Vintergjest på hjemlige trakter

Han koreograferte sitt første stykke i 2004, og to år senere etablerte han winter guests; et tverrfaglig kompani som samlet skuespillere, dansere, forfattere, scenografer og teknikere. I dag er forfatter, regissør og koreograf Alan Lucien Øyen regnet som en av landets mest banebrytende kunstnere, og 43-åringens arbeid innen scenekunst er blitt kritikerrost i store deler av verden. Øyen har også vunnet flere priser, både for koreografiske verk og teaterproduksjoner. Det seks timer lange teaterstykket Coelacanth ga ham blant annet den prestisjetunge Heddaprisen for beste scenetekst.Oslo-baserte Alan Lucien Øyen har fortalt at han mer eller mindre vokste opp på Den Nationale Scene i Bergen; hans far jobbet som påkleder der, og allerede som syvåring ble den kommende scenekunstneren bergtatt av de forskjellige forestillingene han fikk oppleve på teatret. Som 17-åring begynte han å studere ballett hos den ungarske ballettmesteren Peter Tornev, før ferden gikk via Kunsthøgskolen i Oslo (tidl. Balletthøgskolen) og Carte Blanche i Bergen til den amerikanske koreografen Amanda Millers kompani Pretty Ugly i Køln i 2005. Siden den gang har Øyen skaffet seg en mildt sagt imponerende merittliste. I et intervju med Festspillene forteller han mer:

– Du startet som danser. Når, og hvordan, skjønte du at du heller ville gå i retning av koreografi og tekst?

– For å være helt ærlig, så skjedde det ganske tidlig … allerede den første dagen på Kunsthøgskolen i Oslo. Jeg husker at jeg spurte om det gikk an å bytte til skuespillerutdannelsen, hehe … Jeg visste jo egentlig at det ikke var slik det fungerte, men jeg fikk en umiddelbar følelse av at jeg hadde valgt feil. I ettertid er jeg veldig glad for at jeg ikke byttet, men … jeg vet ikke … jeg føler jo at jeg har litt bakgrunn fra DNS og tiden min far jobbet der, og så har jeg alltid skrevet mye. De første forestillingene jeg koreograferte som ung danser hadde veldig mye tekst … lange monologer inni det som egentlig skulle ha vært dansesoloer. Til slutt var det så mye tekst og handling at det ikke lenger var å regne som danseforestillinger, og da begynte jeg å arbeide med skuespillere. Siden har jeg jobbet med både dans og teater; noen ganger adskilt, andre ganger blandet. Jo flere oppdrag jeg fikk for dansekompanier, jo mer teater gjorde jeg for winter guests.

– I hvor stor grad tenker du at det er et klart skille mellom å være koreograf, tekstforfatter og regissør?

– Jeg pleier å si at jeg ikke egentlig ser noen forskjell på teater og dans. Det handler litt om det samme: Det skal være troverdig, du skal tro på det mennesket som står foran deg. Teater og dans er jo egentlig noe veldig konkret. Oppgaven som utøver er den samme enten man utrykker seg med tekst eller bevegelse; å skape kontakt med publikum og å være troverdig.  Og prosjektet mitt har alltid vært menneskeligheten. Jeg er på jakt etter et så oppriktig uttrykk som mulig. Det kan være utfordrende når man jobber med dans, fordi det er et bevegelsesspråk som vi ikke kjenner igjen fra det daglige; vi beveger oss jo vanligvis ikke slik! Da blir det desto viktigere for meg å gjøre dansen så naturlig som mulig. Når jeg jobber mye med rent teater hender det at jeg kan tenke «åh, skulle ønske jeg hadde jobbet med dans i stedet, for da hadde jeg ikke trengt å vite hva alt betyr», mens når jeg jobber med mye dans kan jeg tenke «åh, det er vanskelig å jobbe med dans, for jeg vet ikke hva det betyr», hehe! Så det blir litt «gresset er alltid grønnere-aktig». Når det er sagt, så har det nok vært veldig fint å ha muligheten til å veksle, så jeg ikke går lei eller kjører meg fast i et spor. 

– Aktivitetslisten din for de siste femten årene viser tydelig at du har reist utrolig mye. Hvordan har det siste (korona)året påvirket måten du arbeider – og tenker rundt arbeidet – på?

