På høyden av bredden

– Jeg har sunget så lenge, gjort så mange recitaler, dette repertoaret representerer der jeg er nå. Det handler om alder og erfaringer, sier mezzosopranen Randi Stene. Hun snakker om konserten hun og pianist Bengt Forsberg skal holde i Håkonshallen under Festspillene.

– Repertoaret består av nye ting og ting jeg alltid har gjort, og utgjør et drømmerepertoar for meg. Sibelius med tekster av den finske nasjonalskalden Runeberg har for eksempel alltid passet til meg. Sibelius var glad i å skrive musikk til Runeberg, som beskriver Finland og den finske sjelen på en melankolsk måte. Uten å skremme noen, vil jeg si at både Sibelius og Runeberg står for et litt tungt materiale, som i mørkt, sentimentalt. Men dette er kvaliteter som alltid har tiltalt meg, sier hun.

De russiske komponistene har også dette litt mørke ved seg, som Stene er svak for. Men man kan ikke når som helst i livet gå inn i materien. Eller bør i alle fall ikke.

– Rachmaninov sang jeg en del da jeg var student, da var jeg egentlig for ung. Det er nok et bedre tidspunkt å synge ham på nå. Men hans sanger opplever jeg går rett inn, de treffer en streng i en. Kanskje publikum ikke forstår hvert ord, på russisk, men sangene er på en måte lette å forstå likevel. Rachmaninov har ligget i dvale for meg i mange tiår, men nå kan jeg ta ham opp igjen, sier hun.

Korngold er med fordi Stene er veldig glad i hans tonespråk, og fordi akkompagnatør Bengt Forsberg er Korngold-entusiast.

– Bengt har arbeidet med Korngold lenge, og vi to har også gjort noe av ham sammen tidligere. Det heter seg at Korngold er den mest berømte komponisten vi ikke kjenner til. Flere burde altså kjenne til ham. Han var jo et vidunderbarn, skrev musikk fra han var 8 år. Og han skrev både klassisk musikk og filmmusikk i Hollywood.

– Hvordan passer Grieg inn i dette repertoaret?

– Grieg blir jo kontrasten. Jeg har vært veldig mye på Festspillene og sunget mye Grieg, men ikke akkurat disse stykkene. Disse ble faktisk fremført på hans første konsert i Norge. Her er han mer påvirket av tysk tradisjon, som Brahms, Schumann og Mendelssohn. De ble lagd mens han bodde i Leipzig, før han kom hjem til Norge og ble mer inspirert av det norske tonespråket, sier hun.

Stene og Forsberg har arbeidet sammen ved flere anledninger. Stene kaller den svenske pianisten, organisten, kammermusikeren, solisten og akkompagnatøren fleksibel og nysgjerrig, han liker å oppdage nytt repertoar og ikke er låst i normer. Men disse beskrivelsene er også treffende for Stene selv.

I tillegg til å være tilknyttet Det Kongelige Teater i København, er hun professor i sang ved Norges Musikkhøgskole, og casting-ansvarlig ved operaen i Trondheim. Hun er kjent som en sanger som har gjort mye forskjellig innenfor den klassiske musikken, som ny musikk, barokk og romantisk musikk. Hun har sunget lieder, kirkemusikk og opera. Hun har gått utenfor klassisk allfarvei og jobbet med Ketil Bjørnstad, de spilte inn to plater med Bjørnstads komposisjoner til 1600-tallslyrikeren John Donne, den første på 1990-tallet.

– Bredde har vært viktig for meg hele tiden. Det er en styrke at jeg kan jobbe i bredden. Det å gjøre noe en vanligvis ikke gjør. Jeg synes det ene tilfører det andre noe.

– Men en operasanger bør vel ikke gjøre for mange ulike ting, med tanke på å ikke skade stemmeteknikken?

– Nei da, hvis du går for langt i en annen retning, kan det skje. Men jeg har hele veien brukt min klassiske stemme. Stemmen min er for skolert til at jeg kan bruke den på en fundamentalt annen måte. Popmusikk ville jeg for eksempel ikke sunget, jeg ville ikke få det til. Jeg er ikke en som kunne vært med på Stjernekamp, for å si det sånn.

Hun startet i alle tilfelle bredt ut. Som ung spilte hun klaver, trompet i korps, og hun sang i gospelkor. Før den klassiske sangscenen tok henne. Nå er hun blitt en av Norges og Skandinavias mest feirede og etterspurte mezzosopraner.

– Da jeg var festspillmusiker i Bergen i 1998 var det fjorten dager hvor jeg gikk fra det ene til det andre, fra opera til recitaler til sanger med orkester, og hvor jeg jobbet med mange forskjellige mennesker. Når vi snakker om bredde, var dette en typisk bredde-periode. Det var veldig flott, og ikke minst ærefullt. Så har jeg vært på Festspillene nærmest årvisst siden, om ikke like mye de siste årene.

Randi Stene er noe så sjeldent som en trondhjemmer som stortrives i Bergen.

– Det er noe spesielt med Bergen, særlig i mai når våren kommer. Dessuten liker jeg at det er så mange flotte konsertarenaer der, og min favoritt er Håkonshallen, der vi skal fremføre årets program. Det har med akustikken og atmosfæren å gjøre. Vi sangere er vant til å synge i alle mulige lokaler, men det blir så mye lettere når rommet hjelper til. Håkonshallen er et veldig godt sted.

– Når du har vært på Festspillene i så mange år – er det slik at du har et fast hotellrom?

– Nei, så fin på det er jeg da ikke blitt. Men Hotel Norge har vært det vanlige hotellet. Jeg har ikke engang lenger med meg tape for å tape over airconditionen på hotellrommet. Vedvarende kald luft er selvsagt ikke spesielt godt for stemmen. Men jeg gjør det ikke lenger.

– Fordi du fant ut at det ikke hadde noe å si?

 – Kanskje fordi jeg bare er blitt mer avslappet.

– Men er du så avslappet at vi får høre deg spille trompet en gang?

– Aldri. Men jeg tror ikke dere går glipp av så forferdelig mye.