Et festspill i Griegs ånd

«Skal Grieg ha legimitet om 20 til 50 år, må noen fortsette med å gjøre ham frisk, relevant og aktuell. (…) For min del kunne Festspillene gjerne vært et permanent moderniseringsprosjekt for Edvard Griegs musikk og mentalitet», skriver BTs kulturredaktør Frode Bjerkestrand 19. mai.

Diskusjonen om Griegs musikk og dens betydning i dag er interessant og viktig. Samtalen kan bidra til å vise musikkens slitestyrke og i hvor stor grad den stadig har noe vesentlig å fortelle oss i dag. Bjerkestrand deler sjenerøst en rekke programforslag for Festspillene, og nevner blant annet Peer Gynt­-suiten fremført av black metal-bandet Immortal og Harmonien og jazzsaksofonist og komponist Marius Neset og London Sinfonietta i fri improvisasjon over a-mollkonserten, for å vise at Grieg også fungerer utenfor den klassiske musikkens rammer.

Under årets festspill har vi den store gleden å presentere publikum for flere Grieg-prosjekt, som ser komponisten i et nytt, aktualiserende lys. En av årets satsninger, den symfoniske pasjonen Venter, er resultatet av flere års arbeid med et kunstnerisk team bestående av regissør Calixto Bieito, forfatter Karl Ove Knausgård og videokunstner Sarah Derendinger.

I Venter bruker vi Griegs Peer Gynt-suiter for orkester og noen korstykker til å se nærmere på kvinneskikkelsen Solveig. Knausgårds tekst Fuglene under himmelen ble bestilt som libretto til forestillingen, som står i dialog med Ibsens Peer Gynt. Men det er ikke Peer som er i sentrum denne gangen, det er Solveig. Hovedpersonen er imidlertid ikke kopiert direkte ut av Ibsens store drama; hun er en kvinneskikkelse fra vår samtid inspirert av Solveig. 

Temaet i «Venter» er menneskets ensomhet – en ensomhet ingen kan fri seg fra. Den ensomhet og lengsel Solveig opplever, er et eksistensielt tema som vi gjenkjenner i en nåtidig, splittet verden. Men Solveig er ikke bare ventende, hun er også givende: Hun gir og gir. Og det finnes ifølge Knausgård ingen grenser for den som gir. Forfatteren sier at Solveig, både hos Ibsen og hos ham selv, er en skikkelse som viser uendelig tilgivelse og uendelig tålmodighet, evner han forbinder med en mors kjærlighet.

Vi står overfor en stor tematikk om eksistens og nestekjærlighet i Knausgårds familiekrønike, som er utgangspunktet for Venter.

Forestillingen har vært underveis i flere år. I løpet av skapelsesprosessen opplevde vi en ganske overveldende interesse fra det internasjonale musikkliv om å samprodusere og -finansiere forestillingen. Etter urpremieren i Bergen oppføres Venter i en rekke europeiske byer, og premieren vil bli overvært av kunstneriske ledere fra USA, Asia og Russland, der forestillingen tenkes oppført etter turneen i Europa.

Vi bergensere er stolte når verden legger merke til byen og det vi kan utrette sammen her. I Venter er komponisten fra Bergen. Bergen Filharmoniske Orkester og Edvard Grieg Kor hører til byens fremste kunstformidlere. Solisten Mari Eriksmoen og dirigenten Eivind Gullberg Jensen bor i byen og nyter en internasjonal karriere fra deres base her. Nå eksporterer vi et lite stykke Bergen til det store utland, hvor lokale orkestre og kor er ambassadører for Grieg og den forestillingen som kommer herfra.

Dette prosjektet nevner Bjerkestrand ikke med et eneste ord. Det undrer meg, for uansett utfallet kunstnerisk sett, så er produksjonen et nokså ambisiøst bud på nettopp det kulturredaktøren etterlyser.

Han nevner heller ikke Edvard Grieg Kors interessante prosjekt med å sette Griegs Fire salmer inn i et nytt lys med innkomponering av hardingfele. Dette er et av senromantikkens viktigste kirkemusikalske verk, og kan oppleves i Håkonshallen på konserten som også markerer plateslipp for korets første soloalbum. En ny tolkning av Grieg og hans verk er verdt å få med seg.