– Det ble en temmelig brå overgang! I 2019 var jeg til sammen tre uker hjemme i Norge. Det lengste sammenhengende oppholdet på et sted var fire uker i Taipei. Jeg tror jeg oppholdt meg gjennomsnittlig fem dager på hvert sted, så for å være ærlig var jeg ganske sliten av all reisingen da pandemien brøt ut. Etter hvert har jeg likevel innsett at mye av fremdriften og energien i arbeidet mitt kommer fra møter med nye mennesker og det å være i bevegelse. Det at alt plutselig stoppet opp, gjorde det rett og slett litt vanskelig å drømme og å forestille seg ting, i og med at fremtiden var så udefinerbar. Så det har vært krevende, men samtidig er jo mye flyttet til 2022, som for eksempel et stort prosjekt jeg har for operaen i Paris. Og jeg har i grunn ikke opplevd situasjonen som et antiklimaks, fordi alle stoppet opp! Alle var i samme båt … 

Under Festspillene i 2021 er Alan Lucien Øyen og winter guests aktuell med The American Moth; en hybrid multimediaforestilling som kombinerer dans, teater på flere språk og filmatisk live-video. Forestillingen har blant annet ingen ringere enn Liv Ullmann på rollelisten. The American Moth skal senere settes opp i både Taipei og Washington D.C. Øyen er regissør og koreograf, og har skrevet manus sammen med sin mangeårige samarbeidspartner Andrew Wale.

– Du har samarbeidet med Andrew Wale om manus siden 2009. Hvordan jobber dere sammen om utviklingen av historier? Møtes dere og «brainstormer», eller skriver dere hver for dere?

– Det varierer. Vi har jo jobbet så mye sammen, og på mange forskjellige måter også. Noen ganger har vi bokstavelig talt sittet ved siden av hverandre, andre ganger har vi skrevet deler av forestillingene nokså separat. I forbindelse med The American Moth har vi brukt Zoom, og vi har jobbet en del hver for oss. Utgangspunktet for handlingen er ofte beroende på prosessen, og det kommer mye fra utøverne; kanskje ikke det konkrete innholdet – det blir feil å si – men samtaler underveis i prosessen danner et utgangspunkt for de historiene vi velger å beskrive. Og det er litt fordi jeg vil at utøverne skal kunne ha en relasjon til det de leverer på scenen, og at tanker og refleksjoner som de har hatt kan komme inn i karakterene. Dette ble veldig viktig i forbindelse med The American Moth; vi hadde laget masse planer som vi bare måtte skrinlegge på grunn av pandemien, og alle var preget av den situasjonen og virkeligheten vi befant oss i. – Så The American Moth handler ikke om pandemien som sådan, men den er preget av pandemien?

– Ja. Vi har ikke laget en «pandemiforestilling», men det handler jo mye om de tankene vi plager oss selv med når vi så til de grader blir konfrontert med oss selv, slik veldig mange av oss er blitt nå. 

– Amerika er et tema i flere av dine tidligere arbeider. Hva er det med Amerika som fascinerer deg?

– Amerika for meg er fiksjon. Jeg er opptatt av grenselandet mellom fiksjon og virkelighet, i den grad det er noen forskjell; alt som handler om drømmer og minner er jo også fiksjon, fordi det ikke eksisterer. Amerika befinner seg for meg midt i denne «virkelighetsfiksjonen», fordi vi har en så direkte nærhet til amerikansk kultur at jeg kjenner på en følelse av at alt er kjent og nært, som om det var min egen virkelighet og kultur. Samtidig, når man faktisk besøker og opplever «America» (definert som USA), så kjenner jeg på en veldig følelse av at dette slett ikke er slik som jeg trodde det var. De konkrete bildene, og menneskene, er så eksponerte gjennom media … Det er så kjent, men samtidig så ukjent.

– Hvordan kom samarbeidet med Liv Ullmann i stand?

– Å jobbe med henne har vært en drøm så lenge jeg kan huske. Jeg så forestillingen hennes med Riksteateret i Oslo, og etterpå traff jeg henne via en felles venn og dette ble et veldig fint møte! Liv så også min Hamlet-forestilling på Operaen i Oslo, og den gjorde et veldig inntrykk på henne. Da vi begynte å jobbe med The American Moth før pandemien hadde vi lyst til å gjøre noe som handlet om demens; det som skjer når minnene forsvinner og fortiden går i oppløsning, og hvordan dette kan føre til fryktelig aggresjon og personlighetsskifter. Verdens hyggeligste menneske kan bli til et «monster». Da tenkte jeg «Hvem kan bedre gestalte en slik transformasjon enn Liv, som er det vakreste mennesket man kan forestille seg!» Men det kjennes i grunn litt som om vi alle er dement akkurat nå. Fortiden fremstår uvirkelig langt borte og fremtiden eksisterer ikke.

Men, ja … Å arbeide med Liv er en livslang drøm som går i oppfyllelse! I ensemblet til denne forestillingen har vi utøvere fra tidlig i tyveårene til Liv, som er i 80-årene. Men hun er virkelig så full av energi, og så skarp … Hun er på mange måter det yngste mennesket i rommet. Det har vært en stor inspirasjon å få lov til å arbeide med henne, og å lære fra henne at hvis man vil så kan man, uansett alder! 

Støttet av Vestland fylkeskommune