Om Kardemomyang

Nord-Korea er uten tvil et beinhardt diktatur og betegnes med rette som verdens mest lukkede land. Det er et regime som på ingen måte er forenelig med våre begreper om demokratiske rettigheter. En ny FN-rapport fastslår at landet begår forbrytelser mot menneskeheten, og beskriver overgrepene som «ubeskrivelige grusomheter».

Hvordan skal vi som samfunn forholde oss til slike forferdelige overgrep, som med rette vekker sterke følelser og indignasjon? Man kan forholde seg til diktaturer man tar avstand fra på to måter: Enten ved å gjennomføre en boikott eller ved å åpne opp for at møter mellom mennesker og kulturutveksling kan ha en brobyggende funksjon. Det er ikke uten grunn at cultural diplomacy internasjonalt er blitt et viktig redskap for å skape mellommenneskelig forståelse og å bygge bro mellom nasjoner.

Kunsten og kulturen kan gi noen resultater som ikke kan oppnås ved forhandlingsbordet. Det vet vi fra revolusjoner, opprør og frihetsaksjoner som springer ut fra den fellesskapsfølelsen som teater, musikk og sang kan skape. I nyere tid så vi det for eksempel under den estiske løsrivelsesprosessen fra Sovjetunionen – et opprør som ble kalt Den syngende revolusjon. Den startet i forbindelse med nattsangfestivalen i Tallinn sommeren 1988, hvor sovjetpatriotiske sanger ble byttet ut med forbudte sanger med nasjonalt innhold i løpet av natten. I september samme år ble en ny sangfestival arrangert. I 1990 sang 30.000 korsangere for 450.000 tilhørere i parken Lauluväljak. Den syngende revolusjon varte til Estland oppnådde selvstendighet i 1991.

Kulturutveksling

Medregnet den kommende festspillforestillingen Kardemomyang, har 25 nordkoreanere besøkt Norge og Europa i regi av Morten Traaviks prosjekter siden 2011. For flertallet av disse er det også første gang de i det hele tatt er utenfor Nord-Korea. Dette kan dokumenteres av den svenske ambassaden i Pyongyang, som på Norges vegne håndterer Schengen-visum-søknader og nordkoreanernes nyutstedte pass.

Morten Traavik har i samme periode hatt med seg et trettitalls norske og internasjonale kulturarbeidere til Nord-Korea (musikere, skuespillere, sangere, fotografer, komponister og festivalprodusenter), mange av dem helt i norgeseliten på sine respektive områder. Traavik har også hatt med seg norske tv-team på fire av sine turer: NRK i 2012, TV 2 to ganger i 2013 og for tredje gang når Traavik reiser til Nord-Korea i mars 2014.

Sikkerheten til de nordkoreanske medvirkende er helt avgjørende for Morten Traavik. Han sier: «Jeg holder jevnlig kontakt med et stort internasjonalt nettverk av medarbeidere i mine ulike kunstprosjekter og vet derfor med sikkerhet at også samtlige deltakere i Nord-Korea-prosjektene, uansett hjemland og nasjonalitet, lever i beste velgående uten noen form for represalier fra myndighetene som følge av sin medvirkning. Tidligere deltageres fortsatte liv og helse er også veldokumentert i både NRKs dokumentarfilm og TV 2s reportasjer om arbeidet med mine prosjekter i Nord-Korea.»

Interessant er det også at Morten Traavik er i jevnlig kontakt med Sør-Koreas ambassade i Oslo på denne ambassadens initiativ og i full åpenhet overfor Traaviks nordkoreanske samarbeidspartnere. Et annet uttrykk for cultural diplomacy i praksis.

Kritisk refleksjon

Leser man gjennom kritikken i de seneste årene, opplever man en kanon av gjentagelser. Samtidig har disse kritikerne hverken forholdt seg til det faktiske kunstneriske innholdet i Traaviks prosjekter, eller fremlagt egne ideer til hvordan man skal forholde seg til Nord-Korea ut over mer fordømmelse, strengere boikott, osv.

Festspillene forholder seg som arrangør til individer, og ønsker i 2014 kulturutveksling med unge mennesker fra Nord-Korea, fasilitert av Morten Traavik, slik han har gjort det ved flere tidligere anledninger i Norge. Vi er glade for at Morten Traavik påtar seg dette arbeidet. Mange forandringer skjer først i det små, ved at noen mennesker ser et alternativ til det bestående. Festspillforestillingen Kardemomyang støtter ikke opp om den politikken som føres i Nord-Korea. De unge medvirkende som kommer til Bergen skal også opptre på vårt uteprogram og møte skoleelever mens de er her, og de vil oppleve hvordan vi feirer friheten og 200-årsjubileet for grunnloven. En rød tråd i årets festspillprogram er nettopp grunnlovsjubileet. Spørsmål knyttet til demokratiske verdier, nasjonalisme og ideologi tas opp på forskjellige måter, både i forestillinger og i samtaler. Det gjelder både norske forhold, men også i en internasjonal sammenheng.

