Les kritikken fra elevene ved Slåtthaug ungdomsskole

Målet med kurset var å trene elevene i å sette ord på en kunstnerisk opplevelse, og inspirere til å bruke språket til beskrive og vurdere opplevelser i flere sjangre. Kurset gikk over fire timer og inneholdt undervisning, diskusjon, lesning av kritikker og lytte- og skriveøvelser. Deretter gikk elevene på konserter, og vi presenterer her et knippe av deres kritikker.

Kurslederne Ida Habbestad og Hild Borchgrevink arbeider som kritikere henholdsvis i Aftenposten og Dagsavisen og har utviklet kurset i samarbeid.

For et par hundre år siden levde det en greve. Grev Keyserlingk var hans navn. Han hadde ikke så lett for å sovne i sin sikkert praktfulle seng, så han hyret musikere til å spille en godnattsang for seg. Det er her Goldbergvariasjonene kommer inn i bildet. Stykket er skrevet av Johann Sebastian Bach for en av hans elever, Johann Gottlieb Goldberg, som var cembalist hos greven. Da dette stykket ble spilt for greven, elsket han det, og betalte Bach et stort honorar i rent gull. Dette var det meste Bach hadde fått betalt for noe verk. For en nattasang!

Introen var ved Annabel Guaita. Hun fortalte publikum denne historien, om Johann som spilte stykket for første gang for greven, litt om instrumentet som ble brukt den gangen, cembaloet, og hvordan dette stykket ble tatt imot den gangen, som kanskje ikke var så bra.

Endrer følelseDa introen var ferdig, og alle satt, kom pianisten ut på scenen, satte seg ned og begynte å spille. Goldbergvariasjonene inneholder en arie og 30 variasjoner av den. Og det var vakkert. Det begynner rolig, og du hører noen toner som du kommer til å høre flere ganger lengre ut i stykket. Variasjonene endrer hastighet relativt ofte, noen ganger rolig som i starten, og senere i stykket kjempefort. Det holder deg våken og får deg til å høre etter, og å se hvilken kunst dette stykket er. 

Musikken endrer også følelse. Dette er jo veldig varierende fra person til person, men stemningen endrer seg fra oppmuntrende til depressiv og tilbake. Noen steder i stykket kjennes det ut som om man er ute i kongsgården på tur, andre ganger som man er i en begravelse. Men igjen, dette varierer.

Vandrende tankerDet kan bli litt for repetitivt. Når man spiller en liten del av stykket om og om igjen, er det klart at det kan bli kjedelig. Det blir det dessverre her. Når man er kommet et godt stykke ut i verket, vandrer tankene og man ender opp med å tenke på noe helt annet. For eksempel hva man skal ha til middag. Heldigvis får du tankene på rett plass når stykket endrer hastighet eller følelse, men det er dessverre for mange gjentakelser, i hvert fall for min smak.

Om du er glad i klassisk pianospill, er dette stykket mitt i blinken for deg, og det er å anbefale uansett om du er fan av klassisk musikk eller ikke. Det sier litt, når det begynte som en 275 år gammel nattasang.

Tekst: Morten Haugland

En umenneskelig vakker opplevelse 

De to historiene i We Are Here Together var litt vanskelige å følge i begynnelsen, men etter hvert fikk jeg et bilde av utrolige lidelser og av mennesker på flukt. Menneskene i forestillingen ble dratt fra side til side, som om de ble utsatt for en vanskelig avgjørelse. Da de danset på sitt villeste, fikk jeg assosiasjoner til en stor storm de ikke kunne unnslippe, som en katastrofe.

En dame kom løpende inn i rommet og skrek. Hun fortsatte å løpe i sirkler til hun stoppet med ryggen til publikum og begynte å ule sakte. Det var en brå start på forestillingen, men det fanget oppmerksomheten min. Etter dette kom resten av danserne inn, alle lysene ble slukket og kun et svakt oransje lys dukket opp. De danset så rolig at de så ut som stjerner på nattehimmelen. Samtidig fikk de meg til å tenke på et bål i mørket som brenner for seg selv.

Mye i del én av forestillingen skjedde i mørke, og det var vanskelig å se, men det gjorde meg samtidig mer interessert i det som skjedde. Mye brøling var noe jeg ble vant til, noen ganger ble det så høyt at det nesten gjorde litt vondt i ørene.

