Nonsens med mening

Nede i Bredsgården på Bryggen foregår prø­vene på Trollkrittet, som skal vises på DNB Scene på Festplassen.

Oppe i et ørlite rom med lavt bjelketak finner vi Adele Lærum Duus og Gunvor Rasmussen i gang med arbeidet på forestillingen basert på Zinken Hopps bok.

En million millionideer

– Vi hadde et hemningsløst førstemøte, som skulle vare i tre timer og som varte i syv, forteller Adele Lærum Duus om startpunktet for arbeidet med Trollkrittet.

– Alle ideer skulle på bordet, så fikk vi heller skrelle ned etter hvert. Det er da de mor­somme tingene kommer. Dessuten er det bedre å ha mottoet «Det ordner seg» fremfor «Det kommer aldri til å gå», sier hun.

– Ideene samsvarer på den måten kanskje ikke alltid med budsjettet, vi har nok startet med ideer som svarer til et millionbudsjett, sier Gunvor Rasmussen.

Zinken Hopps fortelling om trollkrittet som gjør det Jon tegner levende, har gledet barn siden 1948. Boken er blant Duus’ favoritter, og Rasmussen har sågar som åtteåring spilt i en dramatisering av oppfølgeren Jon og Sofus, uten å huske om hun spilte skog eller sky eller hva det var. Hun har bare morens ord for at hun har vært med.

De har begge lang erfaring med å reise rundt og henholdsvis fortelle og tegne for barn. I deres felles oppsetning står Duus for forteller­delen, Rasmussen for løpende tegning, samt for alle forhåndslagde illustrasjoner og anima­sjoner. Men arbeidsfordelingen er ikke så klar heller.

– Det har vist seg umulig å utvikle dette separat, vi har vært nødt til å gå inn på hveran­dres områder, sier Rasmussen. – Vi påvirker jo hverandre, noe som er bra for flyten.

– Jeg har til og med fått Gunvor til å synge, og ved ett tidspunkt er det jeg som tegner, sier Duus.

Trollkrittet står i en nonsens-tradisjon – kan­skje best kjent for oss gjennom Lewis Carrolls Alice i eventyrland og Gjennom speilet – en tradisjon som Duus og Rasmussen har satt seg grundig inn i.

– Da jeg så Alice i eventyrland etter å ha gjort mye research, ble det en helt annen opple­velse. Nonsens-litteratur handler jo også om å rokke ved folks virkelighetsoppfatning. Og om å stille spørsmålet: Vil du egentlig at det ikke skal være noen regler? Alice selv blir jo lei av at alt er så uregjerlig. I dag finner du det igjen i en komiker som Eddie Izzard, hans ordspill på navnet til Engelbert Humperdinck, for eksempel, sier Rasmussen.

Kanon med konfetti

Slik boken hele tiden bryter av seg selv med overraskelser for leseren, legger Duus og Ras­mussen opp til det samme, med sine vrier. Her kan barna være med å bestemme navn, hvilke farger noe skal ha, eller komme med andre til­svar og forslag.

– Med såpass mye utenfor manus løper dere en viss risiko for å bli fintet?

– Man vet aldri hva slags publikum man får. Men vi har såpass til rammer at vi alltid skal finne tilbake til hovedsporet igjen, sier Du­us.

– Mange sier at jeg er flink til å improvisere, men nei, jeg er bare godt forberedt, sier Ras­mussen. – Jeg har gjennomført en lang feilsø­kingsliste, og luket ut alt som kan gå galt. Ser jeg at en ledning kan falle ut, teiper jeg den fast med gaffatape. Jeg har plan A, B, C, Z og X. Og hvis ingenting funker, har vi en konfet­tikanon. Så kan vi i verste fall bare forsvinne i en sky av konfetti.