Den standhaftige fotsoldat

– Hvorfor ble Sokrates dømt til døden? Det kan virke paradoksalt. Aten er jo husket for sitt demokrati hvor alle voksne, frie menn hadde like politiske rettigheter. Å tale fritt, og ha meninger, var en sentral del av demokratiet. Sokrates utnyttet til fulle det å snakke fritt om det han mente, sier Vigdis Songe-Møller, en av filosofene i panelet for debatten «Dødsdom over Sokrates», som er knyttet til forestillingen der Toralv Maurstad oppfører Sokrates’ forsvarstale.

– Han sa de gale tingene?

– Ja, han var kritisk til det atenske demokratiet, han betvilte at alle de voksne mennene faktisk var i stand til å styre staten. Selv mente han at politikkens mål var av moralsk karakter, nemlig å gjøre borgerne lykkelige, og her mente han at politikerne ikke hadde den nødvendige innsikten. Så han ville snakke med folk for å avsløre deres uvitenhet. Slik sett drev han en undergravende virksomhet, og han ble åpenbart oppfattet som en politisk trussel. «Kjenn deg selv» er et uttrykk fra Sokrates. For ham var det et moralsk krav for enhver å kjenne sine egne begrensninger. Han maner altså til selvransakelse.

Vitenskapen dominerer

Sokrates mente også at faktakunnskap ikke kunne gi svar på hva som er et godt liv – til det må man stille moralske spørsmål.

– Kravet om selvransakelse er ikke forbeholdt bare den tiden. Kanskje er det enda mer aktuelt i dag, da tenker jeg på den sterke posisjonen vitenskapen har, at vi ser til den for svar på de fleste spørsmål. Også spørsmålet om hvordan leve et godt liv. I tilregnelighetsspørsmålet, og da tenker jeg naturligvis på Breivik-saken, ser vi for eksempel hvordan psykiatrien har fått en dominerende plass.

– Er vi late i vår selvransakelse også i dag?

– Det kan man muligens si. Selv mente Sokrates at han gjorde nytte for samfunnet ved at han aldri ga sine medborgere fred, han ga seg aldri med sin utspørring, som kunne være ganske brutal. Poenget med den var å vise at politikerne kunne nok mye, men når det kom til det han mente var det egentlig viktige, var de uvitende. Han hadde ellers en hale av ungdommer etter seg, noen av disse var sønner av fremtrendende politikere, så det er klart han ble sett på som en trussel. Han ydmyket dem kraftig.

– Man kan nesten forstå at de reagerte?

– Jo, men det er likevel vanskelig å forstå at de dømte ham til døden. Han gjorde tross alt ikke noe annet enn å snakke.

– Nei, de overreagerte nok litt.

– Sokrates erkjente ingen skyld, men da han først fikk dommen, holdt han seg til den. Dette har forvirret mange. Han mente han ble feilaktig dømt, han mente juryen hadde gjort en stor tabbe, og likevel. Vennene hans gjorde alt de kunne for å hjelpe ham å flykte, men han ville ikke det heller.

– Hvorfor?

– Man har pekt på at han mente vi tross alt lever vi i et fellesskap, hvor vi må forholde oss solidarisk til de lover som til enhver tid gjelder. Dessuten: Hvis Sokrates måtte reist i utlendighet, ville han ikke vært noen ting. Han var gjennomsyret av det å være atensk borger.

Justismord

Festspillene har i sitt program beskrevet dødsdommen som et justismord. Dette var Songe-Møller først skeptisk til. Nå har hun endret mening.

– Det var to ting Sokrates ble anklaget for: Det første var ugudelighet, noe som medførte dødsstraff, men dette er det ikke klart om han faktisk kunne dømmes for. Det andre anklagepunktet var å ha fordervet ungdommen. Men dette var det ikke dødsstraff for. Så jo, det var kanskje et justismord. Så kom han med sin utrolig frekke forsvarstale, nesten for å fremprovosere dødsdommen, er min teori. Hans virke ville kanskje få enda større betydning for ettertiden om han sto på sitt. Da ville man se at det var Sokrates som hadde hatt rett, og staten feil.

– Noe som også ville være en god grunn til ikke å flykte?

– Nettopp. Kanskje han like gjerne ville fullføre sin gjerning, og at det innebar å motta dødsdommen.

– Man må jo tenke om hans standhaftighet og sterke overbevisning at han var en individualist, men hvem tenkte han egentlig på?

– Det er mange som har beskrevet Sokrates som en ekstrem individualist, samtidig er jo hans intensjon vitterlig dedikert til fellesskapet. Men – så er det vanskelig å tenke seg et fellesskap fullt av Sokrateser.