I sjelens labyrint

I en epoke hvor samtidsmusikken ikke har noe felles prosjekt, har Gubaidulina sin egen røde tråd å holde seg til, et overordnet prosjekt forankret i religionen. Hun sier hun går lenger og lenger inn i sin sjels labyrint, for hele tiden å finne noe nytt. Men hun understreker at hun likevel uopphørlig følger den samme veien. 

Da undertegnede  hørte Kristi syv ord for orkester, cello og bayan, kunne jeg ikke la være å oppfatte de to soloinstrumentene som en slags personifiseringer, som uten ord forteller en bestemt historie, eller et drama.

«I sentrum sto for meg ideen om treenigheten. Jeg brukte derfor instrumenter som til en vis grad kan gjengi denne ideen, eller substansen i den. Celloen har en særlig høy grad av ekspressivitet, og den passer derfor til å karakterisere Kristus. Bayanen personifiserer Faderens vrede, og strykeorkesteret egner seg godt til å avbilde Den hellige ånd.»

I begynnelsen av Sofia Gubaidulinas karriere var Sjostakovitsj og Webern hovednavnene i hennes musikalske univers. Det er tydelig at hun gikk helt grunnleggende til verks for å finne frem til sitt helt eget personlige musikalske språk:

«Først studerte jeg alle de tekniske former som har eksistert i musikkens historie. Det var nødvendig å gå inn i de gamle mesternes tekniske former og stilarter. Især interesserte jeg meg for den strenge stilen i det 16. århundre, og var meget opptatt av den tidens komponister. Men jeg begynte egentlig med de tyske klassikerne, som min lærer anbefalte: Haydn, Mozart, Beethoven, Bach. Sistnevnte har hele livet stått i sentrum for mitt virke.»

Faktaboks

Sofia Asgatovna Gubaidulina (f. 24.10.31 i Tsjistopol).

Klavereksamen fra Kazans musikkskole i 1949 og fra Kazans konservatorium i 1954, med hovedfag i klaver, bifag i komposisjon.

I 1959 eksamen fra Moskvas konservatorium med komposisjon som hovedfag.

Fra 1965 har hun levd av å være komponist.

Hun var medstifter av improvisasjonsgruppen Astreja i 1975, og har oppholdt seg i Hamburg siden 1991.

Artikkelen ble først publisert på ballade.no 15. februar 2018.