Stemmer vi glemmer

Årets festspillkomponist i Bergen heter Anne-Marie Ørbeck (1911–1996). Under krigen satt hun i Ytre Sandviken i Bergen og skrev sin symfoni i D-dur. Den ble fullført i 1944, men fremført første gang så sent som i 1954 – 10 år etter den ble ferdig. Hun var den første norske kvinnen som skrev og fikk fremført en symfoni. En pioner. Men om du ikke har hørt om henne, er du neppe alene. Da hun døde i 1996, fylte minneordet i Bergens Tidende kun en liten spalte, og musikken hennes var knapt tilgjengelig.

Musikkhistorien er full av glemt musikk, og det er ikke alltid opplagt hvilken musikk som blir stående for ettertiden.

Da Mendelssohn fremførte Johan Sebastian Bachs «Matteuspasjonen» i 1829, hadde ikke musikken vært fremført på over hundre år. Bach var svært anerkjent i sin egen tid og musikken hans er i dag av mange regnet som noe av det ypperste menneskeheten har frembrakt. Men selv han var i ferd med å bli glemt, og trengte drahjelp for å komme tilbake i folks bevissthet.

Anne-Marie Ørbeck ble født i Kristiania i 1911. I løpet av 1930-årene markerte hun seg som en av Norges fremste pianister med opptredener i inn- og utland, og briljerte med egne arrangementer og kadenser til verk av kjente komponister. Hun studerte både piano og komposisjon, og debuterte som orkesterkomponist i Berlin i 1938, der hun selv var solist i sin egen Concertino. Verket var en betydelig bragd og konserten ble en stor suksess.

Sammen med mannen Helge Smitt flyttet hun til Bergen i 1940, først til Ytre Sandviken og senere til Wergelandsalleen. Krigen og familieliv betydde færre konserter, og dermed mer tid til komposisjon. Ørbeck skrev en rekke verk, de fleste i en tonal men moderne, internasjonal stil, og også inspirert av norsk tradisjonsmusikk. Som hun selv sa: «Jeg er hverken en fanatisk klassisist eller en revolusjonær modernist». Musikken ble godt tatt imot i samtiden, til tross for at hun også møtte betydelig motstand, men i dag er verkene hennes lite spilt. Om det skyldes musikkens kvalitet eller andre forhold, kan man bare spekulere i. 

Flere av prosjektene under årets festspill i Bergen handler om de glemte, noen ganger oversette eller rett og slett gjemte stemmene. Stemmer som kanskje ikke er blitt lyttet til, om det er på grunn av kjønn, legning, kulturell bakgrunn eller andre ting. Det vi i dag samler under begrepet klassisk musikk er i virkeligheten over 1000 år med musikk fra et stort antall ulike steder, kulturer, tradisjoner og kunstneriske stemmer – et sammensatt musikalsk univers i kontinuerlig utvikling.

Tradisjon og fornyelse er to sider av samme sak. «Tradisjon er ikke å tilbe asken, men å vedlikeholde ilden», som komponisten Gustav Mahler sa. Fornyelse handler også om å se på historien med nye øyne, finne alternative veier der stien alt er oppgått eller for lengst sperret, legge på ny tennved.

Da strømmetjenestene var nye, trodde vi at de skulle åpne opp for flere stemmer. Nå vet vi at algoritmene snevrer inn vår musikalske horisont, selv om intensjonen kanskje var motsatt. Når alle spiller det samme, enten det er fra VG-lista eller i konsertsalen, blir vår samlede historie fattigere. Stemmer stilner, flammer dør ut. Og vi vet ikke hva som går tapt på veien. Også Johann Sebastian Bach kunne ha gått i glemmeboken.

Kunst er alle fortellingene om hvem vi er, hvem vi har vært og hvem vi skal bli. I en offentlighet som preges av at dem som roper høyest får mest oppmerksomhet, minner Anne-Marie Ørbeck i all beskjedenhet oss om at vi ikke må akseptere konvensjoner uten spørsmål. Vi må fortsette å lete og lytte.

Denne kronikken ble først publisert i Bergens Tidende 4. februar 2023.