Hvordan ble Norge scandi-coole i den store verden?

Jeg rusler rundt i kultursenteret Southbank Centre i London, og overhører bruddstykker av samtaler.

«Visste du at Sverige, Norge, Danmark, Island og Finland er blitt kåret til verdens beste land å være kvinne i? Eller at FN har kåret danskene som det lykkeligste folkeslag på planeten?»

Southbank Centre huser i hele 2017 det nordiske kulturfremstøtet Nordic Matters, et ambisiøst initiativ hvor publikum kan nyte ulike former for nordisk kultur og livsstil.

Jeg skal på konsert med Philharmonia Orchestra, dirigert av finske Esa-Pekka Salonen. De spiller musikk av de to fremadstormende islandske komponistene Anna Thorvaldsdottir og Daníel Bjarnason, i en musikalsk sandwich av Sibelius-symfonier.

Konserten er en del av Nordiske Musikkdager, som arrangeres på skift av de nordiske komponistforeningene. De nordiske komponistene som er på plass i London gleder seg over å være en del av byens pulserende kulturliv, og drømmer om suksess på samme måte som de gjorde i 2002, da Norsk Komponistforening arrangerte Nordiske Musikkdager i Berlin, et arrangement de ga navnet Magma.

Vi skandinaver vil gjerne være en del av den internasjonale kunstscenen. Optimistiske aktører stiller risikovillig kapital til rådighet for å forsøke å skape gjenklang i de store metropolene.

Hva har så skjedd i tiden mellom Magma 2002 i Berlin og Nordic Matters i London 2017? Vi kan notere at ny musikk fra Island er blitt hett som lava, noe som definitivt ikke var tilfellet på begynnelsen av millenniet. I London var det fett å se scenevante islendinger prate om verkene sine som en del av den internasjonale avantgarden. For å sette det hele i perspektiv: Daníel Bjarnasons fiolinkonsert ble nylig urfremført på Hollywood Bowl av Los Angeles Philharmonic under dirigenten Gustavo Dudamel. Det er stort.

Kanskje kan det som er i ferd med å skje med islandsk ny musikk sammenlignes med det vi så i Finland på 80-tallet: En formidabel opptur for finske musikere, dirigenter og komponister. Finland investerte i undervisning og utvikling av unge talenter - resten er historie. Internasjonalt ble Finland førende blant de nordiske landene - en posisjon de stadig opprettholder.

Erfaringene fra Finland og Island bekrefter at det lønner seg å investere i kunst. Mens vi venter på den nye norske regjeringen, kan vi konstatere at det hittil er gjort mye for å satse godt og riktig på norske musikere og talenter, noe som gjør at de kan heve seg internasjonalt. I den senere tid ser vi også at oppmerksomheten rundt utdanning av dirigenter også er økende. Det er positivt og på høy tid.

Det norske potensialet er stort. Det skal bli interessant å se om den nye regjeringen vil gripe sjansen og investere ytterligere for å gjøre det mulig for utøvere, skapere og formidlere av kunst å klatre til topps, på samme som vi har sett i idrettens verden.

Hvordan hadde det seg at vi ble scandi-coole ute i den store verden? Hva er det vi kan i vår kulturkrets som verdsettes så høyt? Vel, vi har selvsagt nordisk gastronomi, film, arkitektur og design, som har satt dagsorden internasjonalt.

Utover at vi er nyskapende og kvalitetsbevisste, finnes der også en felles, interessant klangbunn. I Norden er folkelig bevegelse og opinion tuftet på demokratiet, hvor offentlig debatt utgjør en grunnpilar. Rettsbevisstheten vår står i ubrutt forbindelse med oldnordiske begrep som ære og integritet som basis for frihet og ukrenkelighet. Dette menneskesynet har gitt vår del av verden ryktet som «det gode samfunn,» med verdier som på mange områder kan vise Europa og verden inn i fremtiden.

