Stormfull avslutning

Avslutningskonserten for Festspillene 2021 er Stormen. Ballettforestillingen – som er basert på William Shakespeares skuespill The Tempest – ble til først til gjennom et samarbeid mellom komponist Arne Nordheim og den amerikanske koreografen Glen Tetley på slutten av 1970-tallet. Urfremføringen fant sted i Tyskland i 1979, den norske premieren ved Festspillene i Bergen i 1981, og siden har Stormen gått sin seiersgang verden rundt.

Arne Nordheims ballettmusikk ga ham økende internasjonal anerkjennelse, og i dag er det mange som anser Stormen som et av hans største verk. Stykkets besetning bestod av to sangere, orkester og lydbånd, og musikken er senere blitt utgitt på plate ved flere anledninger. Selv uttalte Nordheim følgende om stykket: «I flere måneder, eller år, viet jeg meg til Shakespeares The Tempest … jeg leste stykket igjen og igjen, i mange land og byer, og i hver årstid, gjennom alle endringer i vær og humør. Jeg har ofte lest den alene, fylt med fortvilelse, for deretter å matematisk studere den igjen sammen med Glen Tetley».

Nordheims uttalelse er hentet fra Den Norske Opera & Balletts arkiver. I de samme arkivene finner man også en uttalelse fra Glen Tetley: «Arne Nordheim og jeg begynte våre samtaler i Italia. Dette anså jeg som et heldig tegn, for Stormens bakgrunn er så italiensk. Det var årets første måned, og Arne spaserte hver ettermiddag rundt fjellet til mitt hus. På den tiden fremhever stillheten kirkeklokkene og alle fugle- og dyrelydene i skogen. Tåken stiger: fjell blir til øy, dal blir til sjø, byen forsvinner i luften. Stormens atmosfære er magisk og språket er en metafor, akkurat som dansens språk er en metafor. Ariel og Caliban er kraftfulle drømmeskikkelser. Drømmens forandringer i søvn og oppvåkning, havets forandringer, menneskets indre storm – selve strukturen i Shakespeares verden taler like sterkt som hans ord».

Da den første norske oppføringen av Stormen fant sted under Festspillene i 1981, medvirket blant annet dansere fra Den Norske Opera. I 2021-versjonen presenteres stykket av Bergen Filharmoniske Orkester med dirigent Ed Gardner, samt solistene Mari Eriksmoen og Johannes Weisser. Den anerkjente sveitsiske videokunstneren Sarah Derendinger har ansvar for den visuelle utformingen under forestillingen.

Derendinger – som blant annet har jobbet med åpningsseremonien under OL i London – har også tidligere besøkt Bergen; under Festspillene 2019 stod hun for videodesignet i åpningsforestillingen Venter. I forbindelse med oppsetningen av Stormen lager hun en videofortelling som vil vises på fem skjermer over orkesteret (se bilder fra filmproduksjonen til venstre).

Nedenfor følger et intervju som Beate Breidenbach fra Opernhaus Zürich gjorde med Sarah Derendinger, der kunstneren blant annet forteller om forholdet til Arne Nordheims komposisjoner og sine arbeidsmetoder under arbeidet med filmene:

– Hva er hovedfokus i din versjon av Stormen?

– Jeg fokuserer på Miranda og hennes oppveksthistorie. Hun slipper unna sin far, Prospero, som har brukt henne til å utvikle sin egen makt. Hun oppdager lyst, seksualitet og frihet. I sin livslyst bryter hun grenser, opplever kjærlighet og møter døden, alt for første gang. Ved å bli forelsket i den “ville” Caliban – noe hennes far har forbudt – reiser hun til sitt dypeste selv. Prospero – som er hovedpersonen i Shakespeares Stormen og Mirandas antagonist – er som en usynlig energi i vår versjon; en uhemmet naturkraft som binder de to ungdommene og hindrer deres forening. Til slutt vil Miranda være fri – men hun må ofre sin kjærlighet for denne friheten.

– Hvilke deler av historien interesserte deg da du startet på dette prosjektet, og hvorfor?

– En av inspirasjonene var faktisk livet til Arne Nordheim selv, og måten han fant sin egen vei både i kunsten og i sitt liv på; han brøt ut av den lille norske landsbyen han ble født i, og begynte på en internasjonal karriere. På en måte kan du si at Miranda har arvet noen deler av Nordheims karakter! En av historiene i produksjonen er til og med direkte påvirket av komponistens liv: Siden han startet med å spille orgel, sender vi et slikt instrument til sjøen, der det senere drukner. Det er et symbol på Mirandas barndom, som hun nå har overvunnet.

Arne Nordheims ballettsuite gir ikke bare stort rom for visuelle elementer, den krever disse elementene. Vi utnytter det fulle potensialet! Og sist, men ikke minst var det viktig for meg å fortelle denne historien fra en kvinnes synspunkt.

– Hva er ditt inntrykk av Arne Nordheim og musikken han lagde til Stormen, og hvordan har du jobbet med hans musikk i dette prosjektet?

– Hva har vært hovedutfordringene med å regissere en filmproduksjon i Norge når du selv ikke kunne være fysisk til stede?

– Det har vært en stor utfordring å jobbe med alle usikkerhetene som Covid skapte. Å lede produksjonen uten å være fysisk til stede har bare vært mulig fordi jeg kjente det norske teamet fra min fantastiske erfaring med Venter, som jeg gjorde sammen med regissøren Calixto Bieito. Det tekniske teamet er kjent med arbeidet mitt, og samarbeidet kunne ikke vært bedre! Jeg visste umiddelbart at denne historien måtte filmes i Bergen og realiseres av selskapet M12.