Jeg håper debatten om Traaviks prosjekt i mindre grad kommer til å dreie seg om Morten Traavik, selv om det er vanskelig å skille person og verk i det traavikske gesamtkunstverk. La oss heller bruke forestillingen som et utgangspunkt for en debatt om kunst, ideologi, demokrati og nasjonalisme. I den sammenheng er det nærliggende å bruke scenekunsten og det aktuelle stykket til å åpne opp for vår egen kritiske refleksjon. Det er mulig at kunstverket også evner å sette spørsmålstegn ved norsk nasjonalisme og at vi i en kritisk selvrefleksjon kan lære noe om oss selv. Det er i møtet med det fremmede at vi lærer noe om vår egen identitet og våre egne verdier.

Motvekt til barbariet

Når det gjelder kritikken av Traaviks prosjekter generelt, må man anerkjenne engasjementet og respektere det indignerte toneleiet, men også forsiktig gjøre oppmerksom på at meningsdannerne i kraft av uforsonlighetens retorikk uforvarende kommer til å mime uforsonligheten hos det regimet de ønsker å kritisere. Vi må anspore til en dialog, gjerne en kritisk dialog, for å skape en motvekt til barbariet, herunder det språklige barbari. Det har også i kritikken kommet frem kunstneriske verdidommer, der kritikere har avsagt sin kjennelse før verket er blitt oppført. Det er vel rimelig at estetiske synspunkter om et verks kvalitet bør vente til etter verket er presentert og ikke før.

Hvis vi ser på vår mulige rolle i et større perspektiv, har vi uttalelser fra eksperter på nordkoreanske forhold som mener at Norge kan fungere som brobygger mellom Nord-Korea og vestlige land. Charles K. Armstrong fra Columbia University (New York, USA), Bruce Cumings fra University of Chicago og Leonid Petrov fra Australian National University er blant fremtredende Nord-Korea-autoriteter som ofte blir rådspurt av forskjellige internasjonale medier og som uforbeholdent har uttrykt støtte til Traaviks Nord-Korea-prosjekter og tilnærming, blant annet til TV 2 («Eksperter mener Norge kan fungere som brobygger mellom Nord-Korea og vestlige land», 05.04.13) da Traavik foreleste ved Columbia University. I nordisk sammenheng kan nevnes kapasiteter som Geir Helgesen ved Københavns Universitet og Institutt for Fredsforskning (PRIO) sin asiaekspert Stein Tønneson.

Disse hevder at Norge som nasjon har arbeidet med å skape dialog, og dette på en måte som gjør at Norge har forutsetninger for å bidra til forsoning mellom regimet i Pyongyang og de mange og helt berettigede kritiske røster fra verdenssamfunnet.

Gjør det Morten Traaviks prosjekter mer legitime at førende autoriteter mener at kunstneren bidrar til forsoning? Nei, ikke nødvendigvis. Men det må med i det samlede bildet når vi som publikum skal vurdere den kunstneriske innsatsen. Det er ikke sikkert at vi finner de eneste gyldige svarene, men å få frem de relevante spørsmålene er en god begynnelse. Og vi skal – som med alle andre kunstneriske frembringelser – fortsatt forholde oss kritisk-dialogisk til kunstprosjekter som eksempelvis Traaviks performanceteater og relevansen av teatret som et fortolkningsrom og sted for ideologikritikk.

Festspillene er en plattform for estetiske og ideologikritiske drøftelser og personlig stillingtagen på bakgrunn av forestillinger som kretser om tema på festspillprogrammet. Ordskiftet Frihet, likhet og brorskap. Hva er demokrati på norsk? arrangeres fredag 23. mai. Bjørn Hansen, kjent som nyhetsanker i NRK, spør om vi har fått «mer demokrati, mer åpenhet», om det er rom for forskjeller i Norge og hva forholdet vårt er til demokratiske verdier. Her møtes Morten Traavik, Kåre Willoch, Christopher Grøndahl og Noor Jdid til samtale.

Festspillene har for øvrig ikke et samarbeid med nordkoreanske myndigheter, men med Morten Traavik. Vi er imidlertid kjent med at Traavik samarbeider med Komiteen for kulturelle forbindelser i Nord-Korea for å muliggjøre at de unge musikkstudentene får reise til Norge. På samme måte som Traavik er bindeledd mellom Nord-Korea og omverdenen, er han bindeleddet mellom Nord-Koreas kulturelle myndigheter og Festspillene som vertskap.

Vi er glade for at det faktisk er mulig.

En forkortet utgave av denne teksten ble publisert i BTs papiravis 27.02, og fullversjonen ble publisert på bt.no.

Her er et utvalg debattinnlegg og artikler relatert til Kardemomyang, Morten Traavik og Nord-Korea:BT 23.02: Fra skrekkregimets tjenesteDagens Næringsliv 22.02: For kunstens skyldBT 19.02: I skrekkregimets tjenesteNKnews.org 19.02: Why democracy might not be the best replacement for dictatorship in N. KoreaBT 18.02: Festspillenes Nord-Korea-forestilling provoserer, men Egner-familien tror faren ville likt samarbeidetDagbladet 10.02: Morbid sammenblandingNKnews.org 31.01: North Korea needs good ideas, not more aidScenekunst.no 20.09.12: Hva vil Morten Traavik?