Årelang tradisjon i a-moll

Da historiens første festspill i Bergen fant sted i 1953, ble Edvard Griegs Konsert for klaver og orkester, opus 16 (på folkemunne kjent som Griegs a-mollkonsert, eller bare a-mollen) fremført med Robert Riefling som solist. Siden den gang er konserten blitt fremført på festivalen hvert eneste år unntatt i 1955 og 2011, og kan kanskje sies å være Festspillenes mest tradisjonsrike årlige begivenhet.A-mollkonserten ble komponert i 1868, og regnes for å være blant verdens mest kjente klaverkonserter. Den da 25 år gamle Edvard Grieg jobbet med konsertens partitur under et sommerferieopphold i Søllerød i  Danmark, og skrev etter sigende hele klaverstemmen i løpet av noen måneder inne i et lite drivhus. Urfremføringen fant sted i København 3. april 1869, og Edmund Neupert, som Grieg hadde dedisert konserten til, var solist for anledningen. Fremføringen var en stor suksess, men Edvard Grieg selv hadde ikke selv anledning til å være til stede, da han hadde et oppdrag som dirigent i Oslo samme kveld.

Konserten ble etter sigende avbrutt av spontan applaus flere ganger, og Griegs venn Benjamin Feddersen formidlet senere følgende observasjon til komponisten:

«Din komposisjon ble fulgt med stor interesse. Mens ørene mine var opptatt av dine toner, tok jeg ikke øynene fra notabilitetene i losjen et øyeblikk. Jeg iakttok og forstod hver mine, enhver bevegelse, og jeg tør innestå for deg at Gade, Hartmann, Rubinstein og Winding var oppfylt av glede og beundring over ditt arbeid. Da Neupert gjorde pause for første gang i første sats - der basunene i samme øyeblikk setter inn - slo Rubinstein uvilkårlig hendene sammen og overalt, hvor det var naturlig å applaudere, stemte så vel han som Gade, Hartmann og Winding i det alminnelige stormende bifallskor. Hvor jeg beklager at du selv ikke fikk ha den glede og nytelse det var å høre dette ualminnelige verk.»

I etterkant av den nå legendariske konserten i København har a-mollkonsertens popularitet steget betydelig over hele verden. De fleste pianister har den på sitt standardrepertoar, og den er et av de hyppigst fremførte verk i sin genre.  A-mollkonsertens partitur er skrevet for følgende besetning: To fløyter, to oboer, to klarinetter, to fagotter, fire horn, to trompeter, tre tromboner, pauker, fioliner, bratsjer, celloer og kontrabasser. Verket er hittil blitt fremført på Festspillene 66 ganger. Blant solistene finner vi Sviatoslav Richter (1968), András Schiff (1982), Kjell Bækkelund (1957), Noriko Ogawa (1999), Eva Knardahl (1969 og 1984), Håkon Austbø (1973 og 2003) og Leif Ove Andsnes (1988, 1993 og 2002). 

Festspillene har latt fem av de tidligere solistene svare på noen spørsmål om Griegs mesterverk:

1. Husker du første gang du hørte a-mollkonserten, og i så fall, hvordan reagerte du?

2. Fremføringen av a-mollkonserten er en institusjon på Festspillene. Finnes det en musiker som ikke har vært solist under konserten, men som du skulle ønske hadde vært det?

3. Patrick Dinslage, som skrev boken Edvard Grieg und seine Zeit (Edvard Grieg og hans tid) hevder at Grieg kopierte stilen, klangen og karakteren til norsk folkemusikk i a-mollkonserten. Er du enig?

 Liv Glaser (solist i 1962):

1. Første gang jeg hørte konserten var sannsynligvis i min mors mage, hun var jo pianist! Men jeg mener å huske at mitt første virkelige møte med klaverkonserten var i 1945, rett etter krigen; i den første høstsesongen, med Oslo-Filharmonien, Ivar Johnsen som solist, og dirigenten Odd Grüner-Hegge i Universitetets Aula. Familien var kommet hjem etter en dramatisk flukt til Sverige i 1942, og min far satt atter på konsertmesterplassen. Ivar Johnsens spontane og klang-fargerike spill gjorde et sterkt inntrykk, og tårene spratt i 2. sats. Grieg-konserten har alltid betydd mye for meg, og jeg fikk den store æren og opplevelsen å spille den ved Festspillene i 1962. Men den mest eksotiske opplevelsen var i Jerusalem i 1968 med dirigenten Mendi Rodan og en lydtekniker ved navn Prokofiev!

2. Det hadde vært interessant å få oppleve Alicia de Larrocha spille a-mollen på Festspillene! Denne spanske pianisten har på mange måter minnet meg om en av mine favoritter fra oppveksten, ungarske Annie Fischer; glitrende teknikk, klang og ikke minst en besnærende rytme! Men aller viktigst, et helt spesielt trollbindende nærvær i musikken som går direkte til hjertet. Det hadde vært noe for Grieg!

