En urfortelling blir født på ny

  • Hjem
  • Festival
  • 2020-og-tidligere
  • Artikler
  • En Urfortelling Blir Født På Ny
Av: 
Av: Ingvild Bræin
24. mai 2011

Med tretti korister som kan stå på linje og terping på konsonanten k er man snart i havn med operaen Oedipus Rex.

Når Stravinskijs opera Oedipus Rex settes opp under Festspillene, har teaterregissør Eirik Stubø sin debut som operaregissør, og Knut Skram et av sine veloverveide comebacks siden han offisielt ga seg i 2000.

– Man må jo ta utfordringer når de kommer, men i min alder, som er 73, er det krevende å komme tilbake i den formen man synes man skal være i, sier Skram. – Jeg sier ja når jeg vet at jeg kan utføre en rolle tilfredsstillende for publikum og meg selv, sier han, som har rollen som Kreon, Ødipus’ svoger.

Pest ingen hindring

Vi er på solistenes første prøve i Bergen, i lokalene til Salem. Utenfor regner det, innenfor er det hverdag: Ødipus (Andreas Conrad) i dongeribukse og Teiresias (Carsten Stabell) i cordfløyel. Sammen med Kreon i rutete skjorte står de på en linje bakerst i rommet, og blir dirigert fremover. «Then: Vær så god!», sier Eirik Stubø. I en internasjonal artistverden går det på engelsk og nordnorsk.

Så mye mer gresk høytid vil det ikke bli når kostymene kommer: De er enkle og nåtidige.

– Jeg skal gå i en Boss-dress som jeg fikk være med å plukke ut selv. Jeg må vel forhandle for å få beholde den etterpå, for det står det ingenting om i kontrakten. Jeg tror Stubø vil få frem at både koret og solistene er en del av folket. Og folket lider under en pest. Men man kan jo gå i pene klær for det, sier Skram.

Stubø forklarer hvordan han har tenkt lyset og musikken sammen, og da ikke minst skyggen. Solistene står tålmodig på gulvet. Dirigent Baldur Brönnimann løfter taktstokken. Ødipus synger, de andre faller inn etter tur.

I noe som ligner en pause, jobber enkelte videre. Stubø forteller Conrad hvorfor han mener Ødipus tenker som han gjør i et nevnt parti. Flere av de andre samler seg rundt pianoet, peker på partituret og mumler.

Jazz med Stravinskij

To dager etter er det øving med koret i Peer Gynt-salen i Grieghallen. Eirik Stubø ønsker velkommen sangerne fra Kor Vest m/ gjester, og ber dem please stand up. Han ber alle følge etter fortelleren Ingeborg Raustøl fremover på gulvet. Med kaffekoppen i hånden gir han nok en instruks til «those of you who are not called Ingeborg».

– En fin spredning, det? sier Stubø til scenograf og kostymedesigner Kari Gravklev når koret kommer gående. Hun nikker. Tretti mann står ved siden av hverandre langs en hvitstiplet linje på gulvet. Raustøl begynner å fortelle historien om Ødipus.

Brönnimann setter i gang koret, avbryter, roser, terper på enkeltpartier. De må være samstemte i å treffe k-en, så ikke det låter k-k-k. De må synge de–us, ikke deus. De treffer overbevisende på et andreslag, men skal de treffe det første, må de før de åpner munnen være der i hodet, sier han. Og: «Can you do that a bit more jazzy?»

I et parti sier Stubø til koret: ”Dette er det eneste stedet dere henvender dere direkte til Gud. Det er forskjell på å snakke til Teiresias og til Gud, husk det. Vi må høre den forskjellen.”

Stubø og Gravklev går omkring og flytter på koristene så de skal stå luf- tigere i forhold til hverandre. Regissøren ber dem til slutt ende opp på den samme linjen som i begynnelsen. Slik en også kan tenke om Ødipus’ bevegelse: Han endte opp der han startet: på det samme, forutbestemte, fordømte stedet. Fortelleren avslutter: «Farvel, farvel, stakkars Ødipus, farvel. Han var høgt elska».

Denne reportasjen ble skrevet før Andreas Conrad ble syk og erstattet av Gordon Gietz.

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Vil du motta nyhetsbrev?