Tale til Bergen

Det er stor åpenhet og gjestfrihet i Norge. For meg som dansk har det derfor alltid vært godt å være her i det som jeg nå vil kalle mitt andre hjemland. Som festspilldirektør i Bergen har jeg opplevd mange høydepunkter. Men det er noe helt spesielt, og utrolig ærefullt selvsagt, men også nesten uvirkelig, at jeg i dag, på den norske grunnlovsdagen, får stå her i vikingskipet på Festplassen, selve storstuen i denne særegne byen som vi alle er så glade i, enten vi har trådt våre barnesko her eller vi er kommet hit i voksen alder, enten vi kan spore våre røtter tilbake til Harald Hårfagre eller kommer fra et annet land.

Når jeg står her i dag, er det for å holde tale til Bergens pris. At 17. mai-komitéen i Bergen valgte meg, en danske, til denne oppgaven på Norges historisk og symbolsk viktige nasjonale høytidsdag, vitner nettopp om åpenhet og gjestfrihet. For det er tross alt ikke mer enn 204 år siden Norge løsrev seg fra Danmark, etter en langvarig union som noen har kalt «400-årsnatten». På den annen side: Da Norge ble helt fritt i 1905, etter ny union med Sverige, var det en dansk prins som ble valgt til konge. Så det er avgjort noe spesielt med forholdet mellom Norge og Danmark, og mellom nordmenn og dansker.

Bergen møtte den fremmede - som jeg var -, den nye nordmann - som jeg snart ble -, i hjertelig omfavnelse, med vennlighet og nysgjerrighet, men også med tydelige forventninger. Byen spurte: «Hvem er du som velger å slå deg ned her mellom de syv fjell? Hvem er du som vil leke seriøst med denne byen og dens mennesker?»

«Jeg vil danse med dere», sa den fremmede. «Jeg vil gjøre meg fortjent til å komme tett inn på dere, bukke og føre dere frem på gulvet, dét vil jeg gjøre i denne min nye by. Jeg vil danse med dere hele året, og særlig i den vårgrønne herligheten i mai.»

Og du har latt deg by opp til dans, Bergen, og gjør det stadig - fordi du bryr deg, fordi du vil noe, og fordi relasjonsbygging og utvidelse av egen horisont gjennom nye og gjerne overraskende perspektiver og opplevelser, er mer enn bare vakre ord for deg.

Ditt engasjement og din stolthet er legendarisk. Du er en internasjonal universitets- og høyskoleby med ungdommelig kraft og en enorm kunnskapsproduksjon og med stor tro på fremtiden. På samme tid er du en klassiske borgerlig by med gamle dyder, som ikke bare omfatter den nærings- og forretningsvirksomheten som ethvert samfunn, stort eller lite, er avhengig av, men som også, og ikke minst, innebærer bevisstheten om kulturens betydning i menneskers liv. Det er derfor vi har et nasjonalt teater og flere teatergrupper, et filharmonisk orkester og en rekke musikkgrupper innen ulike sjangre, dans både på høyeste nivå og praktisert av glade amatører; det er også derfor byen er full av idrettslag og klubber av så vel sportslig som kulturell karakter. Byen er kort sagt en smeltedigel av forskjellige stemmer, som i en formfullendt fuge av Bach.

Det er en livgivende spenning mellom fortid og fremtid i Bergen. Viktige kulturskatter fra fortiden bevares, men bevaringen går hånd i hånd med åpenhet og nysgjerrighet overfor det nye, og det som ennå ikke finnes. Det hele eksploderer om våren, da alt fødes på nytt og uvegerlig setter oss i nystemt festspillhumør. For meg er det ingen overdrivelse å si at man da blir rammet av en deilig lykkefølelse.

I dag er det igjen 17. mai, og som på alle de tidligere 17. mai-er jeg har opplevd her i Bergen, er det umulig for meg å føle meg som en fremmed. Tvert om føler jeg meg norsk med hud og hår, og det er jeg sikker på er en opplevelse jeg deler med svært mange andre utlendinger i Bergen. Ja, i dag insisterer jeg på å være norsk, og det var med stolthet jeg i morges heiste det norske flagget og tok på meg mitt bunadsslips. Begge deler er høystemte handlinger, som hyller nasjonen på en god måte. Kanskje kunne jeg si på en kjærlig måte. For det er ikke minst ritualer som får oss i Norge og i Bergen til å danse, for å holde meg til mitt bilde: Vi danser i dag, på 17. mai, i en herlig vi-stemning som går på tvers av hudfarge, religion og landegrenser. I dag viser Bergen og bergenserne at vi har tatt H.M. Kongens ord til hjertet, da han i markante vendinger snakket om sitt lands befolkning og norsk identitet, som han forbandt med toleranse, integrering og samhørighet. Eller som statsminister Erna Solberg sa fra den denne talerstolen, også hun i forbindelse med spørsmålet om nasjonal identitet: «Åpenhet og tillit går hånd i hånd».

