Se denne moderne pasjonen

Skal vi kalle det teater, konsert, installasjon, lydverk, eller rett og slett et dikt? En blanding, kanskje –  ut fra hvordan regissør Calixto Bieito beskriver Se dette mennesket (Voices) – en moderne pasjon, forestillingen han har skapt i samarbeid med Betty Nansen Teatret i København og Festspillene i Bergen.

Enkelt om det vanskelige

Tre ganger før har den kontroversielle katalanske regissøren gjestet Festspillene, med Ibsens Peer Gynt (2006) ogBrand (2008), og med Mozarts Bortførelsen fra Seraillet (2007). Denne gangen står ingen død og berømt forfatter eller komponist og kikker ham over skuldrene, materialet er laget fra bunnen av. Musikk fra nåtid og fortid veves inn – alt fra Bach til Johnny Cash. En gedigen ansamling av høyttalere på scenen utgjør en moderne klagemur som rommer all lidelse i verden. Muren blir en slags metafor for stemmen, forteller Bieito. Når forestillingen senere skal opp i København og Spania, får den da også kun navnet Voices.

– Jeg jobber ikke noe annerledes med eget materiale enn med andres. Dessuten er tematikken i Se dette mennesketbeslektet med mange av de spørsmålene for eksempel Ibsens Brand stiller seg, sier Bieito.

I denne moderne pasjonen om lidelse og død – med mennesket og ikke en religiøs skikkelse i sentrum – berettes syv personers lidelseshistorier. I deres siste timer av livet får vi del i noen av deres minner og refleksjoner.

– Det er historier om det vonde og smertefulle i verden, på en enkel måte, ikke i omfattende forstand eller med de store begrepene. Historiene er som små dikt, eller en stemme som synger, helt enkelt. Et mikrokosmos. Og vi har med et intervju med en lege. En ordentlig lege, altså, sier Bieito.

Bieito har uttalt at han med Se dette mennesket vil forsøke å få folk til lettere å forsone seg med sin egen dødelighet. Da hans egen far gikk bort, snakket Bieito mye med legen hans, og disse samtalene var med på å endre hvordan han selv så på døden.

– Jeg tar tak i død og lidelse fordi jeg er interessert i temaet selv. Jeg har sett mange mennesker som lider, og synes det er et av de viktigste temaene i Europa i dag. Faktisk blir det viktigere og viktigere.  Vi lever i våre redsler, men vi må forstå at det også fins en lettelse – som oppstår når vi snakker om redslene. Vi må også lære å forholde oss til andre menneskers redsler, sier han.

Dødsangst gjør livredd

Til tross for det tilsynelatende dystre temaet er oppsetningen ikke uten humor.

– Det er i hvert fall noe humor her. Mennesker som ligger for døden snakker gjerne med humor, og om humor. Det er en god ting, og ingen motsetning, sier Bieito.  

Han er som alle andre selv redd for død, smerte og lidelse, særlig når det gjelder hans egen familie. Men siden ingen unnslipper denne redselen, ville han heller gå inn i materialet kunstnerisk, og arbeide med det.

– Publikum kan komme til å oppleve lettelse når de får presentert på denne måten at det smertefulle hører til i livene våre. Det er viktig å vise det for barna også, slik at de forstår. Mine barn har tatt dette inn veldig raskt og greit, når jeg har snakket med dem om det. De trenger å forstå at død og smerte ikke er noe unaturlig.

– Du tar også for deg angsten for å leve, er den forbundet med dødsangsten?

– Ja, det er den. Å prøve å unngå å leve med frykten for døden, er også å være redd for å leve.