Bach som sier bang

Peter Konwitschny kommer til Bergen med urpremieren på Falsche Welt, dir trau ich nicht! («Falske verden, jeg stoler ikke på deg!») Forestillingen tar utgangspunkt i tre kantater av Johann Sebastian Bach, og forteller historien om en kvinne på tre stadier i livet.

Den tyske regissøren er blitt viden kjent for å gjøre kildematerialet for sine oppsetninger brennaktuelt. Festspillstykket er intet unntak, og det blir ingen prydelige barokkskjørt å se på scenen.

– Jeg blir lei når Bach i dag tolkes historisk, for da mister han sin sprengkraft fullstendig. Man må få både hans og alle andres verk – uansett om det er opera, romaner eller andre kunstverk – til å snakke direkte til oss som lever i dag. Ellers blir musikken kun en kulinarisk nytelse, og det menneskelige budskapet går tapt, sier han.

Forestillingen er en samproduksjonen mellom Festspillene i Bergen, Theater Chur i Sveits og Teater Trier i Tyskland, og på scenen i Logen står fem solister, tidligmusikkorkesteret le phénix og en rekke statister.  

Av de rundt 200 kantatene av Bach som er bevart, har Peter Konwitschny valgt ut tre, som hver representerer en kvinne og en livsfase.

– I kantate nr. 52 har vi å gjøre med en kvinne som har et helt ubekymret forhold til Gud og verden, ja, faktisk naivt. En ung, uerfaren kvinne. I kantate nr. 199 er det snakk om en kvinne som har så mørke erfaringer at hun ender med å tvile  på Gud – og jeg snakker her om selve verkene fra Bachs hånd, ikke om min egen fortolkning av dem. Det skal være en kvinne som er merket av livets gang, en eldre kvinne, forklarer regissøren.

Forestillingen avsluttes med kantate nr. 26. 

– Her er dreiepunktet forgjengelighet av alle ting, så vi fikk ideen om at disse menneskene skulle være på slutten av livet, sier han.

Han håper forestillingen vil få publikum til å gjenoppdage Bachs kantater gjennom teateret – særlig deres filosofiske og teologiske sider. 

Peter Konwitschny vokste opp med en sangermor og en dirigentfar, og musikken var alltid der.

– Jeg lærte å elske Bach allerede som barn, gjennom min fars konserter, og han lærte med å forstå musikkens språk, sier han.

Regiarbeidet med Bach har vært en yndlingsbeskjeftigelse for Peter Konwitschny i flere år.

– Det er veldig annerledes å ta disse kantatene og skape noe som gir dem liv i stedet bare for å gå gjennom dem musikalsk. Temaet for alle Bachs kantater er hva kommer til å skje med oss etter vår «utgang». Til sammen blir de tre vi har valgt ut en fortelling om vår eksistens. Resultatet blir naturligvis en rå miks mellom alvor og moro, eller tragedie og komedie om du vil. På slutten av kvelden vil ikke publikum vite om de skal le eller gråte, men mest av alt vil de føle seg rørt, forklarer han.

Regissøren er blitt betegnet som både ukonvensjonell og fryktløs, med oppsetninger som stadig overrasker, begeistrer og provoserer.

– I alt mitt arbeid ønsker jeg alltid å påpeke at vår 5000 år lange patriarkalske vestlige sivilisasjon nærmer seg sin avslutning. Vi har for lengst drept Gud og lever i en virkelig ond tid, der et menneskeliv ikke har noen som helst betydning, og dyr og trær betyr enda mindre. Jeg ønsker å påpeke at hele vår underholdningsindustri og mediesirkus er en kjempeløgn, beregnet på å distrahere oss fra sannheten om vår eksistens og om oss selv. I siste fase av vår sivilisasjon finnes det kun forbrukere, uten ånd, uten glede, uten empati, uten kjærlighet, sier regissøren. 

FAKTA/KANTATE

• av latin cantare – «å synge»

• På 1600-tallet betegnelse på sangstykke som motsetning til sonate (instrumentalstykke).

• Fra 1700-tallet ble ordet brukt som betegnelse på en komposisjon for kor, solister og orkester.

• (Kilde: Store norske leksikon)