3. Klaverkonserten er helt på høyde med de andre store romantiske konserter – typisk at jeg fikk både Schumann og Grieg-konsertene i ”lekse” samtidig under studiene i Paris. At Grieg ble inspirert av Schumanns konsert er helt opplagt, han hørte den til og med i Leipzig med selveste Clara Schumann som solist. Grieg kopierer ikke bokstavelig folketoner i konserten, men til en viss grad karakteren. Vi møter dette i eksempelvis hallingen og springdansen fra konsertens siste sats. Og jeg er overbevist om at det er Griegs lyriske åre i konserten, med gjenklang fra en nesten religiøs naturfølelse, som gjør den så avholdt over hele verden!

Håkon Austbø (solist i 1973 og 2003):

1. Det må ha vært som 7- 8-åring da min far spilte den i Kongsberg kirke, og hadde øvet hjemme på forhånd. Jeg gledet meg jo til å spille den selv, men det skulle ta noen år, og det skjedde nettopp ved Festspillene i 1973.

2. Oj, den var ikke så lett. Har Martha Argerich spilt den? Ellers, av den yngre garde ville Trifonov vært et interessant valg.

3. Selvfølgelig er det både hallingrytmer og tilløp til lydisk harmonisering her, så det stemmer nok. Hans forhold til folkemusikken var imidlertid på langt nær avklart på det tidspunktet.

Håvard Gimse (solist i 1996):

1. Jeg er faktisk usikker på når jeg hørte a-mollkonserten første gang, fordi da jeg som liten hørte den med Eva Knardahl, Jens Harald Bratlie og Robert Riefling på konsert på 70-tallet, var den liksom allerede kjent for øret. Jeg hadde antakelig hørt deler av den på radio flere ganger.

2. Mange. Jeg har riktignok ikke alltid fulgt godt nok med på hvem som har spilt den i Bergen, men både Krystian Zimerman og Radu Lupu kunne vært spennende. Samt en gjenopplivet Dinu Lipatti eller Vladimir Horowitz. En friskmeldt Gunilla Süssmann hadde jeg gjerne betalt mye for å høre. Dessuten har jeg gjennom min lille lærergjerning på Musikkhøgskolen arbeidet med flere av de mest begavede studentene som har gått ut derfra, og som jeg gjerne kunne tenkt meg å høre. For eksempel Marina Kan Selvik, eller to Christian'er fra Bergen: Sommerfelt og Grøvlen.

3. Tja, jeg ville kanskje ikke brukt et ord som ‘kopiere’, men det er ingen tvil om at mye i a-mollkonserten har folkemusikalske røtter.

Sigurd Slåttebrekk (solist i 2008):

1. Jeg vokste opp med musikk, og a-mollkonserten er en del av den kulturelle bagasjen som bare har vært der. Jeg husker faktisk ikke når jeg hørte den for første gang. 

2. Det er mange nye navn både nasjonalt og internasjonalt som ville vært spennende å invitere til å gjøre a-mollkonserten på Festspillene, men to strålende og erfarne norske pianister som ennå ikke har fått dette oppdraget er Sveinung Bjelland og Tor Espen Aspaas. Jeg er sikker på at begge hver på sin måte vil kunne løfte fram en a-mollkonsert med særpreg.

3. Ingen kan vel være uenig med Patrick Dinslage i at både a-mollkonserten og mye av Griegs øvrige musikk viser klare forbindelser til norsk folkemusikk. Jeg selv har forsket på Grieg som utøver, og i Griegs egne fremførelser ser man også denne tydelige forbindelsen til folkemusikken - med de sterke aksentueringene, kastene og det pågående drivet. Det mest overraskende er likevel hvordan utøveren Grieg fremstår som europeeren Grieg, og demonstrerer et tydelig slektskap med sin samtids store, europeiske utøvere og komponist-utøvere. Med sin tempobehandling, sin frasering og sitt linjespill står Grieg i en romantisk, europeisk fremførelsestradisjon som i dag langt på vei er forsvunnet, og som etter min mening er den klart viktigste døråpneren til ny forståelse og nye opplevelser av hans musikk.

Marianna Shirinyan (solist i 2013):

1. Jeg husker ikke det aller første møtet, men da jeg tok musikkundervisning i Armenia var a-mollkonserten på repertoaret, og nesten alle pianistene på skolen måtte spille den. Jeg husker at jeg passerte de forskjellige klasserommene mens jeg vandret rundt på skolen, og hørte de eldre elevene spille konserten. Da drømte jeg om det øyeblikket jeg selv skulle få spille dette fantastiske verket! Og da det øyeblikket til slutt kom, var jeg verdens lykkeligste jente.

2. Jeg hadde elsket å oppleve Percy Grainger fremføre a-mollkonserten live. Hans innspillinger av - og tilnærminger til – verket er nydelige.

3. Det blir kanskje litt feil å bruke ordet ‘kopiert’. Grieg vokste opp med norsk folkemusikk i den usedvanlig vakre norske naturen. Det må ha formet ham både som musiker og komponist. Etter min mening har mye av den beste musikken røtter i folkemusikk. Mozart, Brahms, Dvorák, Nielsen, Khachaturian, Sibelius….listen er lang. Alle speiler kulturen, landskapet og folkemusikken de vokste opp med. Og i den sammenhengen er Griegs a-mollkonsert et mesterverk.

Støttet av Vestland fylkeskommune