Er kunstkritikeren lopper i kunstens hår?

  • Hjem
  • Festival
  • 2020-og-tidligere
  • Artikler
  • Er Kunstkritikeren Lopper I Kunstens Hår?
Av: 
Av: Anders Beyer
24. september 2018

Et portrett av dem som alltid står alene i et hjørne i pausen.

Av Anders Beyer, festspilldirektør

Anmelder eller kritiker? Same same, sier du. Niks, det ligger mellom linjene at det er «finere» å være kritiker, anmelderne er annenrangs i forhold. Kunstmiljøene er ofte utilfredse med sistnevnte, i hvert fall når de omtalte blir strøket mot håret. Da har kritikeren misforstått det hele og er dårlig. (Pussig nok sier de samme omtalte ah når tilbakemeldingene er gode – da har kritikeren forstått det hele og er dyktig.)

Som regel går kritikeren først på universitetet, og blir deretter skribent i en avis. Akademisme er kritikkens verste fiende. Aviskritikk skal være frontal og ikke gjemme seg bak subtiliteter. Egentlig skal man si det viktigste i første setning, så leseren forstår alt med det samme. Det er ikke helt løgn at en tekst som regel blir bedre av å bli kortere.

Debatten om anmeldere og deres relevans kommer jevnlig opp i dags- og fagpresse. I det siste er den skrivende skarpretter Erling Gjelsvik i Bergensavisen blitt diskutert i sosiale medier og avisen. Nå er ikke Gjelsvik kunstanmelder, men han mener allikevel noe om det meste, også kunsten og dens premisser for å leve og overleve.

Kunstnere og en del publikummere har problemer med både kritikerne og anmelderne. Når gikk du sist bort til en kritiker i pausen for å småprate om livet og kunsten? Ikke det, nei. Få takker kritikeren, mange latterliggjør ham, fordi det er så fristende. Og allerede dagen derpå brukes arbeidet hans til å pakke inn fisk. Men alle frykter ham, litt eller voldsomt, som man frykter uprovosert vold. Forfatteren Elsa Gress sa at kritikere er som lopper i kunstens hår: Et sjenerende utøy, umulig å bli kvitt.

Flere kritikere huskes mest for deres imponerende evne til å heie på feil hest. William Waltons Façade fra 1926 ble ved uroppførelsen betegnet som «for spasmodisk», dvs. musikk med spastisk lammelse. Man ser det for seg. Ved oppførelsen av verket ved ISCM Verdensmusikdagene i 1928 i Italia kastet folk ting opp på scenen i vrede og – som der står et sted «... protested in the name of Mussolini and the entire Italien nation.»). Kort sagt: Det er ikke lett å være smaksdommer.

Anmeldernes idealer er ikke høye nok. Den sangen synger mange kunstnere og konsertarrangører: Anmeldernes teoretiske og historiske viten er mangelfull, og de brenner ikke like mye for kunstnerisk kvalitet som komponisten brenner for sitt personlige estetiske prosjekt. Flere anmeldere skriver også om kokkekunst, sport, mote og kongehuset. Det teller ikke på plussiden.

Konsertkritikken er det mest problematiske området: Her skriver kritikeren om noe som ikke lenger eksisterer, og leseren har kun i forsvinnende få tilfeller mulighet til å dele hans erfaringer. Ellers kan leseren kikke kritikerne i kortene ved selv å kjøpe boken eller se filmen.

Det største problemet er at musikkritikeren skriver om noe som i virkeligheten ikke kan formidles eller beskrives med ord. Den tvilsomme oppgaven kritikerne tar på seg er å sette kunstens regelløse frihet i system gjennom skriftspråket. Det opplever mange like umulig som å grave hull i røyk eller reparere klokker med votter på.

Alt dette og mer til fører til at kunstlivet ofte oppfatter kritikeren som et medlem av en utstøtt kaste. De hånlige stiller det retoriske spørsmålet: Er det noensinne reist en statue av en kritiker?

