Steve Reich: no nonsense-musikk

Jeg har vært så heldig å få jobbe med Steve Reich flere ganger, både i Barbican Centre i London og i Tivoli i København, da hele den musikalske verden feiret hans 70-årsdag. Jeg har lært ham å kjenne som et dypt frihetselskende menneske og en kompromissløs komponist. Årlig spilles musikken hans på rundt 300 konserter verden over. «Jeg vet ikke akkurat hvem som er mitt publikum. Det er kvinner med blått i både den gamle og nye betydningen», har Reich uttalt til den britiske avisen The Guardian. Mens han nå tiltrekker seg gamle og unge fra mange ulike miljø, var han i starten av sin karriere alt annet enn populær. – Jeg ble komponist fordi jeg elsket Stravinskij, Bach, Be-bop og Coltrane. Ingen av disse komponistene var den gang akseptert som estetiske peilemerker. Jeg startet med å komponere utfra ideen om båndsløyfer, altså gjentakelser av innspilte musikksekvenser. Da en radiostasjon med mange avant garde-lyttere tok sjansen på å spille stykket mitt It’s Gonna Rain i 1965, ble de nedringt av folk som trodde at avspillerutstyret hadde gått i stykker, forteller Reich meg.

Han legger til at han heller ikke opplevde at han fikk være en del av komponistmiljøet på den tiden og at han følte seg veldig ensom.

– Man hadde ikke noen som helst forståelse for hva denne musikken gikk ut på. Slik var det gjennom hele 60-tallet. Den akademiske musikkverdenen i USA var helt forgapt i tolvtonemusikk. De oppfattet min musikk som infantil og irrelevant – den ble til og med omtalt som fornærmende!

Måten Reich komponerte på, fikk etterhvert etiketten «minimalistisk musikk». Estetisk sett har minimalismen sine røtter i abstrakt kunst, popart, konkret poesi og til og med zen-buddhisme. Minimalismen foreller oss at et kunstverk ikke trenger å være komplekst for å formidle en kompleks opplevelse. Forløpere er for eksempel den japanske haikudikteren Basho (1644–1690), Kasimir Malevich, som i 1913 malte et svart kvadrat på hvit bakgrunn og Marcel Duchamp, som i 1914 stilte ut et flaskestativ som ready-made.

Innen musikk kjennetegnes minimalismen av et sterkt rytmisk driv og overlappende melodiske mønstre. I tillegg til Reich, forbindes ofte Philip Glass med denne musikkformen. Den ubekymrede kombinasjonen av gjentakelse og gradvis forandring av lyden, skaper en musikalsk prosess som kan beskrives som et slags opptog av lyd. «Minimalistene» gjeninnførte basale musikalske elementer i moderne komposisjonsmusikk: rytmisk puls, swing, «sound», tonalitet og klar form – da inspirert av modal jazz og rituell etnisk musikk fra blant annet Afrika og Bali.

Rundt 1964 vendte altså amerikanske komponister som Steve Reich og Terry Riley ryggen til den europeiske avantgardemusikken og gikk deres helt egne veier. De brøt med tradisjonen på samme måte som Stravinskij og Ballets Russe gjorde det i Paris i 1910 eller som Beatles og George Martin gjorde det innen popmusikk i London på samme tidspunkt som Reich og Rileys oppgjør.

Reich & co sto utenfor de etablerte amerikanske musikkinstitusjoner helt frem til rundt 1970. De var virkelig selfmade og måtte ved siden av musikken ernære seg som taxisjåfører og andre mer eller mindre interessante jobber for å overleve. Ingen ville spille musikken deres, så de måtte danne egne ensembler som holdt konserter på loft og undergrunnsgallerier i Downtown Manhatten. Reichs verk Drumming (1970-71) ble imidlertid et gjennombrudd for den nye minimal-avantgarden. Det spesielle var at musikken både kunne spilles både på de store museer (på grunn av slektskapet til datidens bildekunst) og på rockeklubbene. Dermed oppsto det et nytt publikum til ny kunstmusikk. Heretter bare økte invitasjonene og bestillingene fra sentrale europeiske konsertarrangører, og engasjementer og turneer med blant annet Steve Reich & Musicians (som hans ensemble heter) fikk tusentalls tilhørere. Reich ble en kultperson i levende live. Hva er det som driver ham, og hva vil han gi sitt publikum?

– Jeg vil gjerne oppnå det samme som Johann Sebastian Bach: Skrive til Guds ære og vitalisere åndeligheten til musikkelskere. Boulez var en stor komponist, Stockhausen var en stor komponist, Berio var en stor komponist – resten er bare små trashy komponister som vi ikke vil huske om ti år, mener Reich.

Det kan virke som om det nå er en slags payback time i forhold til de miljøene som ikke ville vite av ham i starten av hans virke.

– Akkurat nå er det i Tyskland og store deler av Europa, i USA og resten av verden en dominerende stil skapt av komponister som Arvo Pärt, Philip Glass, John Adams, Louis Andriessen, John Tavener, i tillegg til meg selv. Hvis du ikke tror på det, kan du bare gå i platebutikkene og sjekke hyllene, eller slå på radioen, eller lese musikktidsskriftene.

Reich siterer John Adams som sa: «Det viktigste som har skjedd siden 2. verdenskrig i den klassiske musikken er minimalismen».

Det er like enkelt som det er sant. Musikken fungerer kun hvis den betyr noe for deg, «Das Affekt», som Bach kalte det.

– Bach er den største musikalske håndverker som har levd. Han hadde rett: Hvis musikken beveger deg er den riktig. Det er det musikk handler om, så fri meg fra alt intellektuelt snikksnakk, sier Reich.

Fakta/Steve Reich (f. 1936)

• Reich og London Sinfonietta spiller i Grieghallen 29. mai

• Her fremføres bl.a. Radio Rewrite inspirert av Radiohead og han medvirker selv i Clapping Music.

• 29. april kl. 16:30 kan du få en smakebit på Reichs musikk når Peter Kates og studenter fra Griegakademiet holder gratiskonsert på festspillkontoret.

Dette innlegget sto på trykk i Bergens Tidende 27. april.