Mang slags festspill

Festspillene i Bergen skal være utadvendt og inkluderende, skape dialog og debatt og invitere til lek. Vi har produksjoner for små barn og familier, samt noe man må kalle «smalt». Målet er å nå ut bredt, og det klarer vi.  Festspillene har kommet nærmere folk fordi vi nå har et program med større spenn.

Festspillene har opp gjennom årene fått kritikk for å være for fiffen, for å være for besteborgerlig, for utilgjengelig eller for elitistisk.  Og nå for å være for folkelig og utydelig.

Men at Festspillene har et mer mangfoldig program, betyr ikke at det går utover kvaliteten.

En viktig målsetning for meg da jeg begynte som festspillsjef var å sørge for at bergenserne fikk et større eierskap til festivalen, samtidig som vi fortsatte å arbeide for et større gjennomslag nasjonalt og internasjonalt. Det mener jeg vi har klart.

Festspillene strategiske fundament bygger på en omfattende utredning og er tett knyttet til oppdragsformuleringer fra offentlige myndigheter.

Festspillene skal:

• Formidle kvalitetskunst til flest mulig og øke publikumsoppslutningen

• Stå for nyskapning og kunstnerisk utvikling

• Tiltrekke oss nye publikumsgrupper

• Utvikle Festspillene som kunstnerisk og kulturpolitisk knutepunkt

Det dreier seg ikke om å enten være tradisjonell, eksperimentell eller kommersiell. Jeg mener man kan jobbe på flere fronter samtidig, og skape interessante og morsomme opplevelser innenfor flere sjangre eller målgrupper. For å tydeliggjøre dette, har vi laget nye veivisere til programmet. Både innen det vi har kalt Fornøyelser, Forbindelser og Forstyrrelser tilbyr vi arrangement av høy kvalitet.

Festspillene har et utbredt samarbeid med lokale, nasjonale og internasjonale aktører – både amatører og høyprofilerte institusjoner. Ofte bidrar festivalen til å koble sammen lokale og internasjonale partnere og løfte prosjekter som ellers ikke ville ha sett dagens lys. Festspillene har høye ambisjoner, tenker internasjonalt og måler seg opp mot de store kjente festivaler i Europa – og verden. 

Samtidig som vi har styrket den lokale forankringen, har festivalen et utbredt internasjonalt samarbeid, og presenterer store samproduksjoner med sentrale aktører i Europa, som årets avslutningsforestilling Orfeo. Vi ønsker å styrke satsingen på «egenproduksjoner» og har store ambisjoner for kommende år.

Å bestille og presentere nye verk er blant Festspillenes viktigste oppgaver. På årets program er det mange urpremierer og urfremføringer. Flere av disse karakteriseres som «smale», men de er viktige for oss til tross for at de ikke alltid er så godt besøkt eller får så mye oppmerksomhet. I år har imidlertid mange av urpremierene hatt fulle hus og fått gode kritikker. Også fremføringen av Stimmung av Karlheinz Stockhausen, mens publikum lå på gulvet i Håkonshallen, fikk strålende mottakelse.

Selv om Festspillene har en bredere programprofil nå enn tidligere, er det fremdeles den klassiske musikken som er hjørnesteinen i festivalen. Festspillene har et særlig ansvar for å ivareta, utvikle og utfordre den klassiske musikken. Vi har også i år store internasjonale navn på programmet, og kammerkonsertene i Håkonshallen og komponisthjemmene har vært nesten helt utsolgt.

Da Festspillene som by nr. 2 i Europa presenterte Catone in Utica i Grieghallen i forrige uke, var billettsalget en utfordring, selv om prosjektet har vakt internasjonal oppsikt. Noen har i år etterlyst gjestende symfoniorkestre i Grieghallen. Fra tidligere vet vi at slike konserter har gitt mange ledige seter – og dermed høstet kritikk i pressen fordi Festspillene har «halvtomme saler». I år feirer vi Bergen Filharmoniske Orkester 250-års jubileum med tre konserter og Freiburger BarockConsort er med i Orfeo. Disse konsertene presenterer klassisk musikk på nye måter.

Det samme gjorde Midnight Reflection.  Da Griegs a-mollkonsert, spilt av Bergen Filharmoniske Orkester ble overført til høretelefoner til publikum ved Lille Lungegårdsvann, var den iscenesatt av lys og videoprojeksjoner på vannet. Klassisk musikk ble også fremført live på Apollon platebar fredagskvelden, og i Skostredet lørdag ettermiddag.

Det som vi kan slå fast er at mange ønsker seg konserter med kjente og kjære artister. Konsertene med Jan Eggum og Ute Lemper i Grieghallen ble fort utsolgt. Teaterproduksjonen som involverte Røyksopp likeså. Men alle disse er også kvalitetsproduksjoner. Det er ikke noen motsetning her.

Jeg synes absolutt ikke det er problematisk at festivalen også rommer prosjekter som man kan si har en «folkelig appell». Man kan nærmest si at det også er blitt fremsatt som et folkekrav, på lik linje med at vi også skal bidra til kunstnerisk nyskaping. Men oppmerksomheten rundt de mer «folkelige» prosjektene kan kanskje skygge litt for de mange som er av mer eksperimentell karakter. Festspillene får mye mediedekning i forhold til mange andre festivaler innenfor samme sjanger, men også her er det kjente fjes, kontroversielle saker eller human touch-historier som det er størst interesse for. I år, som de siste årene, har antallet anmeldelser og omtaler, særlig av klassiske konserter, gått ned. Kulturredaksjonene i Oslo har ikke nok ressurser til å sende folk over fjellet i den grad de hadde før. Det har vært mange innslag på NRK radio, men også disse flatene er truet.

Jeg er opptatt av kunstens egenverdi, men ønsker også vise betydningen av kunst- og kulturuttrykk når det gjelder å løfte frem nye perspektiv på andre samfunnsområder. I år frontet Festspillene viktige debatter om ytringsfrihet og likeverd, klima og forbruk, utviklingen i Europa og forholdet mellom kjønnene gjennom forestillinger og samtaler. Formidling av klassisk musikk og kunstkritikk har vært debattert.

Det er viktig å diskutere kvalitetskriterier innen kunst og kultur – og jeg er glad for at det alltid er en levende debatt om hva Festspillene skal være. Det er store forventninger hvert år til hva festspillprogrammet vil tilby, og vårt mål er å innfri de ulike forventningene, samtidig som vi skal evne å overraske.

Kronikken ble publisert i Bergens Tidende 09. juni 2015.