En annen utfordring var rollebesetningen: Jeg kjenner den norske sopranen Mari Eriksmoen, som var hovedpersonen i Venter. Datteren hennes spiller Miranda som barn, en heldig tilfeldighet! Tenåringen Miranda spilles av danseren Vilja Kwasny, og hennes partner Caliban spilles av Max Makowski; begge fra Carte Blanche. Jeg føler meg veldig heldig som har funnet dem, og det har vært en glede å jobbe med disse to fantastiske danserne og skuespillerne!

Takket være moderne teknologisk utstyr kunne jeg følge med på det som ble filmet live på en HD-skjerm. Den endelige klippingen og overføringen til scenen måtte også gjøres på avstand, siden jeg fremdeles ikke får reise til Norge på grunn av Covid-begrensningerne. Men takket være tredimensjonal animasjon så klarte vi det!

– Bergenspublikummet kjenner arbeidet ditt til forestillingen Venter. Ser du noen tematiske eller andre likheter i disse to prosjektene?

– Jeg er veldig glad for å kunne fortsette arbeidet mitt i Bergen. Venter var en ekstraordinær opplevelse for meg, og det er en ære for meg å få muligheten til å jobbe med Mari Eriksmoen og dette fantastiske tekniske mannskapet igjen. Egentlig kan du si at det er en tematisk likhet i Venter og Stormen

– Hvordan vil du beskrive arbeidet ditt generelt? Hva er det viktigste for deg når du begynner på et nytt verk?

– Min første utdannelse var innen foto, og senere begynte jeg å studere dans. På en måte er Stormen og andre nyere videoinstallasjoner en syntese av alt jeg har gjort tidligere. Jeg er fascinert av god musikk og gode historier, og jeg elsker å overføre dem til video! Hvert nye arbeid starter med mye forskning på forskjellige nivåer.

– Jeg føler meg veldig privilegert som kan jobbe med klassiske stykker som Shakespeares Stormen og å ha muligheten til å skape noe nytt ut av dette nydelige materialet. Det eneste som gjør meg litt trist ,er at jeg ikke kan komme til Bergen for personlig å si takk til mine fantastiske samarbeidspartnere og mitt fantastiske team.

En unik komponist

Harald Herresthal er professor ved Norges musikkhøgskole i Oslo, konsertorganist, komponist og faglitterær forfatter. Han har skrevet boken Fra hjertedypet stiger tonens strøm: Den unge Arne Nordheim, og han har deltatt på flere plateutgivelser med Nordheim. 

– Arne Nordheim var et internasjonalt navn allerede i første del av 1970-tallet takket være komposisjonsbestillinger fra radiostasjonene i Sverige, Danmark, Polen og Tyskland, samt fra Los Angeles Philharmonic Orchestra og kjente utenlandske sangere og musikere. Flere av bestillingene ble fremført på Nordiske musikkdager og Verdensmusikkdagene (ISCM).

For Eco (1972) – som er et hovedverk – mottok han Nordisk Råds musikkpris. Fremføringen av Stormen i Schwetzingen i 1979 var en naturlig fortsettelse og et høydepunkt i en voksende internasjonal karriere. Festspillene i Bergen bidro også i høy grad til karrieren. De var hans springbrett til berømmelse både nasjonalt og internasjonalt, og det startet med urfremføringen av orkesterverket Canzona i 1961.

– For lyttere som ikke kjenner Nordheim musikk fra før: Er Stormen et bra utgangspunkt for å sette seg inn i hans musikk?

– Arne Nordheim var sannsynligvis mer anerkjent i utenlandske miljøer enn i Norge, hvor mange særlig reagerte negativt på hans pionérvirksomhet innen elektronisk musikk. Med musikken til Stormen fikk han et «gjennombrudd» i hjemlandet. Kombinasjonen av handling, dans, musikk og ikke minst innslag av «romantiske» virkemidler i tonespråket ble for mange en døråpner for Nordheims musikalske univers. Stormen er med andre ord et godt utgangspunkt for en inngang til Nordheims musikk.

– Du har selv deltatt på plateutgivelser med Arne Nordheim. Hva er det – etter din mening – som gjør musikken hans så unik?

– Nordheim har som de fleste komponister sterke og svake sider, og hvem vet hva som kommer til å bli stående? Jeg lar meg berike av at det er en dyp eksistensiell tanke bak musikken, og at Nordheim har skapt et tonespråk som er hans eget.

– Jeg beundrer de visjonene han hadde; at det som virket urealiserbart da er virkelighet nå. Et godt eksempel – siden mine plateinnspillinger blir nevnt i spørsmålet – er fremføringen jeg gjorde av Nordheims verk Response for orgel, fire slagverkere og elektronisk lydbånd på Festspillene i 1991. Slagverkerne var plassert i hvert sitt hjørne av Håkonshallen. Foran hang det et lerret som gjorde at publikum kunne se og høre organisten spille fra Nidarosdomen i Trondheim simultant med musikerne i Bergen. Lyd og bilde ble sendt via 12 telefonlinjer.

– I 1993 ville Nordheim gjenta dette på en konsert i Nidarosdomen og Det jødiske museum i Jerusalem, og noen år senere ønsket han å komponere et Concerto grosso mondiale, en «verdenskonsert» der musikere fra fem kontinenter skulle spille simultant sammen via satellitter. Med den teknologiske utviklingen som finnes nå, ser vi at det som på 90-tallet var for teknisk komplisert er blitt en del av den musikalske hverdag over hele verden i dag. Nå synger et «verdenskor» av tusenvis av sangere et korverk simultant, og musikere sitter på hvert sitt rom og spiller sammen. Jo, Arne Nordheim, var på mange måter unik.

Støttet av Vestland fylkeskommune