God natt, min nasjonalskatt

– Hvordan oppsto denne trangen til å skyte Peer Gynt?

– Hvis du begynner med det spørsmålet, må jeg sette meg ned på en stol og finne en kopp te. I sitt essay Peer Gynt – Et ikon for ingenting stiller forfatter og scenekunstner Demian Vitanza spørsmålet: «Hva har Bobbysocks, Johann Olav Koss og Kjell Inge Røkke til felles? Svar: De har alle vunnet Peer Gynt-prisen».

Skyt ham i magen

Problemet er ikke at dette er en broket forsamling, men at noen i det hele tatt prises for sitt samfunnsansvar og for å ha fremmet Norge internasjonalt – gjennom skikkelsen Peer Gynt. Gynt, som driver skruppelløs handel med slaver og våpen, som er en egoist uten kjerne, en forfører uten retning, som til og med myrder en ung familiemann på havet for å berge sitt eget gamle skinn. I essayet trekker Vitanza frem revolveren og står klar til å skyte Peer. Helst i magen, slik at han endelig blir tvunget til å se oss i øynene; for en gangs skyld ikke unnslippe konfrontasjonen.

– Det er i møte med døden, eller Knappestøperen, at Peer Gynt endelig blir nødt til å sette spørsmålstegn ved hvordan han har forholdt seg til andre. Og det er først da han blir interessant. Jeg vil skyte Peer Gynt for å minne ham på at han er et menneske, dødelig, og ikke et ikon. Det er ikonet Peer Gynt jeg vil drepe, sier Vitanza.

At man gir en Peer Gynt-statuett for å hylle norske fremstående borgere og venter at de skal bli stolte av det, vitner om at stykket er blitt tatt til inntekt for det motsatte av hva som var utgangspunktet, mener Vitanza. Borte er blikket som kunne anerkjent kritikken og satiren som ligger der fra Ibsens side.

– Ser vi for eksempel på Peer Gynt-oppsetningen ved Gålåvatnet, er retorikken de bruker for å markedsføre den fullstendig uten det ironiserende perspektivet på norsk nasjonalromantikk. Man har ingen distanse til seg selv. Men stykket selv harselerer jo med denne norskheten, sier Vitanza.

– Så hvordan er det mulig å ikke se det?

– Det er kanskje ikonets problem? Når en person, enten fiktiv eller historisk, blir opphøyet til ikonskikkelse, sløves vår evne til kildekritikk. Vi føler bare ikonets kraft, og det kan knyttes til et hvilket som helst budskap, salgsprodukt eller ideologi.

– Eller kan det skyldes at Peer Gynt faktisk er så norsk at vi ikke ser det? Du påpeker at Norge gjør som Peer Gynt: farer ille frem, og fremstiller det som dåd eller bragd – Norge er i krig og fremstiller seg som en fredsnasjon. Norge er den miljøvennlige oljeprodusenten.

– For meg virker det som om nordmenn har utviklet en konsensus om at man i det store og hele skal være positive til nasjonen sin. Akkurat som Peer er fornøyd med seg selv. Da reduseres mulighetene for kritisk tenkning.

Lærepenge-prisen

Vitanza understreker at han synes mange Peer Gynt-oppsetninger likevel er interessante. – Jeg bare påpeker at når man vil sette opp Peer Gynt, er man nødvendigvis i dialog ikke bare med teksten, men også fortolkningstradisjonen.

– Hvordan ville du fortalt historien om Peer Gynt? Hva er det som er viktig der som vi ikke får øye på bak den støyende forgrunnsfiguren?

– Den mest fascinerende karakteren i mine øyne er jo han som hogger av seg fingeren for å slippe å dra i militæret. Han har ikke engang noe navn og er umulig å gjøre til et ikon, han er bare en som er villig til å ofre noe for å gjøre det han mener er riktig, altså motsatsen til Peer.

– Så en idé ville kanskje vært å heller kalle det Navnløs-prisen, eller Han med fingeren-prisen?

– Ja, eller så kunne Peer Gynt-prisen gå til noen døgenikter. Prisen kunne dermed være en lærepenge: «Der får du den, nå kan du tenke over hva du har gjort med livet ditt!»

FAKTA/ESSAY

• «Peer Gynt – Et ikon for ingenting» er utgitt i forbindelse med Festspillene i Bergens 60-årsmarkering og oppsetningen av Peer Gynt fra Rogaland Teater 29.–31. mai. Essayet er gratis og kan fås på biblioteket og i utvalgte bokhandler.