I rekken av nye måter å kontekstualisere Griegs musikk på, finner vi pianisten Tor Espen Aspaas’ konsert, som er spesielt designet til Troldhaugen, og som maler et bredere bilde av Grieg. Bergens Tidendes ønsker og oppfordringen om å bringe Grieg inn i en aktualiserende nåtid sammenfaller med Festspillenes ambisjoner. Vi snakker ikke om å gjøre det, vi gjør det i praksis, og vi kan slett ikke la være.

Debatten om antallet konserter med Griegs musikk i festspillprogrammet ble også omtalt i en debattartikkel av pianist og gymnaslærer Frode Skag Storheim i BT 11. mai, i en redaksjonell artikkel 6. mai og på selveste Dagsnytt18 10. mai. Kritikerne mener at festspillprogrammet blir tynnere på Grieg-fronten, at vi gjemmer ham bort ved å bruke ham på ulikt vis fra år til år og at de store navnene glimrer med sitt fravær.

Vi tar kritikken til oss og jobber konstant for å skape helt uomgjengelige festspill. I år med navn som for eksempel komponisten Unsuk Chin, cellisten Yo-Yo Ma, toppmusikerne fra Wienerfilharmonikerne og Berlinerfilharmonikerne, samt regissørene Robert Wilson og Calixto Bieito.

Det er verdt å nevne at store navn i seg selv ikke er en garanti for gåsehud og skjellsettende opplevelser. Det hviler ofte en navnemagi over journalisters og kritikeres omtaler av store artister. Hvis du setter verdens 11 beste fotballspillere på et lag, blir det ikke nødvendigvis verdens beste fotballag. Det interessante er vår evne til matchmaking og til å se nye sammenhenger og nye konstellasjoner, som kan åpne nye landskap for forståelse og relevans.

Den store opplevelsen kan saktens komme i et lite format, i de eksperimenterende kretser. I år har vi satt BIT20 Ensemble sammen med dansekompaniet Carte Blanche i et sjangeroverskridende prosjekt som vi kaller Mimodramas. (For øvrig ikke helt ulikt et annet av Bjerkestrands Grieg-forslag, med en forestilling av Nasjonalballetten og Carte Blanche til Morgenstemning.) Hva skjer når kunstartene møtes og teater møter musikk møter dans? For meg er dette minst like viktig som såkalte store navn, fordi det viser et levende festspill i evig kritisk dialog med fortid og nåtid.

Alle som har råd kan kjøpe store navn, som kan oppleves på alle de store scener i verden, og vi lager ikke festspill etter tellekantsystem eller excel-oversikter med egne Grieg-kvoter. Festspillene ønsker også å skape noe som du ikke kan oppleve andre steder: en positiv unntakstilstand i 15 dager som løfter kulturbyen på en interessant og uventet måte.

I 1898 arrangerte Grieg en musikkfest i Bergen. Han ville bringe det internasjonale musikkliv til Bergen og sette det lokale i et interessant samspill med det internasjonale. Den grunnleggende ideen lå ikke langt fra det som etterhvert ble noe av kjernen i Festspillenes formålsparagraf. Grieg reiste ut og lot seg inspirere av strømninger i Europa, som andre av datidens store skandinaviske komponister gjorde det.

Når vi lager festspill i dag, så gjør vi det i Griegs ånd. Vi setter hans musikk inn i en større sammenheng, og ser hans genialitet folde seg ut i nye formater. Den lille, store komponist ville ikke ha satt pris på å være en museumsgjenstand som det respektfullt børstes støv av i anledning Festspillene hvert år.

De som i dag forvalter arven etter Grieg oppfatter seg til en viss grad som portvoktere eller beskyttende engler, og kan lett ende med å bli omvisere i et mausoleum. Selv om mange kan mene at alt var bedre før, ville Festspillene på kort tid miste sin relevans og interesse lokalt og internasjonalt om vi gjeninnførte gamle dager. Da ville våre sentrale støttespillere med rette kunne påstå at vi ikke produserer et festspill som speiler de ambisjoner og føringer, som byen, fylket og nasjonen har til nåtidig kunstformidling – og Edvard Grieg ville muligens snudd ryggen til den mangfoldige kunstfesten han har bidratt til å inspirere.

En redigert utgave av denne teksten ble først publisert i Bergens Tidende 21. mai 2019.