Danserne hadde imponerende god kroppskontroll. For eksempel da de lå på ryggen og plutselig kastet beina opp i luften, for sakte å falle til høyre side og deise ned i bakken. Så gikk de rett opp igjen. Slik holdt de på en stund og jeg ble bare fascinert over dem. Mye av forestillingen hadde vill dansing, og for hver gang det ville begynte, trodde jeg at både armene og beina deres skulle gå ut av ledd. De var som dukker som hang i en tråd, som om de ble kontrollert av noen andre.

Etter pausen, i The Who of Things, hadde danserne byttet til bikinier og badebukser med sommerlige farger, dekket av blomstrete mønster. Dette var en markant endring og ny iscenesetting. Jeg ble veldig overrasket da de begynte å smøre hverandre inn i honning. Danserne var helt stille og det eneste som hørtes var den klaskende lyden av hender mot menneskehud.

Jeg husker best det som skjedde mot slutten, da så det ut som en kannibalistisk seremoni akkurat var over. Det var som om de enten spiste hverandre, hadde et festmåltid eller spiste på seg selv. Alle danserne var dekket i «blod», en etter en begynte de å snu seg mot publikum. Jeg hadde havnet i en skrekkfilm, og jeg var deres neste mål. Danserne stoppet rett foran de på første rad. Plutselig ble det helt mørkt. Usikkerheten min gjorde at jeg skvatt skikkelig da folk begynte å klappe og forestillingen var over.

Tekst: Mina Amble Bøe

En kultfilm uten tale eller skuespill, bygd opp av kraftfull musikk, skriver Andrine Borkner om Festspillenes forestilling Powaqqatsi. 

Forstillingen begynner med en ny og fascinerende bruk av dommerfløyte som instrument. De første minuttene er hektiske, med masse lyd, og samtidig litt rotete. Etter hvert blir musikken mer avslappet og filmen endres. Lydene er vakre og til tider mye mer lystige enn jeg hadde forestilt meg. Orkesteret endrer hastighet på spillet etter filmens scener.

Powaqqatsi var rørende, men jeg synes det var vanskelig å forstå om den handlet om glede eller sorg, antageligvis en god blanding. Den er både fargerik og mørk, noe som gjør den interessant. Et stykke ut i filmen ble det vist flere klipp fra storbyer og «reklamemennesker.» Ifølge programmet skulle dette vise hvordan teknologien i den store verden påvirker mindre, lokale samfunn. Jeg fulgte ikke denne tolkningen av filmen. Jeg synes filmen la mer vekt på hardtarbeidende mennesker i ulike deler av verden, og hvordan de var distansert fra mye av det teknologiske grunnet tradisjoner og livsstil. Jeg synes filmen satte fokus på samhold, ettersom flere av klippene var menneskegrupper fra ulike minoriteter.

Filmklippene var nydelige og musikken bygget godt opp under dem. Forestillingen var litt i lengste laget for meg, og etter en stund synes jeg det var vanskelig å holde fokus. Samtidig synes jeg det var fascinerende hvordan orkesteret spilte bakgrunnsmusikk til hele filmen, og at det passet så godt inn. Filmen gikk sakte hele tiden, noe som gjorde den veldig bra, men som også gjorde den enda lengre. Som regissøren sa i 2004, «et bilde sier mer enn tusen ord».

Jeg ble fascinert av to spesifikke scener i forestillingen. Midt i filmen viser de en gruppe asiatiske ungdommer, de er alle likt kledd, og ansiktene deres er likegyldige. Musikken spilles i takt med øynene som glir forbi, og disse to sanseinntrykkene fikk meg til å huske denne scenen godt. Senere i filmen blir det vist en ung gutt gående langs en støvete vei. En lastebil kjører forbi, alt støvet som blåses opp rundt gutten gjør kameraet svart, og filmen glir over i neste scene. Neste scene viser et modernisert storbyliv. Kontrasten mellom disse to klippene, og musikken, gjorde dette til en sterk scene.

Life in transformation, som er stykkets undertittel, synes jeg beskriver mye. Livet er hele tiden i endring. Mennesker blir påvirket av alt rundt seg, og verden endrer seg. Man har gamle tradisjoner, men nye tilføres ettersom verden utvikler seg.

Tekst: Andrine Borkner