Håkonshallen: Fra bryllupshall til kornlager

«Kong Håkon sa at i den hallen hvor han satt, skulle enhver velge hva han ville drikke, for der var ikke mindre vin enn annen drikk»

Her viser Håkonshallen, eller den store steinhallen, seg for første gang i kildene. Den 11. september 1261 gifter Magnus Håkonsson, senere med tilnavnet Lagabøte, seg med den danske prinsessen, Ingeborg Eriksdatter. I den store steinhallen er det bare plasser for de viktigste mennene. Både bruden og dronningen måtte finne seg i å feire bryllupsfest i trehallen, sammen med følgene sine.

Håkonshallen er det fremste symbolet på etableringen av den norske staten i middelalderen, og er det største ikke-kirkelige bygget i landet fra denne tiden. Her feiret man kongebryllup og kroningsfest, og helt sikkert andre store begivenheter. Slottsanlegget, der Håkonshallen var hovedbygget, ble senteret også i «Norges-veldet», det norske nordsjøimperiet på 1200-tallet.

Med sin beliggenhet var Håkonshallen og slottet det første som møtte en reisende i det man ankom byen. Tilreisende nordmenn og utlendinger som kom til byen skulle bli imponert over det majestetiske anlegget.

I 1280 ble den ennå ikke 12 år gamle Eirik Magnusson kronet som konge, bare et år senere giftet han seg med den da 20 år gamle skotske prinsessen Margareta Alexandersdatter, her snakker vi altså ikke barnebrud, men barnebrudgom. Til dette bryllupet ble det fremført en nykomponert bryllupssang; Carmen Gratulatorium. Notene til denne finnes fortsatt, og det er det eldste verdslige noteheftet som finnes fra norske forhold. Margaret døde i barsel og kongen ble enkemann og alenepappa før fylte 15 år. Eirik giftet seg enda en gang med en skotte, Isabella Bruce. Hun ble den siste dronningen i Bergen, og døde først i 1358, over 80 år gammel.

Etter at kongene flyttet fra Bergen på 1300-tallet, ser det ut til at Håkonshallen etter hvert blir et korn- og varelager. I 1529 blir det strid om varebeholdningen. Da Vincent Lunge overtok som lensherre i 1524, inneholdt Håkonshallen 1000 tønner rug, alle binger fulle med salt, både fine og grove kleder, store mengder sølv, 12–14 lester smør (rundt 20.000 liter) og mange andre varer. Da Vincent Lunge motvillig overlot kommandoen til Eske Bille, så det ut til at Håkonshallen var så godt som tom.

Hele området blir opprustet på 1500-tallet, men mange ganger kan vi lese i kildene at slottet er nedslitt og dårlig vedlikeholdt, brøstfeldig, og sånn var nok også situasjonen på 1800-tallet.

Håkonshallen var i mange år nærmest glemt, den lå der som en stor lagerbygning, antagelig ganske forfallen. På slutten av 1830-tallet blir bygningen gjenoppdaget. Lyder Sagen går turer på området med sin gode venn, Bergens berømte maler, J.C. Dahl. Dahl snur seg da mot Håkonshallen og utbryter begeistret til Sagen: «Men kan de da se dem mett på dette herlige verk?» På mange måter er dette starten på det siste kapitlet om Håkonshallen.

Navnet Håkonshallen er ikke fra middelalderen, navnet er gitt av Henrik Wergeland i diktet Norges Storting:

Håkons hall og Olavs kyrkjeReise ville de av grus.Ha, der var Normannavirke.Var det ikke Akershus?Og hva fryd for dine tårne, Så du Håkons tid igjen.Det beror på Norges kårne:Tidens guder er dens menn

I 1944 ble 1800-tallets romantiske restaurering ødelagt, og Håkonshallen sto igjen som en ruin. I 1961 sto hallen nok en gang klar til bruk, 700 år etter at den ble tatt i bruk for første gang. Igjen kan hallen ta imot Kongen og Jørgen Hattemaker. Til fest, til hverdags og til Festspillene.