En lek med kulturarven

– Jeg synes vikingtiden er en veldig fascinerende periode å jobbe med, forteller Kormákur, som er kjent for en rekke oppsetninger og filmer.

Mange forbinder ham særlig med 101 Reykjavik (2000), men han står også bak filmer som A Little Trip to Heaven (2005) og Inhale (2009). Kormákur har vunnet flere internasjonale priser og arbeider nå med et filmprosjekt i Hollywood.

– Jeg leste Laxness’ roman Gerpla (Kjempeliv i Nord) på gymnaset, og ideen om å iscenesette den har ligget i bakhodet siden, forteller Kormákur.

– Det var mest fristende å dramatisere boken for teateret fordi man her kan jobbe med skuespillerteamet på en annen måte enn i film. Å teste ut ideer sammen med skuespillerne på gulvet er en veldig inspirende og fruktbar metode, mener den profilerte regissøren.

En miks med islandske hits

Gjennom forestillingen, som har gått for fulle hus på Islands nasjonalteater, behandles den nasjonale kulturarven og islendernes selvbilde, og Kormákur bruker mange referanser til islandsk kultur og teater. Kostymene har for eksempel likheter både med islandsk tradisjonell bryting og kostymer som var populære innen eksperimentelt teater på 70-tallet. Musikken er en samling av islandske poplåter, fremført på vikingmåten. Kulissene viser et kjent islandsk landskap med steiner, gresstuster og is.

– Ja, materialet er i aller høyeste grad Islands historie og vår nasjonalarv. Romanen til Laxness kom ut i 1952 og baserer seg på Fostbrædra Saga skrevet i det 13. århundret. Fortellingen tar for seg hendelser som etter sigende skal ha foregått på 1200-tallet. Å ta innover seg elementer fra hele vår historie er uunngåelig. Samtidig har vi tenkt på hvordan materialet skal tilpasses teateret. Jeg ønsket ikke å behandle det på samme måte som man vanligvis gjør i europeisk teater i dag. Derimot mente jeg at amatørteatertradisjonen på Island kunne gi inspirasjon. Dette ble mottatt med skrekkblandet fryd hos skuespillerne, for her er det en utbredt redsel for å gjøre noe som kan virke gammelmodige og umoderne, smiler Kormákur.

Gi nytt liv

De begynte arbeidet med å undersøke hvordan islandsk teater tradisjonelt har fremstilt sagalitteraturen og så blant annet på gamle bilder, amatørshow og vikingfestivaler.

– Vi reflekterte over alle klisjeer som er brukt i iscenesetting av vikingtiden. Vanligvis har man prøvd å fremstille sagaene så realistisk som mulig i henhold til samtidens oppfatning av perioden. For meg er det avgjørende at vi klarer å leke oss med denne kulturarven og se på den med et nytt, kreativt blikk. Det er på denne måten vi kan holde den levende. Hvis vi ikke kan “tukle” litt med denne arven, er det en stor sjanse for at den dør hen.

Motstridende følelser

Romanen Gerpla blir ofte beskrevet som en satire.

– Det er absolutt mye humor her, men det var ikke det som først slo meg da jeg leste boken. For meg var romanen først og fremst et svært personlig arbeid av en forfatter som på den ene siden bearbeidet egne følelser og opplevelser i livet, og på den andre siden ønsket å si noe om den islandske nasjonen, og ikke minst om forholdet til sagalitteraturen.

I Laxness’ tekster er forholdet til Island alltid fremtredende og preget av både kjærlighet og motstand på samme tid.

– På samme måte hadde han et ambivalent forhold til sagaene. Han kunne dem utenat, og selv om han på en måte tok et oppgjør med dem, ligger det en dyp kjærlighet bak. For meg er ikke Gerpla en latterliggjøring av sagalitteraturen, men heller en spark til forholdet mange på Island har til sagaene og måten de og heltene er blitt idealisert på. Samtidig har også Laxness ironisert litt over sin egen forfatterrolle i dette stykket, mener Kormákur.

Følge sin egen idé

Laxness ville publisere de islandske sagene på et moderne språk, og mange anså dette som respektløst. Utgivelsen av Gerpla i 1952 sjokkerte på flere måter.

– Tror du at noen blir provosert over din iscenesettelse av boken også?– Gjennom min karriere har jeg lekt med mange klassiskere og jeg vet at forestillingene alltid vil bryte med noens forventninger. I teateret kan man imidlertid ikke komme alle i møte. Skal man være ærlig, må man følge sin egen idé og måten den utvikler seg på gjennom prosessen. Hvis man vil tilfredsstille alle og finne frem til kompromisser, kan resultatet fort bli platt og overfladisk. Det skjer jo ofte med Hollywood-produksjoner. I sin tid lekte Laxness med Fostbrædra Saga i Gerpla, og vi har skapt en uavhengig versjon av den igjen med denne teaterforestillingen.

– Har du tenkt på å filmatisere Gerpla?– Ja, det har jeg! Etter å ha vært gjennom alt materialet og gjort grunnarbeidet ser jeg også hvordan jeg kunne ha laget film av det. Jeg jobber faktisk nå med en annen vikingfilm, men disse to filmene ville hatt helt forskjellige innfallsvinkler til perioden.

Vår selvforståelse

Som kunster blir Baltasar Kormákur stadig mer opptatt av den nasjonale kulturarven.– De gamle sagene er kanskje det største vår nasjon har prestert, og derfor er det mange som misliker alle forsøk på å bearbeide dem og lage nye tolkninger. Debatten om den litterære arven er veldig følelsesladet fordi den ofte er så sammenvevd med bildet man har av seg selv og landet sitt.