Dramatiske, ut-av-deg-selv-opplevelser

Da Alan gikk første året på videregående, så han en forestilling med det nasjonale kompaniet for samtidsdans, Carte Blanche. Etterpå var alt forandret. Han visste plutselig hva han ville gjøre her i livet. – Jeg ble bare revet helt med og tenkte dette vil jeg være med på! Det er det som er så fint med livehappeninger, det kan gi helt magiske øyeblikk som man sjelden får på kino eller ved å sette på en cd. Det at det skjer der og da, rett fremfor en, kan ha en helt spesiell virkning., sier Alan, som har premiere på forestillingen FICTION 31. mai. Liker å mikse Men Alan, som plutselig fikk en dansedrøm som 17-åring, hadde aldri danset før. Med stålmotivasjon gikk han derfor på beinhard dansetrening etter skoletid. Etter gymnaset fikk han trene med Carte Blanche-dansere to ganger daglig, og tok samtidig pilatesklasser. Treningen førte ham inn på Balletthøyskolen i Oslo hvor han ble uteksaminert i 2001. – Etter å ha vært danser i Carte Blanche og kompanier i Tyskland i et par år, sa jeg imidlertid opp begge kontrakter. Jeg bestemte meg da for at jeg ville koreografere på fulltid. Det var veldig skummelt, men jeg er glad jeg tok sjansen. Jeg elsker å jobbe med iscenesettelse, og opplever veldig god respons på det jeg gjør. For meg er det superviktig å nå frem til publikum, sier Alan Øyen, som blant annet er kjent for å mikse ulike sjangre sammen i sine forestillinger. – Jeg er kunstnerisk promiskuøs, jeg forsyner meg rått og har ingen fordommer. Energi og dramatikk De siste årene har Alan jobbet vel så mye med teater, og han skriver mange av stykkene selv. I arbeidet med både dans og teater henter han ofte inspirasjon fra tv og film, og nevner American beauty, Six feet under og Breaking bad som favoritter. Det handler blant annet om rytmen og samspillet mellom musikk og tekst. – Men mens man om film og narrativt teater ofte kan si hva det handler om, er det annerledes med musikk og bevegelse. Det kan gi sterke opplevelser og åpne for nye tanker, men man skal ikke nødvendigvis kunne sette fingen på hva det er. Likevel sitter energien og dramatikken igjen i kroppen når lyset slås på og man er tilbake til virkeligheten, mener Alan. Han vil derfor ikke fortelle så mye om festspillforestillingen FICTION, men han har som mål at den skal blir engasjerende, og kanskje medrivende og opprivende – selv om han helst ikke vil si noe av dette høyt ennå. Fascinert av fiction – Jeg er opptatt av at forestillingene mine skal ha bred appell, og tror nok at mange som kanskje ikke ser så mye teater og dans ellers, vil finne flere gjenkjennende elementer. Men jeg vil ikke fortelle så mye om hva jeg tenker rundt det jeg lager på forhånd. Folk skal kunne stå fritt til å hente ut av det det de vil, sier Alan, som likevel forteller at i arbeidet med FICTION kommer han til å ta utgangspunkt i to ting som fascinerer ham; dramatiske situasjoner og hvordan folk iscenesetter seg selv. For selv om de to aspektene kan virke langt fra hverandre, er det likevel noen fellestrekk. Grepet som man tror man har om virkeligheten forsvinner og skillet mellom hva som er sant og usant blir uklart. – Det dreier seg om å bli revet ut av den virkeligheten vi lever i til vanlig. Spørsmålet om hva som er virkelig og hva som er iscenesatt er ikke alltid like lett å svare på, og det synes jeg er interessant.

Søndag 27. mai møter Alan og Carte Blanche-sjef Bruno Heynderickx til samtale om arbeidet med Fiction og hvordan samtidsdansen nå ofte mikser inn elementer fra andre kulturuttrykk. Samtalepartner er Melanie Fieldseth, secenkunstkonsulent og tidligere dansekritiker.