Stemmens hypnotiserende kraft

Amerikanskfødte Camille Norment representerte Norge under Veneziabiennalen i fjor. Bakgrunnen hennes er variert, og strekker seg fra dans og litteratur til dataprogrammering og musikk. Mediet lyd spiller en sentral rolle i kunstnerskapet hennes, og i den festspillaktuelle utstillingen Lull, som står i sentrum for et tolv dager langt program på Østre.

I Lull utforsker Norment spesielt stemmens formidlingskraft og hvordan den skaper og avslører identitet og kulturelle spenninger i et verdenssamfunn som ofte er preget av konflikter.

– Det har vært veldig inspirerende å samarbeide med Lydgalleriet og Østre i forberedelsesfasen. Det har gitt meg muligheten til å eksperimentere og ha en annen innfallsvinkel enn den jeg vanligvis har. Jeg har jobbet parallelt med Lull og andre kunstneriske prosesser. Det er spennende, fordi det tillater de ulike prosjektene å være i dialog med hverandre, og det har aktivert og utfordret forberedelsene til Lull på en veldig positiv måte.

– En «lull» er en trøstende nattasang eller melodi som kommer fra det engelske ordet «lullaby» (Ordet «lull» brukes også på norsk, tysk og fransk, journ.anm.). Jeg har lenge vært interessert i hvordan noen av disse forbinder faktiske, historiske hendelser med personlige og mer intime erfaringer i våre individuelle liv.

Det er ofte sterke kontraster mellom den beroligende, hypnotiske melodien i «lullingen» og de grusomme scenarioene som formidles gjennom dens lyriske språk. Det er her stemmen blir helt sentral som bærer av et komplekst register av menneskelige følelser som lengsel, frykt, beskyttelsesbehov og avverging. Ordet «lullaby» kommer trolig opprinnelig fra det hebraiske ordet «Lila-Abi» – «Lilith be gone»; altså en beskyttende besvergelse mot demonen Lilith og en ytterligere komplikasjon av forholdet mellom individuell og sosial frykt.

– Jeg tenker på alle lydene som brukes i dette verket som forlengelser av kroppen:  pusten, hjerteslag, skriket, osv. Utgangspunktet er at lydene kommer fra kroppens erfaring i verden. Mer spesifikt er de en undersøkelse av dissonansen mellom den bevisste handlingen (som er å berolige gjennom lulling) og det underbevisste (å håndtere frykt og traume). 

– Jeg ville koble disse instrumentene på grunn av deres unike lydlige forening, men også fordi dette er instrumenter som har vært «i eksil» historisk. Sanger Sofia Jernberg er også med på konserten, og tar i bruk stemmen med kroppen som et ikke-verbalt instrument. Gjennom tone, tekstur og støy i stemmebruken hennes blir et sonisk bilde til, ikke ulik det som skapes av de andre instrumentene i ensemblet. 

– Jeg mener at en av mine viktigste roller som kunstner er å være fortrolig med egne estetiske og konseptuelle interesser, og å ikke la meg begrense av ytre rammer. Gjennom å jobbe slik er det uunngåelig å krysse kulturelle barrierer, men i seg selv er det ikke noe jeg har som et mål. Kulturell identitet er noe som hele tiden er i endring. Hvis vi virkelig vil se oss selv gjennom våre menneskelige identiteter, i motsetning til gjennom nasjonal, etnisk eller kjønnet identitet, må vi se oss selv som deltakere i et mer mangfoldig kulturelt basseng der vi alle hører hjemme.

– Jeg elsker å lese. Å lese for å forske kunstnerisk er absolutt en stor del av praksisen min, men jeg er også veldig interessert i filosofi og spekulativ fiksjon, en sjanger som kom ut fra science fiction. I løpet av de siste ti årene har jeg også lest en del om nye perspektiver innen nevrovitenskapen, en ganske populær tematikk for tiden. Hvis vitenskap nå har akseptert at hjernen opprettholder en plastisitet gjennom hele livet, da mener jeg vi bør bruke den.