Kunsten alltid å være på vei et annet sted

DEN AMERIKANSKE JAZZPIANISTEN Keith Jarrett spilte nylig i Musikverein i Wien, som av mange regnes for å være verdens mest kjente konsertsal for klassisk musikk. Burt Bacharach gjestet årets Copenhagen Jazz Festival til strålende kritikker. Kygo spilte på Kongsberg Jazzfestival, mens Roskilde Festival lenge har hatt tradisjon for en egen scene for symfoniorkestre og klassisk musikk.

Jeg kunne fortsatt oppramsingen. Verden ser nye kunstnerkonstallasjoner og publikum får uventede opplevelser. Denne utviklingen blant festivalene har lenge vært i emning. Det handler om en kunstnerisk vilje, som koblet med en kuratorisk risikovillighet fører til at kunstnere fra vidt forskjellige miljøer møter hverandre i gjensidig respekt. Resultatet er en fruktbar utfordring av det tradisjonelle sjangerbegrepet, og på den måten hva kunst skal være.

«I 40 ÅR har Jarrett stått for meg som en av samtidens største musikere uansett sjangre», skrev forfatter og tidligere sjefredaktør i Morgenbladet, Alf van der Hagen nylig. Det er også slik mange kunstnere oppfatter seg selv: De bryr seg slett ikke om musikalske landmålere og sjangergrenser.

Når Musikverein – en av de mest velrenommerte klassiske kulturinstitusjonene i verden, programmerer en musi­ker som Keith Jarrett, er det et uttrykk for samklang med tidens kunstneriske prosjekt. Det er ikke bare modig å gjøre det, det er nødvendig for å fremtidssikre musikken på tvers av sjangre.

Jarrett spiller gjerne med den danske klassiske blokkfløytisten Michala Petri. Den kinesiske pianisten Lang Lang spiller med Metallica. Philip Glass, som nylig gjestet Festspillene, arbeidet tett med David Bowie. Kanskje ikke så rart at redaksjonene ikke lenger vet om de skal sende rock-, jazz- eller klassiskanmelderen for å dekke noen av konsertene.

TILBAKESKUERE SOM FASTHOLDER et tradisjonelt syn på hva sjangerfestivaler skal og ikke skal formidle, lever i en strutse­tilværelse: De stikker hodet i jorden og later som om alt er ved det gamle. Uten fornyelse og vilje til å gå imot det etablerte musikkpolitiet, ender festivalledere som omvisere i egen minnestue, med kunst som tilhører et foreldet verdensbilde.

I den virkelige verden har vi kommet så langt at store stjerner eksplisitt fraber seg å være en del av kategorisering og territorial oppdeling av kunstartene, som stadig fastholdes av sjangerslaver og fagpersoner ute av takt med tiden.

Er det er paradoks at Jarrett ønsker å spille i Musikverein i Wien? Nei, det viser ganske enkelt en forskyvning innen den musikalske verdenseliten. Avstanden mellom kunstnerne er mindre, land­skapet er åpnere og den utforskende nysgjerrigheten får bedre vilkår.

Slik jeg ser det, er dette en positiv utvikling. I stedet for å skape unødvendige fiendebilder og se hverandre som konkurrenter, er det oppløftende å se at stadig flere arrangører åpner opp og inviterer all verden inn. Så lenge det ikke går ut over kunstnerisk integritet og kvalitet, vel å merke.

TING TAR TID. Problemstillingen er ikke ny og før eller senere blir det grensesprengende nye også til tradisjon. Kunsten er alltid på vei et annet sted og er et hestehode foran den estetiske diskurs - slik er det bare. Rekken av prominente feilskudd er imponerende lang. Gustav Mahler ble kritisert for å fylle klassiske partitur med marsjer og ländlere (han ville elsket buekorps), Stravinskij ble buet ut på grunn av jazzede rytmer i verket «Sacre du printemps».

Bergen er velsignet med en rekke fremragende festivaler som dekker et vidt spekter i kunstfeltet og som har en bemerkelsesverdig høy kvalitet. Jeg kan nevne i fleng: Fra Borealis Festival for eksperimentell musikk, dansefestivalen Oktoberdans, The International Edvard Grieg Piano Competition, Nattjazz, BIFF, Bergenfest og scenekunstfestivalen Meteor, til det nyeste tilskuddet Bergen Assembly.

At en by på Bergens størrelse har et så bredspektret kulturtilbud er ganske enkelt imponerende. Vi skal være best og mest nyskapende i Norden og utgjøre et tyngdepunkt for den eksperimentelle, modige og fremtidsrettede kunsten, heter det i offisielle strategier fra det offentlige.

Som kunstfelt må vi tørre å møte disse ambisjonene. Noen ganger må vi kaste oss ut i prosjekter som vi ikke aner det kunstneriske utfallet av. Det kan bli sublimt godt, så vel som det motsatte. For Festspillene er spenningen mellom nyskaping og tradisjon helt essensiell. Balansen mellom de to er gjenstand for en interessant diskusjon som vi med glede tar hvert år, både med publikum og kritikere.

KUNSTFORMIDLING OG KRITIKK var en gang naturlig forbundet med «smaken». I dag anses god smak som en smule taktløst blant intellektuelle. Hva betyr det, når én type kunst plutselig er in og en annen ut? Kunsten har lenge stilt krav om å bli tydet. Men når tilhørigheten til religiøse og verdslige institusjoner eller virket i det gode, sanne og vakres tjeneste viskes ut, er ikke kunsten lenger forpliktet til å bekrefte noe eller noen.

Det er blitt sagt at moderne kunst er og blir en kriminell handling. Den amerikanske komponisten og kunstneren John Cage sa det også, nettopp fordi kunsten ikke retter seg etter regler; ikke sine egne, og slett ikke reglene for god oppførsel. Det bør festivaler som arbeider med formidling av flere kunstarter selvfølgelig heller ikke gjøre.

Kanskje mer enn noen gang, står kunstnere i dag i en posisjon preget av grunnleggende tvil. Gamle posisjoner er i forvitring og alt i prinsippet er mulig. Det krever mot å kaste seg ut på dypt vann og prøve det uprøvde. Det er derfor vi trenger både kunstnere, kunstinstitusjoner og festivaler med mot til å kuratere i et tverrestetisk perspektiv og med en ambisjon om å utfordre det etablerte.

Teksten ble først publisert i Bergens Tidende søndag 24. juli 2016.