Gleder seg til Happy Days på skandinavisk

Elmgreen & Dragset. Foto: Thor Brødreskift

Premieren på Happy Days in the Art World fant sted som åpningsforestilling av Performa-festivalen i New York i fjor høst. Til Festspillene kommer en ny versjon, en samproduksjon med Det Kongelige Teater i København.– Den dansk/norske forestillingen blir hakket mer direkte og humoristisk, ifølge Ingar Dragset.

Castingen av hvem som skal fremstille de to på scenen er nå i gang.

Trengte ferieMichael Elmgreen og Ingar Dragset har arbeidet sammen siden 1995, og har de siste ti årene markert seg sterkt internasjonalt med en rekke verk. I februar i år avduket de blant annet en statue på Trafalgar Square i London. I starten var de to også kjærester, men bruddet betydde ikke slutten på karrieren. Snarere tvert i mot.

– Det er klart at vi gikk gjennom en vanskelig tid etter å ha vært et par i ti år, men vennskapet, som var kjernen i parforholdet, holdt. Vi delte ikke opp cd-samlingen og sånt – alt gikk over i et felleseie på atelieret i Berlin, sier Dragset, som sier de har vært opptatt av å gi hverandre rom til å utvikle seg videre.

Duoen hadde noen spesielt travle år etter bruddet i 2004. Året etter var de i Bergen med festspillutstillingen «The Welfare Show» og i 2008 var de tilbake med den animerte festspilloperaen L’amour de loin. Etter å ha hatt ansvar for både for den Nordiske Paviljong og den Danske Paviljong under Venezia-biennalen i 2009, innså de at de trengte en liten pause etter 15 års samarbeid, og nesten uten ferie. Men det var da arbeidet med Happy Days in the Art World begynte.

Smertelig realistisk - Jeg reiste på en tre måneders tur til Sør-Amerika, hvor jeg hadde tatt med meg en bunke bøker. Det var både nye ting og bøker jeg gjerne ville lese om igjen, men aldri fant tid til. Der var det blant annet en samling av Samuel Becketts skuespill. Jeg var som så mange andre veldig fascinert av absurd teater som ungdom, men det var en stor opplevelse å gjenlese Beckett tjue år senere, hvor ting virker mer smertelig realistiske enn det gjør for en ung leser eller teatergjenger, sier Ingar Dragset.

Han mener Beckett trenger dypere ned gjennom å forskyve virkeligheten, og er spesielt glad i humoren.

- Beckett hadde en fascinasjon for det ubehagelig menneskelige og det pinlig rørende, og her er mye sprø slap stick-humor. Blant annet lo jeg godt av sekvenser fra Mens vi venter på Godot fordi mange av dialogene var som å høre Michael og meg snakke sammen, forteller Dragset.

Fra turen til Sør-Amerika sendte han flere utdrag fra Beckett til Michael Elmgreen, og de ble fort enige om å bruke dette gjenkjennelsesmomentet til noe. Først forsøkte de å sette sammen noen utvalgte høydepunkt fra forskjellige Beckett-stykker, men det ble til noe Dragset kaller «postmoderne idioti».

- Vi fant ut at de personlige broene vi forsøkte å skrive inn mellom bruddstykkene, var mer givende og «farligere» for oss selv.

SamfunnsmaskineriKunstnerparet fortalte RoseLee Goldberg, «the grand not-so-old lady of performance art» og direktør for festivalen Performa i New York, om ideen de hadde om å gjøre en full teateroppsetning av mer eller mindre personlig karakter, med utgangspunkt i Becketts dramaturgiske knep.

Goldberg var først litt skeptisk, men ble overbevist etter en samtale om betydningen av å bryte ned barrierer innenfor de forskjellige sjangrene og ønsket om å lage et annerledes og «teatralt» selvportrett med referanser både til egne og andres billedkunstperformancer. For at stykket ikke skulle bli for navlebeskuende, ga de materialet til den britiske dramatikeren Tim Etchells fra teatergruppen Forced Entertainment, som ga råd om struktur og dynamikk.

Dragset sier at mange som så stykket i New York, og som ikke har noe med billedkunst å gjøre, fortalte at de likevel gjenkjente grunnleggende mekanismer og psykologi i stykket ut fra egne erfaringer.

- Ettersom samfunnet blir mer og mer individualistisk, alt går hurtigere og kravene om å inngå i et medie- og utdannelses- og samfunnsmaskineri blir stadig større, synes det viktig å stoppe opp innimellom og spørre seg om hva i h... man egentlig holder på med, sier Dragset.

- Selv om man som billedkunstner er ganske privilegert, jobber med det som interesserer en aller mest og stort sett styrer sin egen hverdag, inngår man også i dette maskineriet. Det er etterhvert mange ting som påvirker en og rokker ved de drømmene, idealene, forestillingene og visjonene man hadde da man startet. På godt og vondt selvfølgelig.

KunstnermyterBåde Elmgreen og Dragset drev med teater før de gikk over til billedkunst, og de er begge opptatt av å være åpen i forhold til ulike formspråk og sjangre.

– Det skjerper sensibiliteten og det er sunt å ikke bli for komfortabel i det man holder på med, sier Dragset, som sammen med Elmgreen også laget forestillingen Drama Queens for noen år tilbake.  

Begge stykkene handler delvis om kunstnermyter, men mens Drama Queens konsentrerte seg om posisjoner i det 20. århundre, har det vært viktig for dem å la Happy Days in the Art World ta utgangspunkt i nåtiden.

Humor og gjenklangMye av det som forholdt seg direkte til et spesielt New York-publikum er omskrevet i det skandinaviske manuset. Stykket er blitt mer direkte og det er færre referanser til andre kunstnerskap. Forholdet mellom de to hovedrollene og humoristiske skråblikk på samtidskunsten står i sentrum.

– Humor er en overlevelsesmekanisme og samtidskunsten trenger så mange blikk på seg som den kan få, både skeive og straighte. Det er plass til alle - for kunstfeltet kan alltid utvides, understreker Dragset.