Rekonstruerer ukjent Ole Bull-verk til Festspillene

Under Festspillene blir det premiere for hans rekonstruksjon av Ole Bull-verket Norges fjelde. Det skjer på konserten Reiser og eventyr, i Grieghallen 28. mai, med Kringkastingsorkestret og fiolinist Annar Follesø på scenen. Verket har ikke blitt spilt siden Ole Bull selv fremførte det. 

– Det er jo et verk man har visst om lenge. Vi vet at det er blitt spilt mye, og at det har gjort stor suksess. Vi har blant annet anmeldelser med ovasjonsaktige omtaler av konserter hvor verket er blitt fremført, sier Wolfgang Plagge. 

 Men rekonstruksjonen har ikke vært noen lett jobb.

 – Vi oppdaget det alt under innspillingen av Ole Bulls fiolinkonserter, sier Plagge.

 Den kritikerroste utgivelsen med Kringkastingsorkesteret og Annar Follesø fra 2010, inneholder to konserter av Bull som sjelden blir oppført. Mange har regnet dem som uspillelige.

 – Det som er typisk for Bull er at han skriver komplette orkesterakkompagnement, mens det i solofiolinpartiene er store hull. Ole Bull visste jo hva han skulle spille, så han skrev det ikke ned. Men det gjør det jo vanskeligere for oss i ettertid. Dette er svært rapsodiske verk med store rom for improvisasjon.

Norges fjelde bød på enda større utfordringer.

 – Her manglet jo til og med flere sider fra partituret, forteller Plagge. – Professor Harald Herresthal gjorde en stor jobb med å finne igjen tapte sider under sitt arbeid med biografien om Ole Bull. Blant annet ved å gå gjennom de store bunkene med noter som lå igjen på Lysøen. Og ikke minst å forstå dem. For én ting er å lokalisere manuskripter. Like viktig er det å sette de riktig sammen, og forstå hva som naturlig hører hjemme i verket.

 – Ole Bull lånte jo mye fra seg selv fra verk til verk, og var vel i det hele tatt ikke så opptatt av at musikken skulle gå sammen til et ferdig fullstendig verk for ettertiden. Det var ikke hans måte å tenke på, sier Plagge, og forteller:

 – Bull var jo på turné hele tiden. Det som var typisk for ham når han kom til et nytt konsertsted, var at han brukte timene før konserten til å gå rundt i byen han skulle spille i. Han besøkte kneiper og samlingssteder, og bet seg merke i melodiene folk nynnet på.

– Når så konserten kom, la han inn strofer fra melodistubbene han hadde hørt. Tenk for en opplevelse for publikum det måtte være: «Der er jo låten vår, jo!». Han var en stor kommunikator: Han visste hva folk ville ha, og han visste også hva folk ikke selv visste at de ville ha.

 Orkesteret fungerte nærmest som et bakteppe for Bulls improvisasjon, forteller Plagge.

 – Han lagde noen grunnleggende moduler, noen riff for orkesteret, som han gjerne kalte A og B og så videre, og stokket om på fra gang til gang. Og så improviserte han oppå det. Det er en veldig interaktiv måte å spille på, og veldig beslektet med det man i dag gjør i jazz og rock.

– Hvordan vil du beskrive Norges fjelde?

– Det er veldig flott musikk, som ikke står på tilbake for de to fiolinkonsertene. Og da vi hørte dem for første gang fikk vi jo hakeslipp av hvor bra de var. Ole Bull blir av mange regnet som en litt annenrangs komponist, og det mener jeg er ganske grovt: Han var en fantastisk komponist nettopp i kraft av sin improvisasjon. Men kritikerne har verken hatt lyst eller anledning til å dømme ham ut fra de kriteriene: Uten mulighet for å ta opp konsertene på tape ble jo det aspektet borte for etterslekten.

Plagge trekker sammenligninger til rocken:

 – Det blir litt som Rolling Stones-låten Satisfaction. Gir du klassiske kritikere notene på et stykke papir vil de si: «Dette er jo ingenting!». Men det er det jo, det er en stor komposisjon i kraft av hele uttrykket i låten. Det er bare noe annet, og må dømmes ut fra andre kriterier. Slik er det med Ole Bull også.

 Plagge påpeker at improvisasjon tidligere hadde en større plass også inne klassisk musikk.

 – I den tidlige klassiske musikken var det helt vanlig å legge inn kadenser, altså rom for improviserte soloparti. Mozart gjorde det, og Beethoven gjorde det i alle sine klaverkonserter frem til og med den fjerde . Etter den tid ble det vanlig også å skrive ut solopartiene med noter. For eksempel i Griegs a-mollkonsert, der er kadensene skrevet ut, selv om det er utpregede soloavsnitt, sier Plagge.

 – Jeg mener vi har tapt noe innen den klassiske musikken ved å kaste vrak på improvisasjonen. Jeg tror vi trenger å gjenskape og gjenoppdage den måten å musisere på. Det er livsnødvendig for kommunikasjonen med et publikum.

 Plagge tar med seg tankemåten inn i arbeidet med Norges fjelde.

 – Jeg gjør det rapsodisk, og legger inn rom for improviserte solopartier. Men så er det også noen valg jeg må ta når jeg skal fylle inn de sidene som er blitt borte fra partituret: Skal jeg skrive ut fra meg selv, eller skal jeg gjøre det så nært opp til hvordan man kan tenke seg at Ole Bull ville gjort det? Jeg har valgt det siste, og nå føler jeg at det begynner å sitte, sier Plagge.

 Han skal selv være konferansier når KORK og Annar Follesø fremfører Norges fjelde under konserten i Grieghallen. Og han gleder seg: 

– Det er mye snakk om at klassisk musikk bare er gjenskapende, at den ikke er levende. I Ole Bulls tilfelle er den i høyeste grad levende.