Moderne mann
- Hjem
- Festival
- 2020-og-tidligere
- Artikler
- Moderne Mann
- Av:
- Av: Ingvild Bræin
- 31. mai 2012
Fortellingen om Faust har vi sett og hørt i mange utgaver. I alle inngår han en pakt med djevelen. Men ikke i alle blir han fordømt.
– Du skriver i programteksten til Hector Berlioz’ Fausts fordømmelse at Faust er en mytisk figur, som dermed representerer noe genuint menneskelig. Hva er så dypt menneskelig ved Faust?
– Det er dypt menneskelig å stadig ville vite mer, å søke kunnskap og sprenge grenser, sier litteraturprofessor Per Buvik.
– Faust representerer slik noe allmennmenneskelig – men han representerer også det moderne individualistiske mennesket, ved at han setter seg utover samfunnets etablerte orden, som først og fremst kirken garanterte på 1500-tallet, da den første historien om Faust kom ut, den såkalte «Folkeboken». Kirken sa: Du skal ikke søke for mye, vi forteller deg det du trenger å vite. Men å sprenge etablerte grenser blir jo også Fausts feil, og i «Folkeboken» og flere andre versjoner hans bane, fordi det bringer ham i kontakt med det djevelske – for eksempel i form av magi og svartekunst, sier Buvik. Han vil også holde introduksjonen før forestillingene 5. og 6. juni.
Frelst av Gretchen
Gjennom årenes løp har mange komponister og forfattere skapt sine versjoner av Faust-historien. Under Festspillene blir Berlioz’ versjon, uroppført i 1846, fremført med bassbarytonen Bryn Terfel som Mefisto. Christopher Marlowe skrev sin Doktor Faustus i 1589, og Thomas Mann utga sin roman med samme navn i 1947. Aller mest kjent er Goethes skuespill i to deler, fra 1808 og 1832.
– Goethe bringer inn Gretchen, og lar Faust gjennom hennes forbønn bli reddet, slik også den Gretchen-inspirerte Solveig blir en frelsende skikkelse for Peer i Peer Gynt. Men siden Goethe lar Faust bli frelst, bidrar han også til tanken om at det ligger noe positivt i Fausts søken, noe som i siste omgang fører ham ut over det jordiske og mot det guddommelige. Goethes moderne, romantiske oppfatning fjerner ham altså klart fra «Folkebokens» strenge univers. Berlioz, derimot, lar Faust bli evig fortapt, selv om også hans Faust har mange romantiske trekk, sier Buvik.
– Var det provoserende i Goethes samtid at Faust ble reddet til slutt?
– Jeg vil tro at det å benåde en slik ryggesløs mann, som har forvoldt andres ulykke og død, og som har gitt seg over til Satan, selv om han risikerer evig fortapelse, må ha provosert i alle fall Kirken. Samtidig var Goethe i samsvar både med en viss teologisk tenkning og med romantikkens opprørske individualisme.
– Jeg tenker at det er noe Faust-inspirert over Victor Hugos Les Misérables, i karakterene og opposisjonene Jean Valjean og Javert?
– Hugo oversatte selv Christopher Marlowes Doktor Faustus fra tiden like etter at «Folkeboken» var publisert i 1587, og var opptatt av Faust-myten. I den grad Les Misérables kan sies å berøre denne myten, viser det bare hvor allmennmenneskelig den er, ikke minst i romantikken, som problematiserte de vedtatte sannheter.
– Likeens i Thomas Manns roman Doktor Faustus er det tale om sataniske krefter i mennesket som ikke først og fremst er definert av kirken og religionen. Her møter vi en komponist som er villig til å gå svært langt i retning av det umenneskelige for å skape grensesprengende kunst.
Sitter dypt i oss
Selve begrepet «faustisk» har endret betydning med tiden, mener Buvik, fordi higen etter ny erkjennelse og overskridelse av gamle tankemønstre og etablerte ideer etter romantikken er blitt en grunnleggende positiv verdi.
– At vi overhodet snakker om «det faustiske», helt uavhengig av om vi faktisk har lest verkene om Faust eller ikke, viser hvor allmenn Faust-myten er. Den er for lengst blitt en del av vårt kollektive tankegods. Og den reiser fundamentale etiske spørsmål: Kan det forsvares å bruke andre mennesker for å komme videre selv? Er erkjennelse og ny kunnskap en verdi for enhver pris?
FAKTA/FAUST
Den eldste registerte bruk av navnet Faust er knyttet til en person som opptrådte flere steder i Tyskland i årene mellom 1505 og 1525. Mannen het Johann (eller Georg) Faust (eller Faustus) og omtales som «en lærd sjarlatan, som gav seg ut for å være kyndig i magi».
Den eldste teksten om Faust fins i den tyske «Folkeboken» fra 1587. Her fortelles det om legen Johann Faust, som ifølge legenden solgte sin sjel til djevelen for å få utvidet sin kunnskap og viten. Det kom flere versjoner av legendene fra 1593 til Christlich Meynenden-utgaven i 1725.
