Klangens bilder

Arnold Schönberg (1874–1951) fra Wien sprengte alle konvensjoner for det å komponere – og ble verdensberømt for det.  Han overskred en musikkhistorisk grense som alle komponister som kom etter ham har måttet forholde seg til: han forlot den tradisjonelle dur-moll-tonaliteten og begynte å skrive tolvtonemusikk. Komposisjonsteknikken bygger på en serie av toner, hvor alle den kromatiske skalaens tolv toner inngår en gang, og resten av stykket bygges opp med ulike varianter av denne sekvensen.

Som nyskaper møtte Schönberg og hans tolv toner først kritikk. Men etter hvert fikk musikkretningen større forståelse, og hans tekning om komposisjon fikk stor betydning for utviklingen av den moderne europeiske musikken.

Verklärte Nacht fra 1899 er et tidlig verk av Schönberg, hvor senromantikken ennå folder seg ut i full blomst. Den står i sterk kontrast til monodramaet Erwartung fra 1909, hvor alle tonale referanser er borte. Disse to verkene kan oppleves i Grieghallen under Festspillene, i en samproduksjon med Bergen Filharmoniske Orkester og Bergen Nasjonale Opera. I Håkonshallen bare noen dager senere spiller Vertavo Strykekvartett med sopran Birgitte Christensen Schönbergs Strykekvartett nr. 2, et verk som er preget av store omveltninger i komponistens liv, både kunstnerisk og personlig. Ekteskapet var i krise, Schönberg var oppløst av fortvilelse og sjalusi, og aldri før hadde han komponert med større intensitet. I Logen teater dagen etter, vil Norges ukronede kabaretdronning Tora Augestad trekke linjene tilbake til Schönbergs kabaretsanger med Brettl-Lieder og Pierrot Lunaire.

Tidlig cross over

Grenseoverskridelse er fortsatt like aktuelt, men i dag handler det i høyere grad om forholdet mellom kunstartene. Cross over, som et begrep for det som ikke passer inn i en bestemt sjanger eller kunstform, har man snakket om så lenge at det har mistet mye av sin nyhetsverdi. Samtidskunsten er i dag i høy grad preget av nye forhold mellom kunstartene, hvor kunstnere lar seg inspirere av det som skjer på den andre siden av gjerdet.

Et tidlig cross over-eksempel er Arnold Schönberg og maleren Vasiij Kandinskij – de beundret hverandres verk og søkte gjensidig inspirasjon på tvers av kunstartene. Det er interessant å studere dialogen de to hadde om musikk og maleri, utviklingsforløpene deres er også forbløffende like. Et brev skrevet av den tyske kunstneren Franz Marc i 1911 viser dette: «En musikalsk begivenhet i München har gitt oss et sjokk; en kammermusikkaften med musikk av Arnold Schönberg. Publikum oppførte seg som en pøbel. Kan du forestille deg musikk som fullstendig gir avkall på tonaliteten? Jeg kom hele tiden til å tenke på Kandinskijs komposisjoner som heller ikke tillater spor av en bestemt toneart», skriver han.

Som speil for et sjelens rom

Det er ikke enkelt å sammenligne kunstneriske uttrykk i musikk og billedkunst, særlig når formålet er å få frem at forskjellige kunstverk uttrykker eller handler om «det samme». Som Karin V. Maur skriver i boken Vom Klang der Bilder: «Hvis man vil forsøke å sammenligne det visuelle og det auditive, oppstår det en ulikevekt, og den skyldes at den ene pol, den auditive eller musikken, bare kan fremstilles eller synliggjøres indirekte».

På den andre siden finnes det vel knapt en kunstner som ikke på et eller annet tidspunkt i livet har vært nysgjerrig på bevegelser innenfor andre kunstformer.

Den unge Schönberg sto for første gang frem for offentligheten i Wien rundt århundreskiftet. Tidsmessig og geografisk er hans tidligste verk samtidig med jugendstilen som dominerte i arkitektur, maleri og kunsthåndverk. Men vindene skiftet raskt, og fra rundt 1910 og frem til utbruddet av første verdenskrig var kodeordene ikke lenger stil og estetisisme. Nå var det den nakne sannhet som gjaldt. Erwartung representerer nettopp forsøk på å rense det kunstneriske uttrykk for alt ytre. Igjen et menneske alene med seg selv i et kunstnerisk univers, hvor det ytre bare er relevant som speil for et sjelens rom hvor angsten og smerten har fått sin rikelige plass. En kvinne går gjennom skogen, og de skiftende stemninger i det nattlige landskapet tilsvarer sinnets svingninger.

Tonenes selvstendige liv

I perioden mellom Erwartung og de første tolvtonestykkene korresponderte Schönberg flittig med Kandinskij. Brevvekslingen, som er utgitt i bokform, gir et godt bilde av hvordan gjensidig inspirasjon kan utfolde seg på tvers av kunstartene. Kandinskij skriver det første brevet etter å ha hørt Schönbergs 2. Strykekvartett på en konsert i 1911. Den 18. november samme år skriver han at Schönberg har virkeliggjort det som han selv har lengtet etter i musikken – at tonene får leve sitt eget selvstendige liv. Det er nemlig dette han forsøker å gjøre i malerisk form.  Brevvekslingen utvikler seg, og i et brev datert 9. april året etter, uttrykker Kandinskij lengsel etter «musikalske tilstander» i maleriet og skriver at han misunner Schönberg, som jobber innen en kunstform som har kommet så langt. «Hvor lenge må maleriet vente? I dag kan man i det minste tillate seg å drømme om en harmonilære også her», skriver han.

Noe skurrer åpenbart i Schönbergs ører. Etter å ha bladd seg gjennom Kandinskijs nyutgitte «Über das Geistige in der Kunst», og ytret sin tilfredshet med betraktningene over sammenhengen mellom farge og musikalsk klang, skriver han et betenksomt brev i desember 1912. Han opplever at Kandinskij søker etter en nøyaktig teori, noe han anser som meningsløst: «Vi søker stadig, og stadig søker vi med følelsen. La oss likevel aldri strebe etter å la denne følelsen gå tapt i en teori».

Schönberg vendte i 1920-årene tilbake til en musikk med tråder tilbake i historien. Kandinskij derimot, hadde ikke noe å vende tilbake til – han gikk inn på upløyd mark og måtte tråkke hardere for å sikre seg fast grunn under føttene. Han hadde også et annet behov for noe trygt å holde seg til. Derfor måtte han utvikle en teori om et maleri helt frigjort fra alle ytre forpliktelser. Og det var allerede gjort i musikken. Dette var nok én av grunnene til uenigheten mellom de to. For mens Schönberg kunne gripe tilbake til en veletablert kunstnerisk selvforståelse, fantes det ikke noen slik for Kandinskij.

Festspillene i Bergen tematiserer i år begrepet «grenser», i ordets videste forstand. Programmet presenterer kunst som tar opp akutte globale utfordringer. Samtidig inviteres publikum til å utfordre sine egne, personlige grenser, ved å oppsøke nye kunstneriske opplevelser.