive i den daglige kampen. Enhver kulturleder har et mellomværende med sitt publikum. Hvor lenge holder de løftene man gir ved et teppefall? Fjodor Dostojevskijs Idioten kretser om nettopp dette spørsmålet. En ung mann blir ført til skafottet og gjenopplever de tusende dager som han har ødslet bort. Og så skjer det ufattelige, og mannen benådes. Førte han regnskap med resten av sitt liv? spør noen i romanen. Nei, han fortsatte der han slapp, med å sløse bort tiden. På galgebakken lover man hva som helst. Det er etterpå det gjelder.

Det er dette «etterpå» vi bør diskutere nå. Vi skal sette ord på hva den nye normaliteten er. Hvordan skal vi innrette oss post pestum som kulturforbrukende mennesker, og hvordan kan kunsten spille en samfunnsmessig forløsende rolle i den nye virkeligheten? Hvis vi kan gjøre dette på en fornuftig måte, kan vi samtidig bidra til å løse opp den akkumulerte frustrasjonen i bransjen i alminnelighet og hos kulturledere i særdeleshet.

La oss skinne sammen!

Sammen er vi sterkere enn hver for oss. Dette er særlig treffende for kulturområdet, med sine mange små aktører. I det siste har vi lært at den digitale tilstedeværelsen er enormt viktig, og kulturlivet har vist en kolossal innovasjonsevne og kreativitet for å nå ut til publikum gjennom lukkede dører og avlysninger. Nå handler det om å utnytte all denne nye digitale viten i fellesskap. Potensialet er stort, men konkurransen på fremtidens digitale marked er for lengst rykket inn på våre nettbrett og mobiler. Derfor bør kultursektoren stå sammen, slik at den kan fortsette å skinne og ikke blekner bort.

Det globale markedet beherskes av de få som er gode til å anvende data. Innovasjon Norge, Kulturrådet og andre organer bør være med på å styrke kulturinstitusjonenes kompetanse, og vi må diskutere hvordan norske kulturaktører kan komme til orde og nå både eksisterende og fremtidig publikum uten å bli slått av banen før start.

Alle vi som jobber med å skape og formidle kunst, har skullet manøvrere i den raske utviklingen. I Festspillene har vi lenge drøftet hvordan den teknologiske revolusjonen kan og bør få innflytelse på hvordan vi skal lage festival, hvordan vi kan videreutvikle oss i takt med nye landvinninger innenfor digital distribusjon og bruk av ny teknologi.

Dette har resultert i strategi for bruk av teknologi i kunsten, i formidling, i markedsføring og kommunikasjon, og i driften vår, som vi har jobbet etter en stund. Dette ønsker vi å videreutvikle i naturlige partnerskap som for eksempel høyere undervisningsanstalter, kunstinstitusjoner, private og offentlige fond og myndigheter.

Arbeidet er så vidt begynt, og mye ligger foran oss. Vi kan spørre oss selv om vi egentlig vet nok om hvem vi henvender oss til og hvordan de vi når, opplever oss. Vi vet noe, men trenger å forstå mer for å kunne nå bedre ut om hva folk kan få ved å oppsøke oss i kunst- og kulturfeltet. Jeg tror samtidig det er viktig at mer kunnskap om hvem vi henvender oss til ikke fører til at vi bare snakker til de mest interesserte, de mest opplagte. Da har vi spisset budskapet for mye.

Opera+Fornite=sant?

De langsiktige konsekvensene av sosial distansering og et globalt stopp for gjester på kulturarenaer er ukjent. Det er en veldokumentert trussel mot aktørenes økonomiske bæredyktighet, så vel som en mulighet for å utvikle digitale opplevelser. Derfor vil covid-19 muligvis endre hvordan kulturarenaer besøkes i lang tid – om ikke for evig.

Derfor er det ekstremt interessant å se hvordan verdens førende kulturformidlere angriper oppgaven. Hvor vanskelig det er å bruke «digitaliteten» til å skape kunst. Hvor vanskelig det er å definere og velge nye forretningsmodeller og prioritere riktige digitale verktøy. Dette er en utfordring over hele verden, selvsagt – men noen eksempler som er verdt å merke seg og som hver især er blitt styrket under pandemien:

Arts & Culture-initiativet fra Google tilbyr virtuelle besøk på omkring 500 museer over hele verden. Londons National Gallery har invitert kunstnerkollektivet Analema Group til å utforske og oversette tre av galleriets mesterverk til digitale opplevelser. Virtuelle konserter har eksistert i varierende former i mer enn et tiår, og kunstnere som Gorillaz og Björk har testet ulike teknologier. 

Musikere og fans er sannsynligvis ikke i stand til å samles i en fysisk ramme i et stykke tid ennå, og digitale begivenheter kan være et viktig element i fremtidens musikkmarked. Et stort partnerskap i populærkulturen så dagens lys i april 2020, da 12 millioner Fortnite-spillere la ned sine våpen for å følge en digital konsert med en avatar av rapperen Travis Scott. En 10-minutters virtuell konsert ble spillets største begivenhet noensinne, hvis man spør produsent Epic Games. Inkludert fire repriser over tre dager på tvers av tidssoner deltok 27,7 millioner unike spillere i den digitale konserten 45,8 millioner ganger.

Det digitale er født grenseoverskridende og gir oss mulighet for å betrakte og utvikle kulturtilbudet flerdimensjonalt. Det er ingen stengetid, ingen geografiske begrensninger, ubegrenset adgang og nye samarbeidsformer. Men for å innløse potensialet – og kanskje like mye for å innsnevre mulighetene i det ubegrensede – kreves det fokus på ny kompetanse og en klar forståelse av hva det analoge tilbud kan som det digitale tilbud ikke kan. Forhåpentligvis kan gjestene glede seg over begge deler.