Solveig venter ikke lenger

«Himmelhøyt jublende, til døden bedrøvet», heter det i et dikt av Goethe. Karl Ove Knausgårds forfatterskap lever og ånder i et spenn mellom det opphøyde og det trivielle og dagligdagse, med undertoner av vemod og melankoli. Hans tekst Fuglene under himmelen, skrevet til Festspillene i Bergens åpningsforestilling Venter, regissert av Calixto Bieito, er ikke noe unntak. På overflaten er Knausgårds novelle meget enkel, nesten banal, vil noen kanskje si, om enn med Søren Kierkegaard som gjennomgangsmotiv og tematisk retningsgiver.

Fuglene under himmelen ble bestilt som libretto til et verk som skulle stå i dialog med Ibsens Peer Gynt. Men det er ikke Peer som er i sentrum denne gangen, det er Solveig. Hun er imidlertid ikke Solveig slik hun blir fremstilt i Ibsens store drama; hun er en kvinneskikkelse fra vår samtid inspirert av Solveig, med noen av hennes egenskaper, og særlig med hennes evne til å gi. Ingen kan bedre enn regissør Bieito presentere forestillingen:

«Da jeg i sin tid regisserte Peer Gynt og noen år senere operaen Hanjo av Toshio Hosokawa med libretto av Yukio Mishima, var jeg helt fascinert av de to kvinneskikkelsene: Solveig og Hanako, en geisha, som begge er forlatt av en mann og befinner seg i en evig ventetid. Jeg var grepet av de to kvinnenes skuffelse og fortvilelse, men også av deres dype kjærlighet, utholdenhet og pågangsmot.

Temaet i Venter er menneskets ensomhet – en ensomhet ingen kan fri seg fra. Den handler likeledes om de små detaljene og historiene som utgjør vår eksistens. Ideen til denne produksjonen ble født for mange år siden og sprang ut av uendelig kjærlighet til Solveig og Hanako, to kvinneskikkelser som i mitt sinn er virkelige mennesker av kjøtt og blod.»

Forestillingen har form av en symfonisk pasjon i dette ordets doble betydning: lidelse og lidenskap. Den er basert på Griegs Peer Gynt-suiter for orkester og soli, og i tillegg på noen a cappella korverker av samme komponist. Det er kun én solist, Solveig.

Da Knausgård påtok seg oppgaven å skrive libretto, fikk han helt frie tøyler. Resultatet ble en liten novelle som rommer en familiekrønike. Jeg-personen, som heter Solveig, og som vi med god grunn assosierer med Ibsens kvinneskikkelse, arbeider i helsevesenet, passer sin gamle mor og blir konfrontert med at hennes unge datter er gravid. Solveigs mann er fraværende. Alle de tre kvinnene venter: Den eldste venter på døden, den unge datteren venter sitt barn, og Solveig-skikkelsen forholder seg ventende til dem begge. Det er tre ulike måter å vente på.

Men Solveig er ikke bare ventende, hun er også givende: Hun gir og gir. Og det finnes ifølge Knausgård ingen grenser for den som gir; det er en grenseløs aktivitet å gi. I en samtale publisert i kommende nummer av Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift sier forfatteren at Solveig, både hos Ibsen og hos ham selv, er en skikkelse som viser uendelig tilgivelse og uendelig tålmodighet, og dette er evner han forbinder med en mors kjærlighet. Vi står overfor en stor tematikk plassert inn i en meget liten historie.

Som antydet, er Kierkegaard en vel så viktig inspirasjonskilde for Knausgård som Ibsen. Under et opphold i New York kom han til å lese Kierkegaards tekst Liljen på marken og fuglen under himmelen (1849).

– Jeg syntes det var en helt fantastisk tekst, og så tenkte jeg at den handler jo om å være akkurat der man er, om at livet kan være helt vanvittig rikt og intenst og meningsfylt her og nå. Spørsmålet er ikke i det hele tatt hva man gjør, eller hvor man går. Det det dreier seg om er liksom inngangen til den virkeligheten man har, sier forfatteren i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift.

En stund tenkte Knausgård at han bare skulle la sin Solveig sitte og tenke på Kierkegaard og at det var dette som skulle utgjøre hans tekst. Hans tittel, Fuglene under himmelen, refererer direkte til Kierkegaard. Men spørsmålet om hva det vil si å gi og tilgi slapp ikke taket i ham, og slik ble det en fortelling om tre kvinner.

Etter å ha lest Liljen på marken og fuglen under himmelen, opplever Knausgårds Solveig det som om hun «stod ved kanten av Guds rike». Kierkegaards tekst består av tre prekener, som han kaller «gudelige taler». De innledes med en bønn hvor menneskets eget ansvar og den enkeltes muligheter blir fremhevet. Kierkegaard vil vise «hva det er å være menneske» i det moderne samfunn, hvor «menneske-vrimlen» og det kollektive «man», som filosofen Heidegger sier, dominerer, slik at den enkelte føres vekk fra den fundamentale fordring, som for Kierkegaard nettopp er «fordringen til det å være menneske» og innebærer krav om henholdsvis taushet, lydighet og glede. Dette må vi lære å leve etter. Og hvordan kan vi lære det? Ved å iaktta «liljen på marken og fuglen under himmelen»!

Kierkegaards utgangspunkt er Mattheus-evangeliet, 6, 24-34, der det blant annet heter (i norsk oversettelse fra 2011):

²⁴ Ingen kan tjene to herrer. Han vil hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon. ²⁵ Derfor sier jeg dere: Vær ikke bekymret for livet, hva dere skal spise, eller hva dere skal drikke, heller ikke for kroppen, hva dere skal kle dere med. Er ikke livet mer enn maten og kroppen mer enn klærne? ²⁶ Se på fuglene under himmelen! De sår ikke, de høster ikke og samler ikke i hus, men den Far dere har i himmelen, gir dem føde likevel. Er ikke dere mer verdt enn de? ²⁷ Hvem av dere kan vel med all sin bekymring legge en eneste alen til sin livslengde? ²⁸ Og hvorfor er dere bekymret for klærne? Se på liljene på marken, hvordan de vokser! De strever ikke og spinner ikke, […] ³³ Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg. ³⁴ Så gjør dere ingen bekymringer for morgendagen; morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage.

Knausgårds tekst har bare indirekte berøringspunkter med Ibsens Peer Gynt. Forbindelsen til Kierkegaards «tre gudelige taler» er mer åpenbar, og gjennom den knytter Knausgård likeledes an til evangeliets tekst. Men han er svært langt fra å preke eller forkynne. Om Gud er til stede også i hans novelle, er det gjennom Solveigs lesning av Liljen på marken og fuglen under himmelen, og gjennom hennes person, som inkarnerer kjærlighet og godhet. Gud kan åpenbare seg, synes både Kierkegaard og Knausgård å si, i menneskelige relasjoner og hjelpe oss til å forstå at vi er del av en større helhet, som er naturen eller skaperverket. Og således kan vi ta inn over oss at våre liv er forgjengelige, og at døden er en forutsetning for nytt liv, som kan oppstå på tvers av alle normer og all programmering, slik det er i Knausgårds tekst. Den handler om menneskets begrensning, men også om menneskets muligheter.

Knausgårds postmoderne Solveig sitter ikke og venter på Peer; hun er mor for sine barn, hjelpende datter for sin egen mor og har en jobb som krever stor omsorgsevne. Hun erkjenner menneskets litenhet, men gir samtidig selv håp.