Et maraton

av glede

Tenk deg en fem timers gatefest rundt en episk utholdenhetsprestasjon. Hundrevis av mennesker feirer og heier på en løper som gjennomfører et maraton – ja, alle de 42,2 kilometerne – på en tredemølle, på en scene, midt i sentrum. Legg til profesjonelle dansere, litt gull, glamour og gresk mytologi – og en giret konferansier.

Det er mye, men «mye» er også selve essensen av Fun Run, det enorme internasjonale kunstprosjektet til Tristan Meecham og Bec Reid fra All the Queens Men. Den bergenske utgaven er den tiende versjonen de har laget.

– Hver Fun Run er en helt unik opplevelse, skreddersydd til stedet der det finner sted. På scenen sammen med løperen står hundrevis av representanter fra lokale organisasjoner som viser frem sine formidable ferdigheter, sier Bec Reid.

– Løperens utholdenhet og reise løftes frem av dette partnerskapet mellom individet og kollektivet, forklarer Meecham.

Invitert inn i kunsten

Når All the Queens Men skal beskrive sin egen virksomhet, sier de gjerne at de lager kunst med og for folk. De går i dybden og samarbeider med lokale grupper, som blir invitert opp på scenen til samtidskunstinstitusjoner for å gjøre det de allerede gjør – men innenfor en ny, kunstnerisk ramme.

Sent på høsten 2024 tilbrakte Meecham og Reid flere uker i Bergen, der de møtte grupper i alle aldre – dansere, idrettslag og nær sagt enhver gruppering som kunne være interessert i å delta.

– Vi traff mange, mange fantastiske mennesker og gleder oss til å se dem på scenen på Torgallmenningen. Hva skjer når vi putter alt dette i en gryte og rører det sammen? Det handler også om å skape en tilgjengelig plattform. En person vi møtte i Bergen sa til meg: «Jeg har aldri tenkt på min egen aktivitet som kunst, og jeg har heller aldri blitt invitert inn i kunsten», forteller Reid.

Et verk i stor skala

Det hele startet under Next Wave Festival i Melbourne, som er kjent for å støtte unge kunstnere. Fun Run var Tristan Meechams bidrag.

– Temaet for festivalen var «No Risk Too Great». Jeg hadde muligens sett litt for mye på Jane Fonda, og var interessert i hva som skjer når man løper til man ikke klarer mer. Utholdenheten, performancekunstens kroppslige uttrykk og hva som hender med kroppen når den brytes ned.

Meecham var produsent, gjøv løs på de mange praktiske utfordringene, skaffet finansering og forsøkte å overbevise både lokalmiljøet og venner om å bli med – samtidig som han lå i hardtrening for å gjennomføre maratonet på tredemøllen selv. I ekte Fun Run-ånd var det mye på gang. Underveis møtte han Reid.

– Jeg var på vei til en danseprøve, og av en eller annen grunn begynte hun å le. Jeg tror jeg hadde fått danserne til å marsjere på stedet, snu seg og så gjenta akkurat det samme. Bec sa bare: «Jeg kommer og koreograferer dette prosjektet for deg», forteller Meecham.

Det var starten på et mangeårig vennskap og kreativt partnerskap.

– Helt fra første stund var Fun Run et verk i stor skala. Prosjektet tok over et offentlig rom, på den travleste plassen i byen, og involverte hundrevis av mennesker også første gang vi gjorde det. Vi trykket bare på play og kjørte på – og det ligger en helt egen spenning og begeistring i det også, sier Reid.

Å bare kjøre på fungerte. Melbourne tok imot Fun Run med åpne armer, og publikum ble værende i timevis for å se Meecham løpe på tredemøllen, omgitt av mennesker som opptrådte med de selv er best på. Kort tid etter ringte en annen kunstfestival i Australia. Flere fulgte, og Fun Run har siden blitt gjennomført, feiret og løpt i Sør-Korea, Finland, Taiwan og flere australske byer.

– Jeg har alltid vært opptatt av kunst som er utenfor de svarte boksene, utenfor teatersalene. Det handler om fellesskap, tilgjengelighet og synlighet i det offentlige rom, i en samtidskunstnerisk setting. Den aller første utgaven av Fun Run inneholdt alle de elementene vi i dag vektlegger i praksisen vår – selv om vi kanskje ikke var så flinke til å snakke om det da, sier Reid.

Fra Athen til Bergen

Maratonet er ikke bare en fysisk utfordring – det er fullstappet av metaforer.

– Maratonet symboliserer vår tids målestokk for utholdenhet. Det handler om å overvinne en hindring, gjennomgå en forvandling og å forplikte seg til å gjennomføre noe stort, sier Meecham.

Forestillingen vever inn historien om Feidippides, den athenske fotsoldaten som ble sendt til Athen for å annonsere seieren over perserne i slaget ved Marathon. Ifølge legenden løp han hele distansen uten pause og døde idet han kom frem.

– Han var en vanlig mann, med et ekstraordinært oppdrag som endte i tragedie. Denne fortellingen tilfører forestillingen et teatralsk lag, og understreker de ekte, fysiske risikoene ved å gjennomføre Fun Run. Løperen er ingen profesjonell idrettsutøver, akkurat som Feidippides – og den underliggende stemningen og spenningen kan føles, sier Meecham.

Selv kjenner han denne spenningen bedre enn noen. Den bergenske utgaven av Fun Run blir første gang han ikke selv løper på tredemøllen på scenen. Under Festspillene er løperen Håkon Gisholt – tidligere politimann, samfunnsaktivist og forfatter – som ble blind som voksen. (Les intervju med Håkon her.)

– Med en ny, lokal løper i Fun Run tar prosjektet en ny og spennende utvikling som vi er veldig glade for. Å møte Håkon var helt spesielt. Måten han har valgt å bruke sin personlige historie til å hjelpe andre og gi tilbake til samfunnet – mens han håndterer utfordringer som de fleste ville ansett som enorme – er inspirerende. Og det at han bokstavelig talt er maratonløper – men ikke profesjonell idrettsutøver – gjør at han forstår hva som kreves av engasjement og utholdenhet. Han skjønner virkelig hva vi prøver å gjøre, sier Meecham.

– Han er sjenerøs og har en herlig, tørr humor. Han finnes ikke selvhøytidelig og setter seg ikke aldri inn i noe heltenarrativ eller fortelling om storhet, men har en evne til å dele og skape fellesskap. Jeg tror alle disse egenskapene vil gjøre at vi kan få Fun Run til å føles enda mer levende i Bergen, der hele byen heier på en ekte lokal helt, sier Reid.