Vi tar stilling til miljø, maktmisbruk, krig, vold og intoleranse. Man kan si at Nordens demokratiske bevegelser drømmer frem en lysere fremtid, med sin urokkelige tro på fornuften og fremskrittet. Altså, drøm - forstått som både reaksjonær nostalgi og som fremskrittsvennlig fornuft.

Drømmemetaforen er hentet fra den tyske filosofen Walter Benjamin, som analyserte det moderne samfunn i sitt Passagenverk skrevet mellom 1927 og 1940. Benjamin oppfattet Paris under Napoleon den tredje som en forløper til det 20. århundre. I hans skildring drømmer det 19. århundre allerede om det 20. århundre, både i betydningen foregrep i drømmen, og som et forsøk på å drømme seg bort fra virkeligheten. Kulturen i Paris var både en drøm om teknikkens uante muligheter, samtidig som den fryktet konsekvensene av en brutal, metallisk virkelighet. På samme måte kan man si at vi nå drømmer om en ny tidsalder.

Er en norsk og nordisk identitet og samhørighet overhodet mulig og ønskelig i en multikulturell verden med globale nettverk og kommunikasjonsmuligheter som vi i dag kun aner rekkevidden av?

Man skal være forsiktig med å trekke utviklingslinjer for langt inn i fremtiden. Men noen ting er åpenbare: Vår hverdag, kulturlivet og informasjonsdelingen er i drastisk endring, og om bare ti år vil verden være svært ulik fra i dag. For hver eneste dag som går, blir noe av det som tidligere ble kalt «science fiction» til virkelighet.

Vi har beveget oss fra en offentlig monopolkultur til en individualisert multimediekultur, og meningsdannelsen tar utspring i nye kommunikasjonsformer. Kunst flyter i økende grad fritt via globale nettverkssystemer. Resultat av interaktiv kommunikasjon, via hybridnett, elektronisk høyteknologi, roboter, virtuell og utvidet virkelighet, er og blir global integrasjon.

I fremtiden vil vi se stadig flere nye kunstformer og -uttrykk som er født digitalt. Vil det digitale kunne erstatte menneskets grunnleggende behov for det analoge møtet med en kunstopplevelse? Neppe. Tvert imot vil behovet sannsynligvis øke, etter hvert som livene våre digitaliseres.

Kunsten i dag er global, godt hjulpet av teknologien. Den «nordiske tone» derimot, får stadig vanskeligere vilkår. I London ble de islandske komponistene Thorvaldsdottir og Bjarnason spurt om deres musikks slektskap til den nordiske tone. Spørsmålet var helt tydelig ubehagelig for dem. Det høflige svaret var like tomt for innhold som spørsmålet fra den håpefulle journalisten. Grieg, Sibelius, Nielsen, Halvorsen, Stenhammar og Melartin hadde et fellesskap og tydelig kjennskap til hverandres kunst. Det samme er på ingen måte tilfellet i dag.

Så hvorfor anstrenge seg for å søke og styrke nordiske bånd? Vel, om det er noen områder hvor det nordiske fortsatt møtes i felles samhørighet, så er det i kulturen og til en viss grad i språk, religion og åndelighet. Denne oppfatningen avspeiles og bekreftes i andres bilder av Norden, som utenfra gjerne oppleves som eksotisk og utemmelig. Naturavhengigheten vår finnes ikke i selvforståelsen til den gjengse europeer.

Kanskje snakker vi om en nordisk samfunns- og livsform. Kanskje er det den eldgamle ideen om det nordiske, basert på historie, politikk og kultur, som utgjør vår nordiske selvforståelse. Og kanskje er det nettopp kjernen i denne som kan bidra med sammenhengskraft i den kommende og uunngåelige integrasjonsprosessen i det europeiske hus, som er fylt med skarpe dissonanser og mangel på tillit.

Artikkelen ble først publisert i Aftenposten 15. oktober 2017 (abo).