For meg som festspilldirektør er det naturlig å vende tilbake til Bergen som kulturby. Det gjør jeg med den største glede, for det er så sant som det er sagt, at Bergen er Norges kulturelle og intellektuelle hovedstad. Her utføres det hver dag kunstneriske og vitenskapelige bragder på høyt nivå, og her diskuteres, debatteres og krysses det klinge til den store gullmedalje. Bergenserne bryr seg om sin by og og vil noe med den. Vi har et fantastisk grunnlag for å nå langt! Det kan nok noen ganger ta litt tid å bli enige om veien til målet, men når det skjer, så iverksettes beslutningene med voldsom kraft, og resultatene lar ikke vente på seg.

At Bergen skal være en førende kulturby, ikke bare nasjonalt, men også internasjonalt, er et unisont ønske og en felles ambisjon. Når det gjelder andre områder, som for eksempel forskning og næringsliv, er Bergen og Vestlandet likeledes førende innenfor en rekke ulike områder; vi kan jo bare tenke på havforskning. Vi ser ikke østover for å møte likemenn og -kvinner; vi har en langt videre horisont, vårt perspektiv er globalt.

Kunsten, som er mitt spesielle domene, tilbyr bilder, også musikalske bilder, og fortellinger som sier noe om forskjellige måter å være menneske og å tenke på. Noen ganger kan vi søke trøst og forsoning i kunsten, andre ganger oppmuntrer den til opprør og beveger oss i nye retninger, atter andre ganger lar den oss se fortiden med nytt blikk. Bergens kloke politiske beslutningstakere vet at uten kunst og kultur blir vi historieløse, og er vi historieløse, er vi mindre robuste mot det barbariet vi aldri kan kvitte oss med en gang for alle: Det er der stadig som en trussel.

Som alle vet, er Bergens identitet i høy grad knyttet til byens historie og egenart, men denne orienteringen kolliderer på ingen måte med den fremsyntheten og handlekraften som er grunnlaget for den moderne, internasjonale byen vi ser i dag. Det er også verdt å merke seg at flere av byens stolte kulturinstitusjoner har sprunget ut fra private initiativ og blitt båret frem av ukuelige entreprenører.

Det helt spesielle bergenske entreprenørskap oppleves ikke i samme grad andre steder, og det avføder helt naturlig en sterk og betydelig selvforståelse - og til og med en følelse av at det er Bergen som er den egentlige hovedstaden i Norge, slik jo byen også var det i en periode i Høymiddelalderen.

Jeg vil gjerne ta denne tanken enda videre og påstå at Bergen er Norges København. Kongens København, den internasjonale by, er Danmarks port til kontinentet. Slik er også Bergen. At Bergen har mer til felles med København enn med Oslo, kan jeg for øvrig bevitne av egen erfaring, for jeg har bodd lenge i begge byer, og kjenner deres sjel og deres høye ambisjoner.

Jeg kan ikke gå rundt i København uten å møte bergensere, og jeg opplever igjen og igjen et særlig tett familiebånd. Vi speiler oss i hverandres sanger, kunst og litteratur, gastronomi, design, arkitektur, humor og bevissthet om egen verdi. Vi deler generøst Holberg mellom oss, Grieg skrev sin a-mollkonsert i en forstad til København, og nålevende litterære spydspisser som Tomas Espedal og Cecilie Løveid er erkebergensere som har latt seg inspirere av det uregjerlige og tøylesløse København. Som Espedal skriver: «København er min annen hjemby. Jeg lever et annet liv der, et annet liv, som er det samme.»

Å komme til Bergen som københavner er som å komme hjem. Bergen er en verdensby, den første kosmopolitiske byen i Norge, formet i Hansatiden som internasjonal handelsby på linje med andre viktige byer i Europa, og før som nå med en bemerkelsesverdig stolt identitet.

Bergen er en by fremmede i århundrer har hatt lyst til å bo og arbeide i – en god del med tyskklingende navn som mitt eget. Jeg føler meg hjemme i Bergen – verdensbyen som tar seg selv alvorlig, men ofte på en forholdsvis uhøytidelig måte, og dertil - det må også sies - ikke sjelden med et glimt i øyet og en god porsjon selvironi.

Igjen hjertelig til lykke med dagen, kjære bergensere!

Anders Beyer holdt talen til Bergen på Festplassen 17. mai 2018.