Bergen - i juni

Adressen kom per sms. „Intet problem“, sier drosjesjåføren, „ vi trenger bare tre minutter med bilen“. Det er like før klokken ti om kvelden. Solen skinner over Byfjorden mot Bryggens trevegger, trehuskvartalet til den tyske hansa i norske Bergen. På restaurantene og kafeene sitter folk og nyter den lyse kvelden, „Statsraad Lehmkuhl“, den store tremasteren som ellers ligger foran festningskaien, har nettopp dratt ut. Om den lå der, ville takkelasjene ha kastet sine silhuetter mot gavlene.

Vi kjører gjennom gamle byen østover og oppover, inn i skyggen til den 600 meter høye Ulriken. „I dag må det foregå noe der“, sier sjåføren, „jeg kommer nettopp derifra.“ Ja, det foregår noe der. „Konsert: Living room – Hemmelige huskonserter“ heter serien, som er del av det fyldige programmet til Festspillene i Bergen, den største musikk- og teaterfestivalen i Nord-Europa. Kunstnere har åpnet sine hus som spillesteder. Bare tidspunktet ble kunngjort. Adressene var hemmelige og ble meddelt billettkjøperne kort tid i forveien per sms.

Vi stanser foran et hvitt trehus ovenfor byen. Inngang gjennom kjøkkenet. Vær snill og ta av skoene! Verten er ingen ringere enn Norges mest berømte pianist: Leif Ove Andsnes. Kvelden før har han dirigert og spilt Beethovens pianokonserter, sammen med Mahler Chamber Orchestra. Nå har den danske komponisten Bent Sørensen sammen med kurator Anna Berit Asp Christensen og ensemblet Scenatet inntatt huset hans. En kvinnestemme svever som en ånd gjennom rommene; strykerklanger og hornrop blander seg. De smelter sammen med elektronisk kollasjert latinjazz ut av høyttalere i alle rom. Gjestene står barfotet eller på strømpelesten og dreier hodene i retning av klangene og ser forventningsfulle ut slik som menneskene i slutten av Ingmar Bergmanns film „Det sjunde innseglet“. Sørensens musikk, fragmenter av hans kommende „Backyard Opera“, omgir dem med minnemettet melankoli. En våkendrøm med mange lag, trist og trøstende samtidig.

Etter en halv time er seansen over. Leif Ove Andsnes inviterer ut på terrassen. Man ser utover byen ned til Store Lungegårdsvann. Lys forsommernatt. Tysk Riesling serveres. „Mosbacher! Großes Gewächs“, sier dirigenten Eivind Gullberg Jensen som også er til stede, han har fått vin som hobby. Sammen med NDRs Radiophilharmonie kommer han til å gi to Tsjaikovsky-kvelder i Grieghallen noen dager senere.

Det var i år sekstiende gang at Festspillene i Bergen fant sted. Siden Per Boye Hansen tok over i 2005, er de blitt en viktig impulsgiver i det europeiske festivallandskap. De overrasker stadig med nye konsertformer, som disse dagligstuekonsertene, og med forfriskende blikk på tradisjonens rike bestand, som ikke blir sett på som en motsetning til det moderne.

I år handlet det også om ulike måter å synge på, på siden av det europeiske høykulturideal: Rustavi-koret fra Georgia presenterte sin arkaiske vokalpolyfoni som for lengst er blitt erklært verdens kulturarv, og som siden 1977 suser på den gylne platen i Voyager-2-sonden gjennom verdensrommet. Norske Benedicte Maurseth, Berit Opheim Versto og Åsne Valland Nord har inderliggjort gamle sangteknikker fra bondekulturen og på denne måten overført klangidealet fra Hardangerfelen til menneskelige stemmer.

Til midnattstimen i Domkirken sang de påskekoralen „Kristus er oppstanden“ i en helt særegen overleiring av Gregorianik, norsk folklore og jazz-intonasjon som i sin forening av kunstferdighet og vitalitet rett og slett var medrivende. I ballsalen til gamle Logen derimot improviserte Minton Feral Choir under ledelsen av Phil Minton et stykke som blandet dyrestemmer, mumling, men også sang: eksperimentell musikk uten kontinentaleuropeisk gravalvor, men full av humor, lyst til å skape virkninger og pregnant form.

Bergen er stadig vekk en forfriskende kur for våre ører og øyne, som skal ta imot musikk og teater. Og festivalen – som gesamtkunstverk av ballett, teater, opera, konsert, praktfullt landskap og historiemettede spillesteder – lar tradisjonen bli til ekte samtid. For eksempel når den glødende fiolinisten Henning Kraggerud spiller „Et sæterbesøg“ i den norske fiolinvirtuosen og nasjonalhelten Ole Bulls hus på Lysøen. Eller når Christian Ihle Hadland, for tiden den mest klangsanselige og spontane blant de norske pianistene, 90 minutter før midnatt setter seg ved Edvard Griegs Steinway-flygel i Villa Troldhaugen og spiller komponistens sene „Stemninger“ op. 73, slik at resonansbunnens gamle ved får alle farger til Griegs akkorder til å skimre med lang etterklang.

„En festival må ha noe å gjøre med stedet der den finner sted; og den må gi et eget bidrag til kunsten istedenfor bare å kjøpe inn ferdige produksjoner. Ellers er den en parasitt“, sier Per Boye Hansen. Og også dette: „Å innrette kunst etter meningsmålinger – det er dødelig. Da kan vi pakke sammen. Det er absolutt det siste. Vi må åpne dører og vise publikum nettopp det som de ennå ikke vet at de egentlig vil ha“. Fra august overtar han operaen i Oslo. Der skal det i fremtiden bli flere egenproduksjoner, ni til tolv hvert år, urpremierer også. Ved gjenopptakelser skal huset bli gjenkjennelig. Den norske hovedstadens opera, som ble åpnet for seks år siden er akustisk, teknisk og finansielt fremragende utrustet. „Hvis vi ikke lykkes med å begynne en ny æra i Oslo og gi viktige impulser for Europas operalandskap, da har vi sviktet. Alt er der. Grensen ligger ikke i det materielle. Den ligger kun i våre egne hoder“.

Ny festspillsjef i Bergen blir danske Anders Beyer, filosof, pianist, journalist og lenge manager for Athelas Sinfonietta København, et spesialistensemble for ny musikk. Er Hansen teatrets og operaens mann, så regnes Beyer for teoriens og den nye musikkens mann. Festspillene i Bergen vil fortsatt være en syntese av „folkefest og finkultur“.

JAN BRACHMANN

Teksten ble trykket i Frankfurter Allgemeine Zeitung 06. juni 2012.