Å grave dypere

Ikke mange skandinaviske popartister kan se tilbake på en like variert og innholdsrik karriere som Karin Park. Det er blitt sagt at det å oppleve henne live er som ‘å se Rachael fra filmen Blade Runner og David Bowie i en og samme person’, og stilistisk er hun blitt sammenlignet med blant annet sine nordiske kolleger Bjørk og The Knife, samt synth-pionerene Depeche Mode.Den svenske multikunstneren ble født i Djura i Dalarna, og etter musikkutdannelse ved konservatoriet i Stockholm og et tre år langt opphold i Japan, bosatte hun seg i Bergen rundt år 2000. I vestlandshovedstaden begynte karrieren å skyte fart:– Det var i Bergen det hele startet. Mulighetene føltes uendelige, og møtet mitt med Geir Luedy (produsent, red.anm.) var avgjørende for beslutningen om å starte på låtskrivingen for alvor, forteller Karin Park i et intervju med Festspillene. – Geir gikk inn og satset alt på meg. Det var fantastisk, og jeg er så takknemlig for det. Alle i musikkbransjen der var veldig inkluderende; det vil jeg aldri glemme.

Parks debutalbum Superworldunknown ble sluppet i 2003, og sikret henne Alarmprisen i kategorien Beste nykommer året etter. I tillegg ble hun nominert til to Spellemannpriser. Etterhvert gikk turen tilbake til hjemlandet, der den musikalske stilen tok en ny vending.

– På dine siste album har musikken tidvis et ganske mørkt uttrykk. Hvor vil du si at inspirasjonen, eller ideene, til dette uttrykket primært kommer fra?

– Fremfor alt tror jeg at jeg prøver å grave dypere. Hvis du bruker havet som en metafor, blir det mørkere jo dypere du dykker, og da handler det mye om å prøve å tenne et lys der nede. Jeg leser Eliphas Levi, Madam Blavatsky og Jung, som alle inspirerer meg i forsøkene på å komme til bunns. Jeg lytter også mye til Scott Walker og The Doors.

– Kommer du noensinne til å føle at du er ‘hjemme’, kreativt sett? Eller vil du alltid søke etter noe nytt å utforske?

– Jeg vet ikke, for å være ærlig. Jeg tenker at jeg på en måte begynte hjemme…det gikk på automatikk. Så mistet jeg meg selv på veien og begynte på en veldig lang reise tilbake. Jeg føler at jeg går i riktig retning nå, men jeg vet ikke om jeg noen gang kommer hjem igjen. Kanskje det er på tide å gi opp når man er kommet helt hjem kreativt sett?

Karins 20 år lange karriere har så langt resultert i seks albumutgivelser. Hun har også figurert som produsent for andre artister, blant annet ektemannen Kjetil Nernes’ støyrock-band Årabrot, hvis Park-produserte album ble nominert til Spellemannprisen. Videre har hun vært skuespiller i skrekkfilmen Skjult (2009, med Kristoffer Joner), spilt rollen som Fantine i oppsetningen av Les Misérables på Folketeateret i Oslo, og deltatt som låtskriver i Eurovision-finalen med sangen I Feed You My Love, fremført av Margaret Berger i 2013, for å nevne noe.

– Hvordan forbereder du deg mentalt og kreativt til disse vidt forskjellige oppgavene? Har du en fast ‘metode’, eller tar du heller ting på sparket?

– Det er langt fra MGP til Årabrot på en metalfestival, men jeg er alltid den samme uansett hvor jeg går. Å kunne berøre folk med stemmen min og med musikk er for meg overordnet sjangere. Å forsøke å dele noe som føles meningsfylt…jeg blir mye bedre når jeg prøver å fokusere på å gi i stedet for å ta. Så det er utgangspunktet for hva jeg forbereder meg på mentalt når jeg skal gjøre noe.

Karin Parks nyeste album Church of Imagination ble sluppet i 2020 til flotte anmeldelser. Hun forteller at den kommende konserten på Festspillene i stor grad vil være basert på denne utgivelsen:

– Jeg har jobbet i halvannet år med et soloshow basert på stemmen min, analoge synther, mellotron og et pedalorgel. Jeg er for tiden veldig opptatt av tankekraften, så det vil være en invitasjon til en reise i din egen fantasi. Jeg vil legge ut noen smakebiter på Instagram slik at man vet hva man går til, men det blir selvfølgelig mine sanger. Jeg sprekker nesten av lykke når jeg tenker på å spille live igjen!

Støttet av Vestland fylkeskommune