Hverdagshistorier fra den marokkanske medinaen

Fra Chouf Ouchouf. Foto: Mario Del Curto

De to sveitserne Martin Zimmermann og Dimitri de Perrot traff hverandre på klubbscenen i Zürich, der Dmitri jobbet som DJ på 90-tallet. Til tross for at de hadde bakgrunn fra henholdsvis scenekunst og musikk, skjønte de snart at de så på kunst på samme måte. I dag er de to regissørene berømt for å lage morsomme, ukonvensjonelle teaterstykker eller «teatersirkus» sammen, med originale og stadig skiftende scenebilder. Chouf Ouchouf, fremført av Groupe acrobatique de Tanger som kommer fra den rike gateakrobatikk- og sirkustradisjonen i Marokko, er ikke noe unntak.

Er omgivelsene forestillingen finner sted i sentrale for dere?

Dimitri de Perrot: Siden vi som kunstnere ikke baserer oss på det verbale, er iscenesettelsen og scenografien avgjørende hvis vi ønsker å snakke om verden uten å bruke ord. Det er her kroppene uttrykker våre tanker. Aller først skaper vi et univers som skuespillere og dansere kan bryne seg på og så temme.  

Tror dere at denne avgrensingen er viktig for å utvikle verkene dere jobber med?

Martin Zimmerman: Ja, for det lar oss gå dypere inn i karakterene. Vi vet på forhånd hvor de skal bo og vi kan dikte opp liv for dem. Karakterene kommer frem litt etter litt. For oss er det sånn teater blir til. Vår form for teater kan ansees for å være en slektning av stumfilmen, eller i en mer moderne sjanger, med utviklingen av et videoklipp, med musikk og bevegelser.

D. de P.: Vi er to regissører, som i seg selv er uvanlig. Vi skaffer artistene et stort rom der de kan uttrykke seg, men dette rommet er innskrenket og begrenset til sine ytterkanter. Noen utøvere føler seg hjemme i våre ideer med det samme, mens andre strever og trenger vår hjelp for å finne frem.

For å skape Chouf Ouchouf dro dere til Tanger. Er byen en sentral side ved dette stykket?

D. de P.: Byens labyrint fascinerte oss. Medinaen i Tanger er spektakulær, og vi var særlig opptatt av følelsen av forvirring og det å forsvinne for så å komme til syne igjen. Det reflekterer svært menneskelige og eksistensielle følelser. Vi ankom Tanger i januar og gikk rundt og bare så oss om. Vi forsøkte å fange det emosjonelle og estetiske sjokket som vi opplevde. Vår idé var å overføre de originale sidene ved denne byen som er vendt mot Europa, denne labyrinten, og den nostalgien for en kosmopolitisk fortid som er konfrontert med en svært annerledes nåtid.

Dette er første gang dere bruker tekst og sanger i en forestilling. Hvorfor valgte dere å gjøre dette?

D. de P.: Dette verket tvang oss til å flytte til et sted som vi ikke kjente godt. På toppen av det hele kom arabisk, et komplisert språk som vi ikke forstår. Det var utøverne som foreslo disse stykkene, og vi valgte sanger som skaper mange følelser i gruppen. Innholdet i sangene var underordnet, selv om vi selvsagt spurte utøverne hva de handlet om. Men vi ønsket ikke å oversette dem. Slik beholder sangene en viss mystikk for publikum, slik som de gjorde for oss første gangen vi hørte dem. Tittelen på stykket er forresten hentet fra en sang.

Ville dere endre Groupe Acrobatique de Tangers tradisjonelle akrobatikk, eller valgte dere å beholde den?

M. Z.: Først ønsket vi å se alt de kunne gjøre teknisk og i sin tradisjon, for marokkansk akrobatikk er svært forskjellig fra akrobatikken som praktiseres i Europa. Vi ønsket å se hvordan de danset, og vi skapte forestillingen med grunnlag i det vi fikk se. Åpningen er i helt i denne familiegruppens akrobatikktradisjon, med menneskelige pyramider. Oftest gjør de sine opptredener for turister på hotell, på stranden eller i bryllup og andre seremonier. Noen av medlemmene i gruppen har trent siden de var svært unge, og treningen kan være tøff.

D. de P.: Fra begynnelsen var vi interessert i det at utøverne allerede jobbet sammen og hadde mange personlige og kollektive historier å fortelle.

Det er lett å få inntrykk av at dere prøver å finne det punktet der hver utøver mister balansen, etter åpningsnumrene som de gjør sammen?

D. de P.: Ja, det stemmer. Vi ønsket ikke å produsere en teknisk forestilling basert på den marokkanske akrobatikktradisjonen. Som med alle våre forestillinger ville vi fortelle historier om mennesker. Men vi måtte få utøverne til å snakke om seg selv slik at vi kunne oppdage dem, finne en forbindelse og blåse liv i teatret – gjennom dem. For det er deres verden de forteller om, deres hverdagsliv, som i blant kan være brutalt. Denne følelsen av livets skjørhet var så sterkt tilstede i byen at vi ble overveldet. Det er en slags umiddelbarhet ved livet, en livlighet som kan føles i byen. Dette var et ordentlig sjokk for oss som kommer fra Sveits, der vår trygghet alltid er garantert og vi har forsikringer for hvert eneste øyeblikk i livet.

M. Z.: Det aller viktigste for oss er å presentere på scenen den menneskelige rikdommen disse akrobatene har og den verdenen de lever i.

Redigert utdrag fra et intervju av Jean-Francois Perrier/Festival d‘Avignon 2010.