Forelsket i flamenco

Bettina Flater oppdaget flamencoen i 1996 i Norge, og reiste jevnlig til Sevilla for å ta timer på 2000-tallet. I 2006 dro hun til Madrid, og begynte å få jobbtilbud med en gang. Dermed var det bare å hoppe i det.

På Logen presenterer hun konsertforestillingen Women en Mi, med fullt band, strykere og flere flamencoartister. Med albumene «Women en Mi» og nye «La Gota y la Mar» hyller Bettina sterke kvinner som har vært med på å forme henne og verden. På scenen flettes kvinnene inn i forestillingen gjennom sitater, fortellinger og projeksjoner.

Disse to albumene er de første i en serie på fire, dedikert til dine kvinnelige idoler. Hvordan oppsto ideen?

– Når jeg først skulle spille inn min første plate, så synes jeg at det var en fantastisk mulighet for å si noe. Fordi jeg jobber i et veldig mannsdominert yrke, var det spesielt viktig for meg å tale kvinners sak. Mine egne gitaridoler er jo alle menn (utenom den fantastiske flamencogitaristen Antonia Jimenez, som er en av kvinnene på første plate), og mannlige forbilder er i flertall på nesten alle felt. For meg er platene mine og konseptet «Women en Mi» min lille måte å bidra på.

Hvordan føles det å være den eneste norske profesjonelle på den spanske flamenco-scenen?

– Jeg føler at jeg lever det livet som jeg ble født for å leve. Det spanske flamencomiljøet er en del av meg og jeg en del av det, det er her jeg føler meg mest hjemme nå. Jeg har vært utrolig heldig, og har visst å omringe meg med de riktige menneskene, både personlig og kunstnerisk sett. Men jeg må si at periodene i Sevilla i begynnelsen var veldig tøffe, med mye macho-kultur og rasisme. I Madrid er miljøet mer åpent.

Musikken din består av en blanding av norske, engelske og spanske elementer. Er det en utfordrende miks?

– Denne miksen er helt meg. Jeg er jo norsk, er vilt forelsket i flamenco, og vokste opp i Kenya hvor jeg snakket engelsk på skolen og med venner. Jeg skriver fortsatt dagbok på engelsk. Jeg tenker ikke så mye på de forskjellige elementene, men prøver bare å lage musikk jeg liker.

Hva er det med flamencoen som appellerer til deg?

– De sterke følelsene, intensiteten. Versene er folkelig visdom og poesi. Det at det er en tradisjon, bundet til en livsstil som handler om å være totalt tilstede i øyeblikket. Det er en sterk og jordnær åndelighet i flamencoen, og mye romantikk og nostalgi. Jeg elsker måten danser, sanger og gitarist improviserer sammen. Flamenco er full av koder til improvisasjon, og man kan gå opp på scenen og gjøre en forestilling sammen uten å ha truffet hverandre før. Og sangen er hellig, basen som alt det andre går ut fra. I flamenco på sitt beste jobber alle sammen som ett lag. Dessuten blir jeg helt gal av flamencogitarlyden. Det er en magi i den som transporterer meg til en annen verden.