Hvordan ting bare skjer

Den britiske korinstruktøren og komponisten Phil Minton er kjent for sine feralkor-prosjekt, som dreier seg om å improvisere frem korverk med amatører. Nå kommer han til Festspillene for å gjøre det samme med lokale påmeldte som heller vanligvis ikke synger.

– Hva er hovedfilosofien bak feralkorene? 

– Det er egentlig ingen filosofi, det handler mest om hvordan ting bare skjer, sier Minton.

Alle stiller likt

På slutten av 80-tallet ble han bedt av Musikcentrum i Stockholm om å holde en workshop for ikke-sangere, og ble inspirert til å fortsette med det. Siden har han ledet utallige workshoper over store deler av verden, med amatører i alle aldre og med høyst ulik bakgrunn. Det eneste du trenger som deltaker er lyst til å være med på en tredagers workshop med stemme-eksperimentering som leder frem til en konsert. Her handler det ikke om å kunne dra en prikkfri solo, eller tviholde på altstemmen sin som er skrevet i stein, men om å åpne opp for lyder og oppdage hva ens egen stemme kan gjøre. Tanken er at alle stiller likt, og at ingen har bedre forutsetninger enn andre for å løse de musikalske oppgavene. 

– Den menneskelige stemmen er et så vakkert instrument. Konvensjonen er jo å tenke at vokalen skal følge instrumentene, men jeg synes instrumentene burde følge stemmen. Alle har en stemme. Men ikke alle har et orgel, et Steinway-flygel, eller en harpe, sier Minton. 

– Du sier at alle kan bruke stemmen på mange flere måter enn de er klar over, men kan det ikke også være vanskelig å slippe seg løs? 

– Jo, og i tillegg har vi gjennomlevd 2000 år med undertrykkelse av kulturer, slik at det er mye vi hadde naturlig, men som vi i dag har glemt. Jeg tror folk var mye gladere da de sto tettere på sine opprinnelige uttrykk. Kanskje dere har bevart litt mer av det i Norge, jeg vet ikke, kristendommen kom vel ganske sent til dere. 

– Workshopene begynner gjerne med en latterøvelse, men er det ikke vanskelig å le på kommando? 

– Jeg hører du ler fælt selv, du ler sånn: «Hihihi hæ hæ hii», opp og ned. 

– Jo, men du har ikke bedt meg om det. – Nei. Men det handler vel som øvelse mest om å utforske hva stemmen kan gjøre. Øvelsen i seg selv er bra for stemmen, den har en positiv effekt, selv om man bare later som om man ler. Mange deltakere har i ettertid uttrykt takknemlighet over å ha fått være med på Mintons korprosjekter. En kvinne fortalte at det var første gang hun hadde ledd siden hun kom til England fire år tidligere.

Entusiastiske amatører

 – I andre sammenhenger jobber du med profesjonelle musikere, hvilken kvalitet er det amatørene har, som du setter sånn pris på? 

– De er entusiastiske når det kommer til improvisasjon, de forholder seg gjerne naturlige og åpne. Mange kommer kanskje dessuten fra en bakgrunn hvor de er vant til å hele tiden bli fortalt hva de skal gjøre, og så oppdager de at de har et kreativt potensial selv. De kan finne opp lyder, de kan ta nye veier. Men det passer nok ikke for alle, noen synes det er litt for merkelig og rart. Noen er sky og redde, og synes kanskje det er skummelt å bli kjent med andre. Fra tid til annen er det noen som gir seg tidlig i workshopen. 

– Disse hadde kanskje hatt best av å bli værende, for å overkomme skyheten? 

– Jo, men jeg vil jo heller ikke skape en aversjon hos folk, sier Minton. 

– Kan alle lære å synge rent? 

– Nei. Det er ikke alle musikere heller som kan det. Men det er heller ikke poenget med mitt konsept.

FAKTA/VOICES THAT MATTERPhil Mintons workshop leder frem til en av fem konserter i serien «Voices that matter», kuratert av Maja SK Ratkje. Hun åpnet selv serien sammen med video-og installasjonskunstneren HC Gilje. På konsertene i serien opptrer blant annet Norsk jentekor, det engelske gambe-ensemblet Fretwork, sangeren David Moss, og det blir et møte mellom attitydemusikeren Dave Philips, Makigami Koichi med sitt lyse stemmeregister, og Tone Åse med sine «lydnoveller».