Det er ikke i de akademiske sirkler det skjer, hevder de ondeste og kanskje litt urimelig provoserende typer. Som komponisten Karl Aage Rasmussen sa om en musikkforsker, som også ernærer seg som dagbladskritiker: «Han anmeldte min debutkonsert og han kommer formodentlig også til å skrive min nekrolog.» Den vanligste kritikerfeiltakelse er at nesten ingen forstår når de bør gi seg.

Finnes det en kritikk som er på høyde med den helt nye musikk? Nei, kritikken halter som regel bak de nyeste kunstneriske uttrykk. Her er det ikke noe nytt. Svært ofte skal vi ha litt avstand til det som skjedde før vi kan se hva som egentlig var på ferde.

Tallrike eksempler viser at kritikken henger etter den nye musikks uttrykk – i nyere tid Philip Glass’ eksperimenter i New Yorks downtown, i eldre tid Stravinskijs Vårofferet-oppføring. Det er egentlig ikke et så stort problem som enkelte vil gjøre det til. At det finnes prominente feilbedømmelser, som undertiden kastes frem med skadefro mine, diskvalifiserer ikke kritikken. Bomskuddene er på sitt vis like interessante som scoringene – ingen har fått plass i historien for sin feilfrihet alene.

Trenger vi musikkritikken? Takk for at du spør. Jeg mener at kritikken hører hjemme i avisen fordi det er en måte å innlede en samtale på. Uten den ville det ikke være noen offentlig diskusjon om musikk. Andre former for omtale er formidling – kritikken er ganske enkelt den eneste omtalen som ikke kan kjøpes. Kritikken står utenfor den automatiske markedsføring, den kan bringe noe oversett frem i lyset og stikke hull på teorier om visse kunstverks fortreffelighet.

Kritikere skal være beredt til å pisse i eget rede om nødvendig. Som den svenske kritiker, oversetter og essayist, Horace Engdal, sa en gang: «Det viktigste for en kritiker er faktisk rollen som Spielverderber [gledesdreper]. Kritikeren skal ikke være hyggelig, ikke bli med på cocktail-parties, ikke være velkledd ... » (Det var da visst en gave til omtalte Gjelsvik?)

Idealet må være at kritikeren ikke skal kjempe for én retning, én linje, én generasjon eller annet utenfor seg selv. Man skal ikke vite hvor man har ham. Det finnes ikke noen evig Kunst med stort K, både kunsten og kriteriene endrer seg hele tiden. De som mener at kritikeren er publikums representant tar feil. Kritikeren skal være permanent utro og la seg overraske av hvert nytt verk han ser og hører.

En av de beste i faget, litteraturkritikeren Erik Skyum Nielsen er inne på noe interessant, når han sier at subjektivt sett handler kritikk ikke om forpliktelser og krav, grensesetting og fin etikk. Det handler om noe så konkret som lyttelyst, en ytterst sammensatt følelsesmessig og sanselig intellektuell tilbøyelighet. Hva angår lytteopplevelsens psykologiske aspekter, minner kritikkens lyst kraftig om erotikk i bredeste forstand. En kritiker må kunne la seg henrykke, bergta og forføre av den fascinasjon og kraft som utgår fra et annet menneskes erfaringer, tanker og drømmer artikulert i verkets formspråk.

De beste kritikerne er rede til å snu pistolen mot egen tinning, de er beredt til å prøve krefter med de krav som kunstnere alltid har hengende over seg: Å stille spørsmål, å bekjempe vanens makt, å holde dommedag over seg selv. De finnes faktisk, disse kritikerne, også i Norge.

Hva kan vi så lære av dette? Vi kunne peke på at kritikeren ikke behøver å være kun meningsdanner, men heller en som stiller åpne spørsmål. Når han gjør det ærlig og kompetent, er det etter min mening ingen grunn til å utrydde «kunstens lopper». Tidsånden er også for bevaring av truede dyrearter, også de arter som selv er livstruende. Og i de heldigste tilfeller er det innlysende at kritikk kan installeres i et særdeles meningsfullt forhold til kunst.

En redigert utgave av denne teksten ble publisert i papirutgaven av BA 24. september 2018.

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Vil du motta nyhetsbrev?