Hvorfor er kunst viktig?

”Hvorfor skal staten og det offentlige Norge understøtte kunstneriske uttrykk og aktiviteter som majoriteten ikke nødvendigvis liker, forstår, oppsøker eller taler varmt om?” Spørsmålet ble reist i en kronikk av regissør Tore Vagn Lid i Bergens Tidende hvor han argumenterte for at kontrakten mellom samfunnet og kunstlivet må fornyes. Han mener det har vært talende taust fra kunstnerne selv om kunstens betydning. Festspilldirektøren og direktør for Bergen Kunstmuseum, Erlend Høyersten, var invitert av Studentersamfunnet i Bergen for å snakke om forholdet mellom kunst og samfunn.

Her er festspilldirektørens innlegg:

PÅ TROSS AV, eller kanskje nettopp på grunn av at de offentlige bevilgningene til kunst og kultur har økt kraftig de siste årene, har motstanden mot statsstøtten vokst i store deler av befolkningen. Ikke minst er søkelyset på pengebruk intenst og kraftig når det gjelder kunstproduksjon. Kritikken mot det som pussig nok er et ord med sterk negativ valør på norsk, finkultur, dukker hyppig opp i avisspaltene.

Motstanden mot at kunstnere får stipender, at ikke bare uforståelig kunst - men direkte støtende kunst mottar midler fra det offentlige, er sterk og motstanderne blir stadig mer taleføre. Jeg tror det er grunn til å ta denne situasjonen på alvor. Det dummeste vi kan gjøre er å stigmatisere motstanderne til å tilhøre den ytterste politiske høyrefløy eller til det som også kalles for Fremskrittspartiet. Motviljen mot at fremdeles godt under én prosent av BNP brukes til ulike kulturformål er til stede i alle lag av befolkningen og finnes representert i alle partier.

Årsaken til denne skepsis en sammensatt. Det finnes ingen lettvinte svar, ingen raske løsninger. Skylden er godt fordelt, og jeg tror Tore Vagn Lid har rett når han påpeker at tausenheten er påfallende og evnen eller viljen svak når det gjelder hvordan kulturlivets aktører håndterer situasjonen. Desto mer rosverdig det Tore Vagn Lid når han trekker opp retningslinjer for en mulig fornyet kontrakt mellom kunstliv og samfunn.

Et av de viktigste problemene, slik jeg ser det, er at spørsmålet om hva kunst egentlig er, sjelden blir reist, og derfor også svært sjelden blir besvart. Hva er Kunst? Hva betyr Kunst for vår sivilisasjon? Hvilken rolle har Kunsten hatt for oss som lever i dag og hvilken rolle kan/bør den fortsatt spille for morgendagens samfunn?

Helt siden Perikles´ Athen – ja også før den tid - har kunst utgjort en vesentlig del av det vi kan kalle samfunnsorganismen. Kunsten har vært samfunnets ører og samfunnets øyne. Ved siden av vitenskap og filosofi så har kunstfagene vært vår redskap til å skaffe oss grunnleggende erkjennelse av hvem vi er og hvordan vi ønsker å være overfor oss selv og overfor hverandre. Kunsten har gitt oss vesentlige bidrag til menneskelig erkjennelse, opplevelse og kommunikasjon. Kunsten har vært premissleverandør for hvordan vi tenker, hvordan vi føler, hvordan vi oppfatter oss selv og hverandre og hvordan vi forholder oss til de store spørsmål.

De ulike kunstfagene har gitt oss unik innsikt i hvilke muligheter som den menneskelige tilværelse byr på. Jeg mener at kunstnere som Shakespeare, Ibsen og Beckett har påvirket våre følelser, tanker og adferdsmønstre. De har gitt vesentlig bidrag til menneskenes historiske utvikling. Monteverdi, Mozart, Wagner og Schönberg har gitt bidrag som har forandret, utvidet og påvirket vår evne til å lytte. Musikken er resultat av lang kunstnerisk utvikling med viktige bidrag fra mange komponister som har kunnet arbeide intenst med sin musikk, slik andre har kommet med viktige bidrag innen vitenskap, samferdsel eller rettsvesen for å nevne noen andre områder.

Sagt på denne måten kan det virke litt gammeltestament, kanskje også selvfølgelig, men jeg tror og opplever kunst som grunnfjell for sivilisasjonen, ikke en overbygning. Jeg tror det er grunn til å sette behovspyramiden på hodet: Uten kunstens bidrag ville det meste fortone seg grått, likegyldig og meningsløst. Dersom vi ikke fortsatt ser det som et kollektivt ansvar å dyrke et kunstliv, tror jeg ikke det først og fremst vil gå ut over kunstnerne. Det vil gå utover samfunnet – det vil gå utover oss. Samfunnet trenger Kunsten mer enn Kunsten trenger Samfunnet. Dersom ikke Samfunnet er villig til å fornye kontrakten med Kunsten og Kunstnerne så vil vi bli blindere, døvere og mer og mer isolert i forhold til hverandre og vår omverden.